OverStortinget

Kommunene er grunnmuren i velferdssamfunnet vårt. Det er i kommunene barna går i barnehage og skole, der eldre får omsorg, og der folk møter det offentlige i hverdagen. Derfor er kommuneøkonomien noe av det viktigste vi behandler i denne salen. Når vi leser kommuneproposisjonen, er det vanskelig å ikke sitte igjen med én tanke: Regjeringen er flink til å beskrive problemene, men den er langt svakere på å løse dem. For kommunene står overfor store utfordringer: Vi blir stadig flere eldre, vi mangler helsepersonell, boligbyggingen har stupt, vann- og avløpsnettet forfaller, og stadig flere kommuner opplever at staten pålegger dem nye oppgaver – uten å sende hele regningen. Likevel møter regjeringen dette med mer detaljstyring, mer byråkrati og mindre tillit til lokale folkevalgte. Det er feil medisin. Fremskrittspartiet har et annet utgangspunkt. Vi mener at kommunene ikke er statens filialkontorer. De er selvstendige folkevalgte organer, de kjenner sine innbyggere best, de kjenner sine utfordringer best – og da må de også få større frihet til å løse dem. Sannheten er at altfor mange beslutninger i dag tas av mennesker som aldri har stått til valg i kommunen. Statsforvalteren har blitt en stadig sterkere aktør. Innsigelser forsinker boligprosjekter, næringsutvikling stoppes, lokale prioriteringer overstyres, og kommunepolitikere opplever gang på gang at vedtak fattet av folkevalgte kan bli satt til side av byråkrater. Det svekker lokaldemokratiet, og det svekker tilliten til systemet. Norge trenger flere boliger, ikke færre. Vi har nå den laveste boligbyggingen på mange, mange år. Unge sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, barnefamilier presses ut, og kommuner som ønsker vekst, møter stadig flere hindringer. Likevel bruker regjeringen år etter år på å snakke om målet om flere boliger, men et mål bygger som kjent ingen boliger. Det er handling som bygger boliger: Saksbehandlingstiden må ned, reguleringsprosessene må gå raskere, statsforvalterens innsigelsesrett må begrenses, og kommunene må få lov til å være ja-kommuner, ikke kommuner som må be staten om tillatelse til å utvikle seg. Arbeiderpartiet liker å snakke om tillit, noe vi også har hørt i dag, men kommunene opplever det motsatte. For samtidig som regjeringen sier at en ønsker sterkere lokaldemokrati, kommer det stadig nye krav, nye rapporteringer, nye planer, nye skjemaer og nye forventninger. Det minner litt om en arbeidsgiver som sier han har tillit til sine ansatte, men som krever en rapport hvert eneste kvarter. Da er det ikke tillit. Da er det kontroll. Kommunene opplever også et stadig sterkere økonomisk press. Mange steder kompenseres dette gjennom høyere gebyrer og avgifter, noe vi ser nå med at vannavgiften øker, at avløpsavgiften øker, at renovasjonsavgiften øker, og mange steder kommer eiendomsskatten på toppen. For vanlige familier merkes dette godt. Fremskrittspartiet mener ikke at løsningen på enhver økonomisk utfordring er å sende regningen videre til innbyggerne. Vi ønsker heller at folk skal kunne beholde mer av sine egne penger – ikke mindre. I likhet med andre har jeg også lyst til å si noen ord om beredskap, for det er nesten litt oppsiktsvekkende: Regjeringen innleder kommuneproposisjonen med å slå fast at Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden annen verdenskrig – der er vi helt enige – men når man leser videre, er det vanskelig å finne de konkrete tiltakene som følger av denne erkjennelsen. Kommunene er førstelinjen når krisen kommer. Det er kommunene som skal sikre vann, helse og omsorg, evakuering og krisehåndtering, men likevel ser vi få grep, få konkrete forventninger og få konkrete midler. Hvis situasjonen virkelig er så alvorlig som regjeringen beskriver, må også politikken gjenspeile det. Kommunene har de siste årene også håndtert en historisk stor bosettingsoppgave. Mange kommuner har gjort en imponerende innsats og fortjener honnør for hvordan de har klart å snu seg rundt og få bosatt så mange ukrainere på så kort tid. Samtidig må vi være ærlige om konsekvensene som dette har for skoler, barnehager, boligmarked, helsetjenester og kommunale budsjetter. Alt blir påvirket. Derfor må innvandringspolitikken være bærekraftig, og kommunene må kompenseres fullt ut. Vi må også tørre å diskutere volum, kapasitet og integrering uten å bli møtt med moralske pekefingre. God integrering handler ikke om fine taler – det handler om kapasitet, ressurser, forventninger, arbeid, språk. Jeg vil også trekke frem eldreomsorgen. Altfor mange politikere løfter eldreomsorgen i ukene før et valg, men etter valgdagen glemmes det. Samtidig som antall eldre øker kraftig, blir det færre yrkesaktive per pensjonist. Det er kanskje den største utfordringen kommunene står overfor. Vi kommer ikke til å kunne løse dette bare ved å be om flere sykepleiere. Vi må bruke kompetansen smartere. Vi må sørge for at helsepersonell får bruke tiden sin på helseoppgaver – ikke på oppgaver som andre yrkesgrupper kan utføre – og vi må våge å tenke nytt. Alternativet er at stadig flere kommuner ikke klarer å levere de tjenestene innbyggerne forventer og fortjener. Til slutt: Det er lett å skrive i en proposisjon at kommunene er viktige. Det er lett å stå på denne talerstolen og holde taler om lokaldemokrati, og det er lett å si at man har tillit til kommunene. Men den virkelige testen handler om om man faktisk gir kommunene friheten, om man gir dem handlingsrommet, og om man lar folkevalgte styre mer og byråkrater styre mindre. Der skuffer denne regjeringen. Det så vi også nylig i den berømmelige IKEA-saken, der regjeringen valgte å la byråkratene hindre de lokale folkevalgtes ønske. De ønsket å hindre sunn fornuft å skje og heller drive med skrivebordsøvelser. Heldigvis valgte et flertall i denne sal å gi en klar marsjordre til regjeringen om at denne saken konkret skal ryddes opp i. Ikke minst er det et tydelig signal, som vi også har sett i sakene vi har hatt fra Agder, og en forventning at regjeringen endrer kurs og begynner å respektere lokaldemokratiet, og at de ikke lar byråkratene overprøve lokaldemokratiet. Regjeringen må slutte å tro på at vettet ikke er jevnt fordelt, og på at mer bør styres fra statsrådskontorene, på bekostning av dem ute i kommunene som har skoen på. Fremskrittspartiet ønsker sterkere kommuner, mindre detaljstyring, mer lokalt selvstyre, flere boliger, bedre beredskap og en bærekraftig innvandringspolitikk og en kommuneøkonomi som setter innbyggerne først. Det er den retningen Kommune-Norge trenger – ikke flere fagre ord fra denne talerstolen.