OverStortinget

De siste 14 dagene har det vært buss for tog på den strekningen jeg normalt selv reiser på, og i dag, da togene endelig skulle begynne å gå som normalt igjen, kom jeg en halvtime forsinket hit til Stortinget på grunn av strømstans. Bare så det er sagt, er jeg fullt klar over at det er folk som har betydelig større utfordringer enn hva jeg har på Dovrebanen, men det er jo helt åpenbart at det er en variasjon i tilbudet på jernbanen, bare ikke helt av den typen som pendlere normalt ønsker seg. Frustrasjonen på Lillehammer var uansett i dag til å ta og føle på. En av passasjerene som jeg kjenner godt fra før, utbrøt: «Dette er håpløst. Den som klarer å fikse rotet på jernbanen, skal få min stemme.» Jeg håper jo jeg kan bidra til at den stemmen kommer til Sosialistisk Venstreparti. For ham fikk dette ganske store konsekvenser i dag. Han måtte rett og slett endre flybilletten sin. Jeg er klar over at det er ikke er den strekningen jeg prater om, som omtales i saken som er til behandling, men det er en del av det samme jernbanesystem som er på Østlandet. Det illustrerer noe viktig, for det handler ikke bare om én strekning. Det handler om tilliten til hele jernbanen. For mange pendlere er togtilbudet i dag ikke godt nok. Det er forsinkelser, det er kapasitetsproblemer, og det er for lite forutsigbarhet. Samtidig er flertallet i denne salen enige om at vi vil at folk skal velge tog framfor bil. For SVs er dette helt grunnleggende: Vi kan virkelig ikke be folk velge toget hvis det ikke går. Allikevel kommer SV til å stemme for tilrådingen om at representantforslaget ikke skal vedtas. Det er ikke fordi vi er uenige i problemet, men fordi løsningen som foreligger i saken, ikke treffer godt nok. Forslagene som FrP har fremmet, gir for enkle svar på et ganske komplekst systemproblem, og det er for lett å peke på at én strekning skal løse problemet, og si «åpne denne». Dette forslaget løser altså ikke kapasitetsutfordringene eller helheten i jernbanen. Høyres forslag, derimot, er noe mer realistisk ved at det peker på videre vurdering i planprosessene og i NTP. SV vil derfor subsidiært støtte Høyres forslag. Men også Høyres forslag mangler noe viktig, nemlig en tydelig forpliktelse til å prioritere jernbanen høyere. For vi vet jo hva problemet egentlig er. Det er ikke mangel på utredninger, det er ikke mangel på analyse. Utfordringen er at det ikke alltid følges opp med tydelige prioriteringer. SV støtter som sagt tilrådingen, men det må ikke bli en unnskyldning for å gjøre ingenting. Den følelsen som jeg møtte på Lillehammer i dag morges, er det mange som kjenner på, og den forsvinner ikke av seg selv. Hvis vi mener alvor med klimamålene våre, og hvis vi mener alvor med å gjøre hverdagen enklere for folk, må jernbanen fungere bedre. Det er den jobben som gjenstår, og SV kommer til å følge opp den i videre arbeid.