OverStortinget

De humanitære behovene er historisk store. Mer enn 300 millioner mennesker har behov for nødhjelp. De største driverne bak humanitære kriser er krig og klima. Når vi snart går inn i sommerdager her i Norge, herjer krig 56 ulike steder i verden. Flere av disse krigene har vart i årevis, og de sivile tapene er høye. Mange flykter fra hjemmet sitt til tryggere steder. Ekstremvær som kommer som resultat av klimaendringene, ødelegger avlinger og gjør det ulevelig mange steder. Krig og klima driver historisk mange mennesker på flukt nå. I dag er det 120 millioner. Skal vi redusere de humanitære katastrofene, er det også helt avgjørende å stoppe og forebygge kriger og klimaendringer. Vi må stoppe våpenleveranser til krigførende parter, bidra med fredsforhandlinger og mekling, straffeforfølgelse av krigsforbrytere og ikke minst støtte opp om de kreftene som søker endring med fredelige midler. Vi må ta vår del av ansvaret for å stoppe globale klimaendringer. Vi må kutte og omstille også her hjemme. Pandemien snudde den positive utviklingen med fattigdomsreduksjon. Det å stenge ned samfunnet hadde store konsekvenser her hjemme og fatale konsekvenser i sør. Så startet Russland den brutale krigen mot Ukraina, og verdens mange donorer rettet sitt søkelys vekk fra det globale sør. Etter to tiår med en positiv utvikling ser vi en økning i antallet som lever i ekstrem fattigdom og nød. Dugnad er en sentral del av den norske folkesjelen. Nansen, Lie og Egeland, nordmenn vi alle kjenner som humanitært orienterte med blikket rettet ut i verden, har ikke utviklet seg i et vakuum, men sprunget ut fra en kultur om å hjelpe folk i nød og stå opp mot urett. Jeg vil bestride utsagn og feite overskrifter om at vi sløser vekk folks skattepenger på bistandsindustri og rikmannsklubber i Sveits. Vi kan gjerne diskutere enkeltbevilgninger og effektivitet, men bistand og utvikling er dypest sett en del av solidariteten i den norske folkesjelen. Derfor mener vi fra SVs side at vi trenger å ha 1 pst. av BNI til reduksjon av fattigdom og ulikhet, og det reflekteres selvfølgelig i våre budsjetter. Men i en tid der flere partier, også i regjering, vil kutte i bistanden i sine forslag til budsjetter, frykter vi at det å skulle ha en langsiktig plan betyr å ha en plan med mindre ambisjoner. Jeg takker for at KrF reiser viktige spørsmål i forslaget sitt. Vi trenger mer og ikke mindre engasjement om disse spørsmålene i dette stortinget.