På vegne av representantene Guri Melby, Grunde Almeland og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om å styrke kvinners tilgang på medikamentell abort utenfor sykehus.

Tusen takk for et veldig godt spørsmål. For det første må vi jobbe overordnet. Derfor var det gledelig at Stortinget i går vedtok å tilslutte seg EUs karbongrensejusteringsmekanisme, som skal motvirke risikoen for karbonlekkasje. Vi må sørge for gode virkemidler som muliggjør grønn omstilling i de ulike kommunene. Vi har en rekke ulike virkemidler og programmer for dette i dag. Flere av disse er forvaltet av Enova. Det styrker norsk konkurransekraft og bidrar til distriktsutvikling og grønt næringsliv. Det er etter mitt skjønn positivt. Videre medfører også omstillingen store muligheter for norske bedrifter. Jeg håper FrP ønsker å være konstruktivt i så måte og bidra nettopp til at vi kutter utslipp og samtidig skaper flere arbeidsplasser.

Nå kommer jo undertegnede representant fra Akershus og kan ikke uttale seg på vegne av oslobyrådet, men det kan også bemerkes at ungdomsklubber meg bekjent forvaltes av de ulike bydelsutvalgene. Da tenker jeg det ikke er riktig skyldfordeling å legge dette over på byrådet på samme måte. Vi må sørge for at driften er mest mulig effektiv, vi må sørge for at tjenestene kommer fram, og ikke minst må vi sørge for at tjenestene er av god kvalitet. Det er nettopp derfor jeg er bekymret for oppfølgingen Arbeiderpartiet har av generalistkommuneutvalgets rapport. Vi ser at mange av disse problemene som forplanter seg, er strukturelle. Det henger tett sammen med manglende sentralitet og størrelse på kommunene. Både nåværende regjering og forrige regjering har ført en politikk som er diametralt motsatt den retningen man i så fall bør gå.

I forhenværende Solberg-regjering var vi nettopp opptatt av å prioritere å øke kommunenes frie midler. Dette må sammenfalle med at vi sørger for avbyråkratisering og forenkling. Det er en rekke ulike lovpålagte oppgaver vi kan fjerne fra kommunene, men tilbake til poenget mitt i forrige innlegg: Det er noen av disse der det dersom de fjernes, vil gå på bekostning av brukerens frihet, og det er etter vårt skjønn en dårlig og lite ønsket utvikling.

Forhenværende taler refererte til kommuneproposisjonen som vårens vakreste eventyr. Det er riktignok et av de viktigste dokumentene Stortinget behandler hvert eneste år, men denne representanten kjenner nok eventyr som er langt fagrere. Det er her vi legger premissene for barnehager, sykehjem og skoletilbud. Det er her vi bestemmer i praksis om kommunene har en reell mulighet til å levere på det innbyggerne trenger og har krav på. Det er særlig tre områder jeg ønsker å bruke tid på i dag, og så har jeg noen bemerkninger av en mer overordnet karakter. Det første er kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven. Regjeringen varsler at de vil sende på høring et forslag om å fjerne de lovfestede kravene om hvilke profesjoner kommunene må ha knyttet til seg – f.eks. ergoterapeut og fysioterapeut, lovpålagte minstekrav til tjenester som er helt nødvendige for dem som trenger det. Argumentet er at kommunene trenger mer fleksibilitet. Vi i Venstre er tilhengere av lokalt handlingsrom, men ikke når det går ut over grunnleggende tjenester. Denne såkalte fleksibiliteten har en kostnad som bæres av de svakeste brukerne. I kommuner som allerede sliter med rekruttering, er kompetansekravet det eneste som sikrer at noen faktisk gjør denne jobben. Å fjerne det løser ikke bemanningskrisen; det flytter risikoen over på brukerne. Det andre jeg ønsker å ta opp i dag, er kollektivtransporten. Proposisjonen er påfallende stille om det som nå skjer med fylkeskommunenes budsjettsituasjon. KS dokumenterer at nye kollektivkontrakter inngås til priser 30 pst. over tidligere nivå. Kostnadene har vokst langt raskere enn den kommunale deflatoren, og resultatet ser vi: Ruter kuttes, tilbudet svekkes, og folk merker det. Når man skyver kollektivprisen foran seg, blir det dyrere og dyrere for hvert eneste år. Det tredje er BPA, brukerstyrt personlig assistanse. Proposisjonen varsler at ekspertutvalget om BPA er på vei, og at regjeringen vil komme tilbake med det. Det er bra. Jeg vil tillate meg å si noe om hva vi i Venstre mener svaret bør bli. I dag fungerer ordningen ulikt, avhengig av hvilken kommune man er bosatt i. De tolker rettighetene forskjellig, de praktiserer det ulikt, og de som flytter, risikerer å miste det tilbudet de har bygget opp. Vi mener at ordningen bør være statlig finansiert, slik at vi sikrer at retten til å styre eget liv ikke er et kommunalt budsjettspørsmål – og for øvrig heller ikke et tolkningsspørsmål. Ellers har denne representanten registrert at det nye inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner trekkes fram. Representanten, som selv er bosatt i en kommune som i stor grad påvirkes av det nye inntektssystemet, vil bemerke at den korte overgangstiden har medført dramatiske kutt i viktige velferdstjenester. Representanten finner dessuten lite logikk i at kraftkommuner i distriktene ikke skal bidra til inntektsutjevning på samme måte som Asker og Bærum. Til slutt: Kommuneproposisjonen må suppleres av all annen politikk. Undertegnede representant er bekymret for at de graverende utfordringene i kommunesektoren som framgår av generalistkommuneutvalgets rapport, fortsetter å forsterke seg. Små distriktskommuner har på det verste en lovoppfyllelse på i overkant av 50 pst. Det rammer viktige velferdstjenester. Det rammer rettssikkerheten til innbyggerne og utvikling av lokalsamfunnet. Med unntak av forslagene om at kommunesammenslåinger utelukkende skal være frivillig, og at det skal være sterkere kommunalt selvstyre i arealsaker, støtter Venstre flertallsinnstillingen. Vi støtter også en rekke mindretallsforslag, bl.a. viktige forslag fra Høyre og FrP om å ivareta vekstkommuner og å gjennomgå finansieringsordning for ressurskrevende brukere mv.

