OverStortinget

Rødt ønsker med dette forslaget å fase ut kommersielle aktører. Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot, selvfølgelig. For Fremskrittspartiet er det én ting som må være avgjørende i denne saken: Får barna den hjelpen de trenger, når de trenger den? Institusjonsbarnevernet står i dag i en krevende situasjon. Vi har over tid sett kapasitetsutfordringer, mangel på plasser og barn som har måttet vente for lenge på nødvendig hjelp. Da mener vi det er feil medisin å redusere antall aktører som kan bidra til å løse oppgavene. Rødts forslag bygger på en grunnleggende mistillit til private aktører. Fremskrittspartiet mener derimot at kvaliteten på tilbudet er langt viktigere enn hvem som eier bygget eller står på lønningslistene. Barn med alvorlige omsorgs- og behandlingsbehov trenger trygge voksne, høy faglig kompetanse og stabile rammer. De trenger ikke å bli gjenstand for ideologiske omkamper. De trenger hjelp. For Fremskrittspartiet er det derfor kvaliteten på tilbudet som må være avgjørende, ikke hvem som eier institusjonen. Private leverandører har gjennom mange år vært en viktig del av institusjonsbarnevernet. De har bidratt med kapasitet, spesialisert kompetanse og fleksibilitet når behovene har vært store. Dersom disse aktørene fases ut, risikerer vi å svekke tilbudet til nettopp de barna som trenger det aller mest. Fremskrittspartiet mener derfor at det offentlige må stille strengere kvalitetskrav, følge opp kontrakter og sikre god kontroll. Dersom en aktør leverer høy kvalitet og gode resultater for barna, skal det ikke være avgjørende om aktøren er offentlig, ideell eller privat. Vi trenger flere gode plasser, ikke færre. Vi trenger mer kapasitet, ikke mindre. Vi trenger et barnevern som setter barnas behov foran politisk ideologi. Jeg vil nevne en liten historie. For to måneder siden fikk jeg være med på vakt på barnevernsvakten i Lillestrøm. Der opplevde jeg hvordan det er å være med på akutte situasjoner. Jeg vet at statsråden har også vært med på det i Oslo. Det vi opplevde, var at man ikke hadde noen plasser å levere barna til. Ved å ta en sånn vakt, å følge en hel vakt på kveldstid, med dem som står med skoene på, får man virkelig føle hvordan det er å ha et barn man ikke kan levere. De hadde en sovesofa på bakrommet som et barn på elleve år sov på til dagen etter. Barnas behov må alltid komme først. Da kan vi ikke la ideologiske skillelinjer styre hvilke ressurser samfunnet skal ta i bruk for å hjelpe de mest sårbare barna.