OverStortinget

Forhenværende taler refererte til kommuneproposisjonen som vårens vakreste eventyr. Det er riktignok et av de viktigste dokumentene Stortinget behandler hvert eneste år, men denne representanten kjenner nok eventyr som er langt fagrere. Det er her vi legger premissene for barnehager, sykehjem og skoletilbud. Det er her vi bestemmer i praksis om kommunene har en reell mulighet til å levere på det innbyggerne trenger og har krav på. Det er særlig tre områder jeg ønsker å bruke tid på i dag, og så har jeg noen bemerkninger av en mer overordnet karakter. Det første er kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven. Regjeringen varsler at de vil sende på høring et forslag om å fjerne de lovfestede kravene om hvilke profesjoner kommunene må ha knyttet til seg – f.eks. ergoterapeut og fysioterapeut, lovpålagte minstekrav til tjenester som er helt nødvendige for dem som trenger det. Argumentet er at kommunene trenger mer fleksibilitet. Vi i Venstre er tilhengere av lokalt handlingsrom, men ikke når det går ut over grunnleggende tjenester. Denne såkalte fleksibiliteten har en kostnad som bæres av de svakeste brukerne. I kommuner som allerede sliter med rekruttering, er kompetansekravet det eneste som sikrer at noen faktisk gjør denne jobben. Å fjerne det løser ikke bemanningskrisen; det flytter risikoen over på brukerne. Det andre jeg ønsker å ta opp i dag, er kollektivtransporten. Proposisjonen er påfallende stille om det som nå skjer med fylkeskommunenes budsjettsituasjon. KS dokumenterer at nye kollektivkontrakter inngås til priser 30 pst. over tidligere nivå. Kostnadene har vokst langt raskere enn den kommunale deflatoren, og resultatet ser vi: Ruter kuttes, tilbudet svekkes, og folk merker det. Når man skyver kollektivprisen foran seg, blir det dyrere og dyrere for hvert eneste år. Det tredje er BPA, brukerstyrt personlig assistanse. Proposisjonen varsler at ekspertutvalget om BPA er på vei, og at regjeringen vil komme tilbake med det. Det er bra. Jeg vil tillate meg å si noe om hva vi i Venstre mener svaret bør bli. I dag fungerer ordningen ulikt, avhengig av hvilken kommune man er bosatt i. De tolker rettighetene forskjellig, de praktiserer det ulikt, og de som flytter, risikerer å miste det tilbudet de har bygget opp. Vi mener at ordningen bør være statlig finansiert, slik at vi sikrer at retten til å styre eget liv ikke er et kommunalt budsjettspørsmål – og for øvrig heller ikke et tolkningsspørsmål. Ellers har denne representanten registrert at det nye inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner trekkes fram. Representanten, som selv er bosatt i en kommune som i stor grad påvirkes av det nye inntektssystemet, vil bemerke at den korte overgangstiden har medført dramatiske kutt i viktige velferdstjenester. Representanten finner dessuten lite logikk i at kraftkommuner i distriktene ikke skal bidra til inntektsutjevning på samme måte som Asker og Bærum. Til slutt: Kommuneproposisjonen må suppleres av all annen politikk. Undertegnede representant er bekymret for at de graverende utfordringene i kommunesektoren som framgår av generalistkommuneutvalgets rapport, fortsetter å forsterke seg. Små distriktskommuner har på det verste en lovoppfyllelse på i overkant av 50 pst. Det rammer viktige velferdstjenester. Det rammer rettssikkerheten til innbyggerne og utvikling av lokalsamfunnet. Med unntak av forslagene om at kommunesammenslåinger utelukkende skal være frivillig, og at det skal være sterkere kommunalt selvstyre i arealsaker, støtter Venstre flertallsinnstillingen. Vi støtter også en rekke mindretallsforslag, bl.a. viktige forslag fra Høyre og FrP om å ivareta vekstkommuner og å gjennomgå finansieringsordning for ressurskrevende brukere mv.