OverStortinget

Da FNs barnekomité i fjor avga sine kommentarer til Norges oppfølging av barnekonvensjonen, var et av områdene de uttrykte bekymring for, bruk av frihetsberøvelse og samtidig behovet for mer behandlingsrettede tilbud. I lys av dette er det særlig der Venstre deler forrige replikants bekymring knyttet til endringene i § 6-2. Når man fristiller § 4-4 og § 6-2 og samtidig utvider lengden på institusjonsløpet, gir man hjemler som gjør det mulig med mer omfattende frihetsberøvelse, selv om det kanskje ikke er intensjonen i et enkelttilfelle, eller man har en intensjon om at det skal være fulgt opp på en viss måte. Så spørsmålet mitt er: Hvordan skal statsråden sikre at man egentlig kommer bekymringen til FNs barnekomité i møte, og sikre at ikke dette bidrar til utvidet frihetsberøvelse?