OverStortinget

La meg starte med utgangspunktet: Nær 850 millioner mennesker lever fortsatt i ekstrem fattigdom. Fem millioner unger dør hvert år før de fyller fem år, de fleste av sykdommer vi vet hvordan vi forebygger. I Afrika sør for Sahara er en av tre unger veksthemmet på grunn av langvarig underernæring. Bistand er ikke å kaste penger ut av vinduet. Bistand er ikke sløsing. Det finnes ingen annen post på statsbudsjettet som redder flere liv, gir flere unger skolegang eller skaper mer framtidshåp enn en god bistandspolitikk. Bistand gjort rett virker, men da må den bli gjort rett. Vi må stille krav til resultat, effektivitet og åpenhet, for bistand som blir brukt feil, tar ressurser fra de menneskene som trenger det aller mest. Under denne regjeringen har norsk bistand dreid seg i feil retning. Stadig mindre når fram til de aller fattigste og mest utsatte. Tankesmien Langsikt anslår at andelen til tradisjonell fattigdomsbekjempelse i år faller til 54 pst., mest sannsynlig den laveste andelen på over 70 år. Med stadig nye prioriteringer og skiftende kurs blir rammene kortsiktige – i en sektor der nettopp langsiktighet er avgjørende for resultatet. Derfor mener KrF at vi trenger en langtidsplan, slik vi har for forsvar og samferdsel. En plan som ligger fast over regjeringsskifter, gir Stortinget en tydeligere rolle og slår fast hovedformålet: å bekjempe fattigdom med innsatsen konsentrert der nøden er størst, helse, utdanning og kampen mot sult, særlig i Afrika sør for Sahara. Det betyr også å bygge det som gjør land i stand til å klare seg selv: godt styresett, sterke institusjoner og arbeidsplasser. Bistand skal til slutt gjøre seg selv overflødig. La meg samtidig være tydelig: Dette er ikke et representantforslag om mindre krav – tvert imot. KrF vil holde fast på énprosenten og samtidig stille krav om resultat og åpenhet. Det er ingen motsetning mellom solidaritet og hard prioritering, men det er forskjell på hvor en begynner. Det enkleste er alltid å snakke om de norske organisasjonene, men det er feil sted å starte. De har mobilisert enorme private gaver og jobber på bakken der de mest sårbare er. Det betyr ikke at de skal fredes. Også de må levere resultater og dreie mot lokalt ledet utvikling der mer makt blir flyttet til partnere ute. Den største ryddejobben venter likevel et annet sted, i mylderet av fond og multilaterale aktører i FN og Verdensbanken, der pengene er størst, men oversikten dårligst og fragmenteringen verst. Derfor foreslår KrF en fast ordning som måler hva disse aktørene faktisk leverer, og lar det styre framtidige bevilgninger. Jeg tar med det opp det siste forslaget Kristelig Folkeparti er med på.