En problemstilling som også oppstår i økende grad med digitaliseringen i samfunnet, er mobbing, som vi vet skjer både fysisk og digitalt. Trygghet og læring henger tett sammen. I dag er det altfor mange elever som opplever mobbing i norske skoler. Likevel fikk 120 kommuner avslag da de søkte om tilskudd til såkalte skolemiljøteam. Hva vil statsråden si til de 120 kommunene som skal kjempe om de siste ti millionene som er igjen, for å bekjempe mobbing på sin skole, og som har søkt fordi de trenger ekstra hjelp og støtte til å etablere eller styrke team som bekjemper mobbing? Vil hun bare ønske dem lykke til, eller vil hun sørge for at flere får tilgang til hjelp for å bekjempe mobbing?

Venstre deler engasjementet for å styrke elevers digitale ferdigheter. Kunnskapsministeren har også engasjert seg mye i skjermbruk i skolen, derfor vil jeg spørre kunnskapsministeren: Hva har kunnskapsministeren gjort for å øke skoleeiers innkjøpskompetanse, og har statsråden vurdert å etablere et senter for kvalitetssikring av digitale læremidler i skolen?

Nylig har kunnskapsministeren varslet store endringer i de nasjonale læreplanene. Kan kunnskapsministeren redegjøre overfor Stortinget for hvilke konkrete endringer det er Kunnskapsdepartementet jobber med, og hvordan disse endringene skal bidra til at elever lærer mer?

Det betyr noe hvem som styrer, men nasjonalt ser vi at altfor mange piler peker i feil retning. Det er altfor mange elever som ikke lærer å lese, skrive og regne. Deler statsråden bekymringen for elevenes grunnleggende ferdigheter, og hva konkret har statsråden gjort for å løfte elevene som befinner seg på det laveste mestringsnivået?

Et moment som også påvirker kvalitet i skolen, er kommune- og fylkesøkonomi. Dessverre får det høye rentenivået dramatiske konsekvenser for barn og unge fordi kommunene, som har ansvar for barnehager og skoler, påvirkes sterkt av det høye rentenivået. Dessverre sitter også skoleeiere i kommunestyrer og fylkesting akkurat nå og ser at jobben med å sørge for at barnehage- og skolebudsjettet ikke kuttes, blir tøffere. Venstre fremmet tidligere i år forslag for å gi lærerne mer tid til å følge opp elevene sine. Den kontaktlærerpotten som vi foreslo, hadde vært sårt tiltrengt for å forhindre økt press på lærerne og mindre tid til læring. Hva gjør statsråden for å skjerme sin sektor og sørge for at lærerne ikke mister kontaktlærertid og viktig tid til å gi elevene hjelp og støtte, slik at de lærer det de trenger og skal?

