OverStortinget

Kommunene er velferdsstatens grunnmur, men en grunnmur må også vedlikeholdes om huset skal stå støtt. De fleste av oss har vel vølt på enten leide leiligheter eller boliger gjennom vår tid. Da vet vi at grunnmuren er vesentlig – det er ikke bare taket som må vøles. Det er i kommunene vi møter folk, og det er i kommunene folk møter velferdsstaten. Det er der unger blir sett i barnehagen. Det er der elevene våre følges opp på skolen. Det er der folk får hjelp før de faller utenfor, men også der de får hjelp når livet farer voldsomt med dem. Det er der våre eldre får pleie. Det er der fellesskapet møter folk i hverdagen. Derfor er sterke kommuner noe av det viktigste vi kan investere i, ikke bare for den enkelte innbygger, men for hele samfunnet. SV registrerer at regjeringen foreslår vekst i kommunesektorens inntekter og varsler en betydelig økning for neste år. Det er positivt, men vi er bekymret for at veksten ikke er tilstrekkelig til å møte de økende behovene kommunene står overfor. Flere eldre kommer til å trenge tjenester, flere unger og unge trenger oppfølging. Samtidig øker kostnadene til drift, lønn og renter. Mange kommuner opplever nå at handlingsrommet blir mindre, selv om inntektene på papiret har gått opp. Når budsjettene strammes til, kuttes det i bemanning, det kuttes i tilbud, og altfor ofte kuttes det også i det forebyggende arbeidet. Vi vet at forebygging virker. Allikevel er det ofte det første som kuttes når økonomien blir trang, fordi det ikke er lovpålagt. Det er litt som å spare penger på brannforsikring fordi huset ikke brenner akkurat i dag. Tidlig innsats gir bedre liv for folk og lavere kostnader for samfunnet, hvis en skal regne det i penger. Likevel er det ofte nettopp disse tiltakene som forsvinner når økonomien blir trang. Det bekymrer SV. Det snakkes også om et forventningsgap mellom innbyggere og kommuner, men la oss ta et lite steg tilbake og se på hva forventningen egentlig er. Innbyggernes forventninger om gode skoler, trygg eldreomsorg og hjelp når livet butter imot er både reelle og fullt ut legitime. Folk skal kunne forvente gode tjenester. Den store utfordringen er ikke at innbyggere har forventninger til kommunen sin, den store utfordringen er forventningsgapet mellom stat og kommune. Denne salen vedtar nye oppgaver, nye rettigheter og nye forventninger til kommunene. Samtidig er det ikke alltid slik at ressursene følger med. Da oppstår det et forventningsgap mellom det staten forventer at kommunene skal levere, og det kommunene faktisk har økonomi til å gjennomføre. Derfor er min og SVs påstand at det ikke holder bare å diskutere graden av øremerking. Ja, mindre øremerking kan gi kommunene større frihet til å prioritere, men kommunenes handlingsrom blir rent faktisk ikke større dersom det fortsatt er den samme pengesekken som skal fordeles. Det vi da egentlig bare ender opp med, er å flytte rundt på knapphet. Et reelt handlingsrom handler ikke bare om friheten til å prioritere, det handler om å ha noe å prioritere med. Da trenger kommunene flere frie inntekter. Skal lokaldemokratiet fungere, må lokalpolitikerne ha mulighet til å gjøre lokale prioriteringer. Da må også ressursene som gjør slike prioriteringer mulige, følge med. Samtidig finnes det områder hvor øremerking fortsatt er helt nødvendig. SV er glad for at den utvidede TT-ordningen fortsatt skal være øremerket. Det handler om frihet – frihet for folk til å komme seg ut av huset, frihet til å delta i samfunnet og frihet til å møte andre mennesker. Dette er ikke en luksus, det er en forutsetning for likestilling og deltakelse. Vi er også glad for at tilskuddet til ressurskrevende tjenester fortsatt skal være øremerket. Det gjelder noen av de mest sårbare folkene i landet vårt. Tilbudet de får, skal ikke være et postkodelotteri av kommuneøkonomien. Derfor er en sterk statlig finansieringsordning viktig i noen tilfeller. Samtidig ønsker vi at regjeringen skal vurdere hvordan ordningen kan bli mer forutsigbar, mer rettferdig og bedre tilpasset kommunenes faktiske behov og folkene som trenger den. Vi ber også i dag regjeringen se på hvordan veterinærvakta kan gjøres mer robust for framtiden. Det er viktig. Det er kanskje ikke det første folk tenker på når kommuneøkonomi diskuteres, men når kua kalver klokken tre på natten, er veterinærvakta plutselig veldig viktig, i de tilfellene hvor det er behov. Ordningen er avgjørende for dyrevelferd. Med det tar jeg opp SVs forslag.