OverStortinget

Jeg deler også flere andre representanters utålmodighet når det gjelder oppfølgingen av Stene-utvalget. Representanten Jacobsen tar opp at vi må få dette gjennom nå, fordi nå har vi mulighet til det, og det er et ønske om å gjøre ting raskt. Da tror jeg det er greit å si at hvis han hadde lest salen, hadde han oppfattet at det var ganske stor enighet om at det er behov for rask framgang, og at også Arbeiderpartiet har ganske stor tilslutning til de lovparagrafene de legger fram i dag. Det er egentlig ikke det som er diskusjonen i salen. Diskusjonen er at vi har rekke bekymringer om oppfølgingen av de andre delene av det, og også noe kritikk av rekkefølgen ting blir gjort i. Legger man det til side, er det ganske mye annet man skal gjøre som henger sammen med dette, som vi har vært opptatt av. Statsråden sa at det var viktig for henne at ting er gjennomtenkt og utredet. Det har jeg ingen grunn til å betvile, men det er løftet opp en konkret kritikk mot det som gjelder tiden på frihetsberøvelse, som også var tema for replikkordskiftet. Barneombudet, som har vært nevnt, har vært en av flere som har vært kritiske til denne lovendringen. En av de punktene som løftes fram, er at barn selv har beskrevet forverring i løpet av institusjonsopphold, og at særlig lengden på institusjonsopphold har en betydning for potensiell forverring. Dette er et punkt der vi opplagt mangler en del kunnskap. Det er vel også grunnen til at statsråden selv sier at hun ønsker å få den kunnskapen gjennom evaluering, men det er der jeg stiller litt spørsmål om rekkefølgen man gjør ting i. Når man mangler vesentlig kunnskap om hvordan barn blir påvirket av lengre institusjonsopphold, bør man også stille spørsmål om hvorvidt det er riktig å innføre den typen lovhjemmel. En måte å sørge for at barnets stemme blir hørt bedre, er å sørge for at barn har bedre klagemuligheter og adgang til å bli hørt. Det jeg lurer på om statsråden kunne sagt noe om, er barns muligheter til å bli hørt generelt, spesielt knyttet til muligheten for å slutte oss til tilleggsprotokollen, til barnekonvensjonen, som gir en egen individklagerett. Det har vært oppe flere ganger i Stortinget. I den sammenhengen vi ser nå, er spørsmålet mitt om statsråden vil se på dette med nye øyne – ikke for å konkludere her i dag, men for seriøst å vurdere om det kunne vært en god måte å styrke barns rett til å bli hørt på.