Venstre har stor sympati med lokalbefolkningen i Innlandet, som har mobilisert for å redde skoletilbudet i bygdene sine, som i Lom, der det har vært et stort engasjement, og der folk og næringsliv i løpet av kort tid har samlet inn flere titalls millioner kroner for å beholde en lokal videregående skole. Det er nettopp den regjeringen Senterpartiet var en del av, fram til de gikk ut av den, som har vært med på å skape problemet forslagsstillerne forsøker å løse gjennom dette representantforslaget. Da regjeringen la fram forslag til endringer i privatskoleloven, der de lokale folkevalgte fikk mer makt til å si nei til nye friskoler, skjedde det til advarsler fra sektoren. Regjeringen Senterpartiet var en del av, ville snu utviklingen med stadig flere private skoler. Det skulle legges vesentlig vekt på de folkevalgtes mening når Utdanningsdirektoratet og departementet vurderte søknader. Nå har de altså gjort en kuvending. Vi i Venstre var skeptiske til endringene regjeringen foreslo. Vi advarte mot en politikk hvor det ville bli viktigere å begrense friskolene og elevenes valgfrihet enn å løfte kvaliteten i den offentlige skolen. I et fylke som Innlandet, med store avstander, blir konsekvensene i form av reisevei større enn mange andre steder når det offentlige tvinges til å effektivisere og samle skolestrukturen sin. Venstre mener det skal være rom for flere friskoler i Norge. Friskoler med viktige fagtilbud eller ulike pedagogiske opplegg gir mer mangfold og valgfrihet for elevene. I tillegg gir det viktig inspirasjon og utgjør et sterkt supplement til den offentlige skolen. Det spesielle med dette representantforslaget er at Senterpartiet prøver å redde elevene på Flisa og i Lom fra sin egen politikk i regjering. Etter mitt og Venstres syn hadde det beste vært om Senterpartiet ikke hadde vært med på å skape disse problemene i utgangspunktet. I komiteen behandles det denne våren flere forslag som gjør det enklere å etablere et supplement til offentlige skoler. Venstre støtter dem helhjertet. Vi mener primært at regjeringen, venstresiden og Senterpartiet må snu i sin friskolepolitikk, men i sympati med og i respekt for ildsjeler og lokalt næringsliv som mobiliserer for å få etablert tilbud, vil vi i Venstre støtte forslag nr. 2, fra Senterpartiet, her i salen i dag. Vi kommer også til å støtte forslag nr. 5, om å avvikle elevtellingen 1. april, i tråd med Venstres ambisjon om å styrke likebehandling av friskolene. Jeg tar også opp Venstres forslag i saken.

Venstre er stolt medforslagsstiller til saken vi behandler i dag. Vi trenger en langt mer offensiv og samordnet rompolitikk. Vi trenger en strategi som er like langsiktig og ambisiøs som det potensialet romnæringen selv rommer. Romindustri er ikke bare raketter og satellitter. Vi snakker om avansert IT, sensorteknologi, databrikker, kunstig intelligens, telekommunikasjon – teknologier som også driver innovasjon i andre bransjer. Andøya Spaceport er et godt eksempel på dette. Det er fint at det synes å være bred enighet om betydningen av norsk deltakelse i EUs romprogrammer, men det holder ikke bare å være enige om intensjoner. Vi trenger handling. Når EU nå bygger opp sterke strukturer for sikkerhet for rombasert infrastruktur, må Norge være på innsiden, ikke bare stå og banke på døren. Venstre mener at tre grep er særlig viktige framover. For det første må vi få på plass en samlet nasjonal strategi for norsk rompolitikk. I dag er politikken altfor fragmentert, delt på tvers av ulike politikkområder. Vi må samordne, og vi trenger et organ med tydelig mandat tett på næringen. For det andre må vi sikre forutsigbare og konkurransedyktige rammer for hele næringen. Det betyr midler til Norsk Romsenter og justeringer i virkemiddelapparatet som gjør det lettere for små, nye selskaper å ta steget fra utvikling til kommersialisering. Her må vi gi romnæringen de samme mulighetene vi gir andre vekstnæringer. For det tredje handler det om forståelse av at dette er en sikkerhetspolitisk satsing, ikke bare næringspolitikk alene. I nordområdene og Arktis er satellittovervåkning og uavhengig kommunikasjonskapasitet helt avgjørende. Norsk romindustri må ikke bare få vokse, den må bevisst bygges opp som en nasjonal kapasitet for sikkerhet og beredskap. Romnæringen kombinerer høyteknologi, eksport og grønn omstilling. Det er viktig av strategiske årsaker. I så måte må vi også tenke som en romnasjon og handle deretter.

