OverStortinget

Først vil jeg få takke komiteen for godt utført arbeid med innstillinga, og jeg vil takke statsråden for godt samarbeid. Jeg vil også takke embetsverket i Forsvarsdepartementet for å ha gjort en god jobb i det ganske langvarige arbeidet vi har hatt, både før og etter at planen ble lagt fram. Jeg er også glad for at Stortinget var i stand til å videreføre enigheten som fulgte av vedtaket i 2024. Det er et viktig signal til våre allierte nå i opptakten til toppmøtet i Ankara, det er et veldig viktig signal til Ukraina, og det er et minst like viktig signal til Russland. Flere har vært inne på gårsdagens nyheter om den russiske styrkeoppbyggingen langs NATOs grenser. Når det gjelder oppbyggingen mot Norges grenser, er dette en oppbygging av de avdelingene som var noen av de første som ble sendt til Ukraina – de ble mer eller mindre utslettet tidlig i Ukraina. Vel så viktig og alvorlig er det som skjer på Kolahalvøya, som har vært en konstant også etter at mange av landstyrkene til Russland er blitt tatt ut i Ukraina. Det er altså verdens største ansamling av kjernevåpen. Det er svært kapable styrker når det gjelder både ubåter, stillegående ubåter, som representerer en strategisk trussel mot hele NATO, og flykapasiteter, som er usedvanlig viktig i den russiske militære doktrinen. Disse er i stor grad lite berørt av krigen i Ukraina – og nettopp derfor også en vedvarende og konstant trussel. Komiteens leder har på en utmerket måte redegjort for hvor komiteens enighet ligger, og også gjennom det gitt uttrykk for hva som har vært Høyres viktigste prioriteter, knyttet til både å framskynde anskaffelse av langtrekkende luftvern og å få til et samarbeid med Ukraina om å kunne kartlegge muligheten for produksjon av langtrekkende antiballistisk luftvernsystem. Vi har jobbet mye med dronespørsmål, som vi også gjorde i forbindelse med forrige langtidsplan. Ikke minst har det vært en viktig sak for oss å bidra til økte driftsmidler. Jeg har tenkt å knytte noen kommentarer til Stortingets vedtak om styring og kontroll. Vi skal i perioden 2026–2036 bruke 1 848 mrd. kr på forsvar. Det er helt nødvendig, men det er også mesteparten av det økonomiske handlingsrommet Norge har i årene framover. Det er helt avgjørende at det er god styring og god kontroll med prosjektene, både for å sikre legitimiteten og selvfølgelig også for at vi skal oppnå den operative evnen og forsvarsevnen Stortinget har forutsatt. Det er mange saker den senere tid som har indikert at det er for dårlig styring og kontroll. Det gjelder Forsvarsdepartementets styring av etatene, det gjelder grensesnittet mellom Forsvaret og andre etater, og den risikoen som ligger der, må gjøres til et minimum. Det er ikke mulig å eliminere all risiko, men det er mulig å styre på en måte som gjør at den risikoen blir så liten som mulig. Vi har ikke verken tid eller råd til at prosjekter feiler eller får ytterligere fordyrelse eller forsinkelse. Vi er i en sikkerhetspolitisk situasjon som både her i salen og utenfor salen beskrives som den mest krevende siden andre verdenskrig, og da er det helt åpenbart at en tydelig og klar styring med sektoren og departementet selv er helt avgjørende for at vi skal klare å gjennomføre planen. Det er også et vesentlig poeng at vi lykkes med personellopptrapping. Det har ikke vært diskutert mye her i dag, men det ligger som en helt klar forutsetning for at hele planen skal lykkes. Vi må også ta inn over oss hva som er bakgrunnen for rebalansering av langtidsplanen. Det er både en fordyrelse når det gjelder militært materiell, det er en forsinkelse eller lange ledetider, det er en rask teknologisk utvikling, og det er endring i NATOs kapabilitetsmål. Det som også kommer fram om endringer i USAs innmelding av kapasiteter, nå i forkant av toppmøtet, gjør at denne rebalanseringen er både nødvendig og riktig – men det er nok sannsynligvis heller ikke den siste.