OverStortinget

Verdensarv skal være en styrke for lokalsamfunnet, ikke en brems. Det er kjernen i forslaget fra Fremskrittspartiet i dag. Vern og utvikling kan gå hånd i hånd, men vi kan ikke be små distriktskommuner bære store internasjonale forpliktelser som samtidig svekker deres eget økonomiske handlingsrom. Mange av de norske verdensarvområdene ligger i kommuner med sårbar demografi og begrensede ressurser. Verdensarvstatus gir tyngre ansvar i plan- og bygningsloven og kulturmiljø- og naturforvaltningen, men når inntektene og virkemidlene reelt sett reduseres, oppstår en skjevhet. Mer ansvar og dårlig økonomi er ikke en god vei å gå, verken for lokalsamfunnene eller for verdensarven. Norges verdensarv synes å få utfordringer flere steder, kanskje mer enn statsråden innrømmer. Det er alvor. Det er et økende gap mellom behov og bevilgninger, svekket kommunal kapasitet, uklare roller, manglende samordning og for svake rammer for lokal verdiskaping. Dette samsvarer jo ikke med UNESCOs retning, hvor bærekraftig utvikling er en del av forvaltningen, ikke et hinder. Vi trenger derfor et nasjonalt rammeverk som bedre tar opp i seg og styrker lokalt selvstyre og reell medvirkning på en enda bedre måte enn i dag, som sikrer bærekraftig næringsutvikling innenfor rammen av verneverdiene, og som etablerer permanente kompensasjonsordninger når staten innskrenker handlingsrommet til kommunene. Målet er enkelt, på tross av hva enkelte representanter mener: vern gjennom bruk og utvikling. Sterke, levende og økonomisk robuste lokalsamfunn er den beste garantien for å ta vare på våre fremste kultur- og naturminner. Det er avgjørende for samfunnsutviklingen at kommuner med verdensarvstatus ikke unødvendig skal hindres i å utvikle bærekraftig næringsvirksomhet, når utviklingen ikke skader verdensarvverdien. Det er disse vi snakker om. Regjeringen må utrede og fremme et nasjonalt rammeverk for forvaltning av verdensarvkommuner med klare prinsipper for næringsutvikling, finansiering, planprosesser og lokal medvirkning, slik at kommunene står bedre styrket til å ta vare på verdensarven. Dette er ikke et oppgjør med vernet, som enkelte kan få det til å høres ut som. Dette er en invitasjon til å forvalte ordningene bedre. Når staten stiller krav, må staten også stille opp – med forutsigbar finansiering, tydelige rammer og respekt for lokaldemokratiet. Slik sørger vi for at verdensarvstatus blir det den var ment å være: en motor for stolthet, verdiskaping og levende lokalsamfunn.