OverStortinget

Når folk går på jobb, skal de ikke risikere å stå alene dersom jobben gjør dem syk eller skadet. Det er selve grunnideen bak yrkesskaderegelverket. Dersom samfunnet forventer at folk skal ta belastninger, risiko og eksponering på vegne av oss alle, må samfunnet også stille opp når regningen kommer. Dessverre har ikke det vært realiteten. Vi har fått flere dommer der arbeidstakere som etter all rimelighet har blitt syke på grunn av jobben sin, likevel ikke når fram fordi beviskravene er så strenge. Det var nettopp derfor SV, i tett samarbeid med fagbevegelsen, fremmet et representantforslag om et rettferdig yrkesskaderegelverk, og det er derfor gledelig at Stortinget nå behandler en lovendring som følger opp av deler av dette arbeidet. Et av de viktigste spørsmålene handler om presumpsjonsregelen. Tanken bak regelen er enkel: Når en arbeidstaker har vært utsatt for en kjent risiko på jobb og senere utvikler en sykdom som er kjent for å kunne oppstå som følge av denne eksponeringen, skal utgangspunktet være at sykdommen skyldes arbeidet. I flere saker har arbeidstakere møtt beviskrav som i praksis har vært umulig å oppfylle, som da en arbeidstaker som gjennom store deler av arbeidslivet var eksponert for løsemidler, og senere utviklet helseplager forbundet med slik eksponering, ikke fikk godkjent erstatning. En arbeidstaker som ble smittet på jobb og utviklet en hjertelidelse som omfattes av yrkessykdomslisten, fikk ikke medhold fordi han ikke kunne bevise at nettopp denne smitten var årsaken. En kreftsyk brannmann måtte dokumentere hvilke konkrete kreftframkallende stoffer han hadde vært utsatt for gjennom et langt arbeidsliv. Det er tre ulike saker, tre ulike yrker, men samme resultat: Arbeidstakeren måtte bevise det som i praksis er umulig å bevise. Hvordan skal en arbeidstaker bevise noe som ofte ligger flere tiår tilbake i tid? Paradokset er at jo lenger man har stått i et risikofylt yrke, desto vanskeligere kan det bli å få gjennomslag, nettopp fordi eksponeringen har skjedd over mange år, fordi dokumentasjonen ofte ikke finnes. Nettopp derfor trenger vi en presumpsjonsregel. Når beviskravene blir urimelige, blir rettighetene meningsløse. Derfor er det viktig at Stortinget nå slår fast at bevisbyrden skal snus i favør av den syke. Dersom andre forklaringer er mer sannsynlige enn yrkeseksponering, må det være Nav eller forsikringsselskapet som dokumenterer dette. Det handler om maktforhold. På den ene siden står enkeltmennesket, på den andre står staten og forsikringsselskapene. Da er det rimelig at den sterkeste parten bærer bevisbyrden. Det er heller ikke tilfeldig hvem som har blitt rammet av de gamle reglene. Når belastninger som anses som normale i et yrke, ikke gir yrkesskadedekning, rammer det særlig ansatte i helse- og omsorgsyrker. Et yrkesskaderegelverk skal ikke gi dårligere vern fordi man har valgt et krevende yrke. Det samme gjelder ansatte i politiet, kriminalomsorgen og andre operative yrker som pålegges risikofylt trening og risikofylte øvelser. De generelle forbedringene vi vedtar i dag, må ikke føre til at grupper som allerede har et vern, stiller svakere enn i dag. Praktiseringen må derfor følges nøye, og før eksisterende særregler endres, må det dokumenteres at det nye regelverket gir minst like godt og forutsigbart vern som dagens ordninger. Stortingets intensjon er at ingen skal miste rettigheter som følge av denne reformen. Dagens lovendring er viktig, men dette er ikke slutten på arbeidet. Vi vet at mange fortsatt faller utenfor yrkesskadeordningen. Altfor mange arbeidstakere opplever fortsatt at sykdommer som åpenbart har en sammenheng med jobben, ikke anerkjennes som yrkesskade. Derfor forventer SV at regjeringen følger opp de gjenstående vedtakene raskt. Dette handler ikke først og fremst om paragrafer. Det handler om mennesker – mennesker som har gjort jobben samfunnet ba dem om å gjøre, og som fortjener at samfunnet stiller opp når de blir syke eller skadet. Målet må være et regelverk som gjenspeiler dagens arbeidsliv. Et rettferdig yrkesskaderegelverk handler om mer enn juss. Det handler i bunn og grunn om denne anerkjennelsen, om at samfunnet ser dem som har blitt syke fordi de gjorde jobben sin, og om at risikoen ved arbeidet ikke skal bæres av den enkelte alene, men av oss i fellesskap. Derfor er jeg glad for de endringene vi får på plass i dag. Det betyr mye for mange.