Regjeringens industrimelding har et prisverdig formål og for så vidt mange fine verdimeldinger, men vi i Venstre tror den mangler den nødvendige retningen for å lykkes. Det krever mer enn fagre ord og gode intensjoner. Vi trenger en målrettet industristrategi med klare prioriteringer og gjennomføringskraft. Vi i Venstre mener nøkkelen til suksess er å bygge lange norske verdikjeder og gi industrien stabile og konkurransedyktige rammevilkår. De mindretallsforslagene Venstre er med på i denne innstillingen, handler nettopp om å få opp tempoet i det grønne skiftet, skape nye markeder for utslippsfri industri og styrke investeringene i teknologi og i karbonfangst. Det handler om å spille på lag med industrien selv, som har satt seg tydelige mål om lavutslipp og sirkulære løsninger. Norge har i dag noen av Europas viktigste ressurser. Vi har aluminium, silisium, prosessindustri, havbrukskompetanse og datasentre. Likevel: Skal vi lykkes med å gjøre dette grønt og lønnsomt, må vi også fjerne barrierene, enten det gjelder mangel på kraft, mangel på arbeidskraft eller et skattesystem som svekker insentivene til å investere og til å bygge nytt. Derfor foreslår Venstre å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital, som rammer norske eiere og bedrifter langt hardere enn utenlandske aktører. Vi er spesielt opptatt av å koble norsk industri tettere på det brede europeiske industriløftet vi nå ser. Europas svar på klimakrisen og den sikkerhetspolitiske situasjonen med geopolitisk usikkerhet og ustabilitet er å bygge motstandskraft. Når EU nå sikter seg inn mot strategisk autonomi, må Norge være en strategisk partner. Dessverre synes regjeringen å være langt for passiv i møte med denne utviklingen. Vi i Venstre mener at vi må bruke det europeiske samarbeidet mer aktivt. Vi må sikre tilgang til markeder og holde fast ved tilgang på forskningsmidler, innovasjonsprosjekter og verdikjeder vi ellers ikke når. Dette gjelder på alle områder. De siste 100 årene har dannet grunnlaget for Norge som industrinasjon, men industri er ikke bare fortid, det er også framtid. Derfor foreslår Venstre å ruste opp virkemiddelapparatet for grønn industri og oppskalering av ny teknologi. Vi vil gi insentiver til å ta i bruk utslippsfrie og energieffektive materialer i offentlige innkjøp. Vi vil satse mer på forskning, utdanning og tilgang til kompetent arbeidskraft og ikke minst skape forutsigbarhet og trygghet for private investeringer med stabile og konkurransedyktige rammevilkår. Blant dette er det kanskje viktigst å trygge vår tilknytning til Europa. Norsk industri skal være grønn, konkurransedyktig og offensiv. Denne meldingen er et steg på veien, men mye gjenstår. Vi i Venstre er klare til å være med på et større løft, sammen med alle som har lyst til å skape noe nytt. Med det tar jeg opp Venstres forslag.

Vi har sterke forskningsmiljøer, høy tillit i befolkningen og noen av verdens beste helseregistre. Vi har samarbeidsklynger som kobler forskere, gründere og investorer, og som skaper verdier og arbeidsplasser, men vi har ikke den nasjonale strategien som trengs for å få ut hele potensialet. Vi har ikke tydelige nok mål, samordnet nok politikk eller tilstrekkelig politisk kraft. Når Danmark nå målretter seg mot å bli europaledende på livsvitenskap og Nederland investerer milliarder i infrastruktur, må vi i Norge kjenne vår besøkelsestid. Vi i Venstre støtter derfor fullt ut forslaget om å få på plass en helhetlig og ambisiøs nasjonal strategi for livsvitenskap og helsenæring. Vi i Venstre vil særlig løfte fram gründerperspektivet. Skal vi lykkes med å bygge nye vekstnæringer i Norge, må vi satse på dem som tør å starte noe nytt, og som bygger bedrifter fundert på forskning, på teknologi og på nye løsninger for helse og livskvalitet. Hva møter de i dag? Et virkemiddelapparat som er uoversiktlig og siloorientert, en formuesskatt på arbeidende kapital, noe som gjør det dyrere å investere i norske oppstartsbedrifter enn i utenlandske, og en offentlig sektor som dessverre ikke er nok på hugget med å ta i bruk ny teknologi. Det må vi gjøre noe med. Vi i Venstre vil gi skatteinsentiver og bedre tilgang på kapital for norske helsegründere. Vi vil rydde i virkemiddelapparatet og styrke SkatteFUNN-ordningen og offentlige innkjøpsordninger for helse- og velferdsteknologi. Vi vil sørge for at helsedata blir tilgjengelig for forskning og innovasjon innenfor trygge og etiske rammer, og ikke minst vil vi få på plass en langt bedre modell for tidligfase kliniske studier, så Norge igjen blir et attraktivt land for utvikling og uttesting av ny medisin og behandling. Vi i Venstre mener at helsenæringen må være en strategisk del av det grønne og bærekraftige skiftet. Livsvitenskap, helseteknologi og bioøkonomi må bli en sentral del av næringspolitikken, og Norge må ha internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår for å bygge dette. Vi støtter forslaget, og vi forventer at regjeringen følger opp med handling, ikke bare honnørord.