OverStortinget

Å tilrettelegge for at barn og unge uansett utgangspunkt i livet får en trygg og god oppvekst, er en av de største og mest alvorstunge oppgavene vi også har, særlig for de barna som faller utenfor. Barn trenger stabilitet, de trenger ro. Det barn ikke trenger, er nye, skjøre relasjoner, særlig når det er dét som har vært utgangspunktet deres i livet. Det betyr også at vi trenger å gjøre noen strukturelle grep, når vi ser at fosterhjemsystemet vårt i dag ikke fungerer. Det var også utgangspunktet da Stortinget for ikke så veldig lenge siden diskuterte fosterhjemsmeldingen. Det var en felles erkjennelse av at nye strukturelle grep trengtes. Jeg vil takke forslagsstillerne i denne saken for at de har fremmet forslagene. Flere av disse kjenner vi igjen fra den diskusjonen vi hadde knyttet til fosterhjemsmeldingen, men flere av dem er også nødvendige av den grunn at siden fosterhjemsmeldingen kom, har det ikke blitt signalisert viktige, nye tiltak fra regjeringen, og framgangen i dette arbeidet – vi er tross alt enige om mye i fosterhjemsmeldingen – trenger å få fart på seg. Fra representanten fra Arbeiderpartiet ble det etterlyst en forståelse av at en del av forslagene har praktiske og prinsipielle forhold som gjør at man trenger å tenke seg godt om. Jeg er jo enig i det, men samtidig tror jeg man også skal erkjenne at nettopp de praktiske og prinsipielle forholdene er det ganske mange her som er villig til å diskutere. Det er det man startet på i fosterhjemsmeldingen, og det er det man også etterlyser her, altså konkrete forslag som kommer til Stortinget, sånn at vi får tatt opp de prinsipielle diskusjonene, for eksempel knyttet til partsrettigheter for fosterforeldre. Det er et vedtak som Stortinget allerede har gjort. Man har allerede bedt regjeringen vurdere dette, man har allerede bedt regjeringen utrede hvordan man kan styrke partsrettighetene, også for fosterforeldre. Det vi trenger, er en konkret diskusjon om hvordan vi skal gjøre det, og det er det vi også etterlyser. Derfor er jeg glad for at det er et flertall som også sikrer drivkraft videre på det punktet, men når vi står overfor den krisen vi faktisk gjør, når signalene er så tydelige fra fosterforeldre om at dette er et oppdrag som med de rammevilkårene de har i dag, er for stort til å ta på seg igjen – mange vegrer seg for å gjøre det –, da bør vi også ha en erkjennelse av at vi skal ha en diskusjon om at vi kanskje også må endre på selve rammevilkårene. I enkelte situasjoner betyr det også at fosterforeldrerollen er større enn foreldrerollen kanskje er i hverdagen.