OverStortinget

Det vi i alle fall fikk oppklart med forrige innlegg, var at SV ikke forstår forskjellen mellom å stoppe næringsutvikling og å være imot enorme statlige subsidier til en næring som ingen private ønsker å gripe tak i uten at de, som sagt, får enorme statlige subsidier for det. Men det mest oppsiktsvekkende i denne saken er at nesten alle partier erkjenner problemet, men stemmer mot løsningene. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet nå snur og stiller seg bak innstillingen, i alle fall, sånn at vi får det ene punktet med oss videre i denne saken. Alle er enige om at lokal verdiskaping er viktig. Alle er enige om at verdensarvkommunene har store forpliktelser. Men når Fremskrittspartiet foreslår sterkere lokalt selvstyre, tydeligere rammer og kompensasjon når staten selv begrenser utviklingsmulighetene, blir støtten betydelig mindre. La oss ta Vega kommune som eksempel, en vakker øykommune på Helgeland. Etter at den fikk verdensarvstatus, har befolkningen falt med 15 pst. Her har staten stanset nye oppdrettsetableringer i verdensarvområdet og i buffersonen. Det var faktisk oppdrettslokaliteter i buffersonen fra før. SV var litt bekymret for hva vi var mot, og hva vi var for, men det at det ligger en merd på sjøen som stikker kanskje en og en halv meter opp i luften, kan ikke være med på å ta bort kvaliteten på verdensarven, og i alle fall ikke i buffersonen. Resultatet av dette er færre arbeidsplasser, færre muligheter for vekst og mindre inntekter til lokalsamfunnet. For folk på Vega handler dette om noe helt grunnleggende: om det skal være arbeidsplasser der i morgen, om ungdommen skal flytte hjem igjen, om skolen skal ha elever, og om lokalsamfunnet skal vokse eller sakte tappes for folk, som det har gjort siden 2004. Regjeringen så selv at vedtaket fikk negative konsekvenser. Derfor kom det en særskilt bevilgning på 10 mill. kr til Vega. Men det reiser et viktig spørsmål: Er virkelig løsningen at kommunene skal få en engangsbevilgning, når de samtidig mister muligheten til framtidige arbeidsplasser, framtidige investeringer og framtidige inntekter fra havbruksfondet, år etter år? For forskjellen mellom en engangsbevilgning og varige arbeidsplasser er at engangsbevilgningen tar slutt. Det gjør ikke behovet for inntekter, bosetting og utvikling. For Fremskrittspartiet er dette et enkelt prinsipp: Dersom staten begrenser lokalsamfunnenes mulighet til å skape arbeidsplasser og inntekter, må staten også ta ansvar for de økonomiske konsekvensene. Nasjonale hensyn skal ikke finansieres gjennom lokale tap. Da blir spørsmålet enkelt: Skal verdensarvkommunene bare akseptere konsekvensene? Eller skal vi fortsette å sende regninger og begrense verdensarvkommunene helt til noen spør om det kanskje er lettere å utvikle lokalsamfunnet uten verdensarvstatus? Da er vi kanskje på ville veier.