OverStortinget

Det er interessant at de partiene som argumenterer sterkest for at næringsinteressene skal seire i dag, er de samme partiene som sto her på denne talerstolen i går og kjempet for å stanse næringslivet, stanse en av de største satsingene vi har for næringslivet, som vil gi landet mer kraft og over 16 000 arbeidsplasser. Det var de samme partiene, gitt. Jeg registrerer at forslagsstillerne forsøker å framstille dette som et spørsmål om balanse mellom vern og utvikling, men det er nettopp her den grunnleggende uenigheten ligger. For SV er ikke verdensarven noe vi forvalter på lånt tid, fram til neste næringsprosjekt banket på døren. Verdensarven er selve rammen som all aktivitet må innordne seg etter. Derfor reagerer jeg på premisset som ligger til grunn for dette forslaget. For når verdensarvstatus omtales som en utfordring for lokal utvikling, eller som et hensyn som må veies opp mot andre interesser, da risikerer vi å snu hele logikken på hodet. Verdensarvstatus er ikke problemet. Den er ansvaret. Jeg vil derfor utfordre forslagsstillerne direkte: Hva er det de egentlig mener står i veien for lokal utvikling i dag? Hvilke konkrete vernebestemmelser mener de er for strenge? Hvilke begrensninger mener de at verdensarvområdet bør tåle mer av? For dersom man mener at dagens vern fungerer godt, er dette forslaget overflødig. Mener man derimot at vern skal vike oftere når det oppstår press om utbygging, kommersialisering eller økt turistaktivitet, ja, da bør man virkelig være ærlig om det. Verdensarvstatus er ikke gitt fordi områdene er økonomisk lønnsomme. Den er gitt fordi områdene representerer natur- og kulturverdier av enestående universell verdi, verdier som vi aldri kan gjenopprette dersom de først går tapt. Det er nettopp derfor Norge – vi – har påtatt oss internasjonale forpliktelser gjennom UNESCO, ikke for å forvalte disse områdene til det blir mindre krevende å leve med, men for å sikre at de overlever presset fra vår egen tid. Det mest oppsiktsvekkende ved dette forslaget er derfor ikke hva som står i det, men det som mangler. Det står lite om naturens tålegrenser, lite om kulturarvens integritet, lite om klimaendringenes konsekvenser, men mye om hvordan verdensarven skal tilpasses andre interesser.