Videoopptak
Videoopptakene fra Stortinget er reservert abonnenter. Start 2 dager gratis og se dette innlegget umiddelbart.
Lås opp opptak →Innlegg · 10. jun 2026

SakInnstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Bjørn Larsen, Erlend Wiborg, Helge André Njåstad, Rune Midtun, Frank Edvard Sve, Bengt Rune Strifeldt, Dagfinn Henrik Olsen og Hilde Grande om verdensarv og næringsutvikling (Innst. 316 S (2025–2026), jf. Dokument 8:164 S (2025–2026))
Innlegget
Hadde FrP og Høyre fått bestemme i min hjemby, hadde ikke huset mitt stått, for de ville rive det – et hus fra 1590. Sånn kan det gå, men heldigvis ble det ikke sånn. Huset står og er en del av Norges historie i dag, takket være kloke lokalpolitikere. Verdensarvområdene våre er ikke vanlige arealer. De er ikke bare vakre landskap eller historiske kulturminner. De er steder som verden har sagt har en så stor verdi at de tilhører hele menneskeheten, også dem som kommer etter oss. Derfor er det grunn til bekymring når verdensarv i dette representantforslaget først og fremst omtales gjennom næringsutviklingsbriller. For SV er ikke spørsmålet hvordan vi kan tilpasse verdensarven til næringsinteressene. Spørsmålet er: Hvordan kan vi sikre at næringsaktivitet skjer på verdensarvens premisser? Verdensarvstatus er ikke en markedsføringsordning. Det er ikke et kvalitetsstempel vi kan bruke så lenge det er lønnsomt. Det er et ansvar, en internasjonal forpliktelse, et løfte om at vi skal forvalte natur og kulturverdier av enestående universell verdi med varsomhet og langsiktighet. Vi vet at presset på mange verdensarvområder øker. Flere besøkende, mer kommersialisering og større arealinteresser kan på sikt undergrave nettopp de verdiene som trekker folk dit. Når natur slites ned, kulturmiljøet mister sin egenart og lokalsamfunn presses av økende turiststrømmer, er det ikke en bærekraftig utvikling. Da forbruker vi arven i stedet for å forvalte den. Samtidig står verdensarvområdene overfor en annen alvorlig trussel. Klimaendringene, flom, erosjon og ekstremvær utfordrer både natur og kulturverdier i et omfang vi bare har sett begynnelsen på. Da trenger vi sterkere vern og tydeligere forvaltning, ikke signaler som kan svekke vernehensynene. SV mener samtidig at kommunene som forvalter verdensarv, fortjener bedre og mer forutsigbare rammer, men svaret er ikke å flytte grensene for hva som skal vernes. Svaret er en tydelig nasjonal styring, bærekraftig besøksforvaltning og rammevilkår som gjør det mulig å ivareta ansvaret de er gitt. For verdensarv handler ikke om hva vi kan hente ut i dag. Det handler om hva vi er villige til å bevare for dem som kommer etter oss. Derfor støtter ikke SV representantforslaget og tilrådingen, og jeg fremmer herved SVs alternative forslag.
Kilde: data.stortinget.no · offentlig referat