OverStortinget

Jeg vil også først få takke statsråden for redegjørelsen. Jeg mener det er viktig at statsråden kommer til Stortinget og diskuterer disse spørsmålene. Vi skal de neste årene bruke 1 854 mrd. kr av fellesskapets midler. Det er store summer, som kommer til å spise det meste av det økonomiske handlingsrommet vi har framover. Det er helt riktig og helt nødvendig å gjøre dette, men det betyr samtidig at det må være tillit til hvordan pengene blir brukt og ikke minst legitimitet i befolkningen til at vi bruker pengene nettopp på å øke forsvarsevnen og ikke på andre formål vi kunne ha brukt pengene til. Det er uvanlig viktig at vi klarer å omsette disse midlene i styrket operativ evne, beredskap og forsvarsevne. Som jeg var inne på i debatten om langtidsplanen fredag – vi har verken tid eller råd til å feile i investeringene vi nå skal gjøre. Det er, som forsvarsministeren pekte på i sin innledning, også fra økokrim-sjefen pekt på en forhøyet korrupsjonsrisiko på områder der det er en voldsom økning i offentlig pengebruk. Jeg vil også her vise til det Stortinget vedtok fredag i forrige uke. Det var både en tydelig beskjed om en ekstern gjennomgang av styring og kontroll både i departementet og i etatene. Det er en uro i Stortinget for at vi ikke godt nok kjenner grensesnittene mellom departementet og Forsvaret, mellom Forsvaret og de andre etatene og mellom departementet og de andre etatene. Det er også et vedtak her som dreier seg om å få forsvarsbudsjetter som har større oppløsning, dvs. at det blir mulig for Stortinget å følge pengebruken, følge investeringene rett og slett fordi både Riksrevisjonen og forsvarskommisjonen over tid har påpekt at det er utfordringer både med gjennomføringsevne, kostnadsoverskridelser og også andre potensielle utfordringer. For å bruke ett eksempel: I januar sa forsvarsministeren at Forsvarsbygg hadde overskredet sine fullmakter. Han var inne på det her også. Det dreide seg om 320 mill. kr i Forsvarsbygg. I mai orienterte forsvarsministeren om at det var avdekket ytterligere 14 overskridelser av den typen fullmakter. Det er et av mange eksempler. Jeg synes kanskje forsvarsministeren framstår litt selvtilfreds i sin redegjørelse når vi vet hvor store utfordringene er. Det er Stortinget som har presset på både i langtidsplanen vi vedtok i 2024, for at vi skulle få en årlig stortingsmelding som redegjorde for status, risiko og framdrift i gjennomføringen av planen, og det er Stortinget, med Høyre i spissen, som også har fått gjennomslag for forslagene som ble vedtatt nå om ekstern gjennomgang og en annen budsjettstruktur. Når forsvarsministeren sier at Forsvaret har bedre forutsetninger enn Forsvarsdepartementet for å gjennomføre investeringene Stortinget har vedtatt, mener jeg det er en sannhet med enkelte modifikasjoner, for det krever tydelig og streng etatsstyring og kontroll. Det er i grunnen det jeg også skal avslutte med. Denne tillitsreformen og styrings- og ledelsesreformen har det ved seg at den kan skape uklarhet i ansvarsforhold. Det er fordi veldig mye ansvar delegeres nedover til etatene og spesielt til forsvarssjefen. På samme tid er Forsvarsstaben, som da skal bistå forsvarssjefen i å utføre dette, redusert med over 40 pst. Det skjer altså samtidig som Forsvarsstaben og Forsvaret får betydelig økt ansvar både for gjennomføring og styring. Som representanten Listhaug var inne på, er det slik at Stortinget bare kjenner statsråden. Derfor er det viktig at det er tydelig og klare ansvarslinjer så det ikke oppleves å være en ansvarspulverisering. Det er avdekket flere saker som er både krevende og uheldige. Etter Stortingets oppfatning, som Stortinget også har gitt enstemmig uttrykk for i to innstillinger nå, er det et sterkt behov for å øke styring og kontroll med forsvarssektoren. Det er viktig for tilliten og legitimiteten. Det er viktig for gjennomføringen av langtidsplanen, og det er ikke minst viktig for at vi skal klare å skaffe den operative evnen vi trenger i den ekstremt krevende sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i.