Jeg registrerer at regjeringen alltid finner pengene når det gjelder flere asylsøkere som kommer til Norge. Da går det fort, da finnes det handlekraft, da etableres det mottak på rekordtid. Samtidig har nylig UDI bekreftet at de ikke legger vekt på kommunens økonomi når de vurderer etablering av asylmottak, altså i motstrid til det statsråden ga inntrykk av her nå. Altså kan ROBEK-kommuner med kutt i eldreomsorg og skole bli påført nye belastninger uten at økonomien deres tillegges betydning. Fremskrittspartiet mener at det er en helt feil prioritering. Danmark og Sverige strammer inn for å redusere presset på kommunene. Norge gjør reelt sett det motsatte. Mener statsråden virkelig at det er forsvarlig å påtvinge økonomisk kriserammede kommuner flere asylmottak uten engang å ta hensyn til kommuneøkonomien?

Mitt spørsmål går til justis- og beredskapsministeren. Over hele Norge kutter kommuner nå i eldreomsorg, skole og andre tilbud til egne innbyggere. Stadig flere kommuner havner på ROBEK-listen. Kommunene får beskjed om å spare, kutte og prioritere hardere. Når det gjelder asylmottak, virker det som om staten har ubegrenset med penger og null problemer med å snu seg rundt. I revidert nasjonalbudsjett vil regjeringen øke utgiftene på asyl- og innvandringsområdet med hundrevis av millioner kroner, fordi antall personer i mottak øker kraftig. Dette viser at regjeringens såkalte innstramminger på innvandringsfeltet kun er retorikk. Når kommunene sier tydelig ifra at de ikke har kapasitet eller økonomi til nye mottak, slik vi bl.a. har sett i Lødingen, blir de overkjørt av staten. Fremskrittspartiet mener at dette er en helt feil prioritering. Norske kommuner skal ikke tvinges til å ta regningen for en innvandringspolitikk de ikke har kontroll over. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor mener regjeringen at Norge skal bruke stadig flere milliarder på asyl og innvandring, samtidig som kommunene må kutte i eldreomsorg og skole, og vanlige folk fortsatt sliter med skyhøye matpriser, noe regjeringen nekter å gjøre noe med?

Jeg tror ikke problemet i norsk innvandrings- og integreringspolitikk er mangel på stortingsmeldinger. Utfordringene er godt kjent. Vi vet hva som ikke fungerer, vi vet også hva som mangler. Spørsmålet er om det er politisk vilje til å ta tak i det. Fremskrittspartiet har vist både i dag, tidligere i uken og gjennom mange år at vi har både vilje og konkrete forslag for å ta tak i de utfordringene vi har med at vi mener at Norge har hatt en altfor høy innvandring over mange år, noe som har skadet mulighetene til å få til god integrering. Vi har vist våre forslag til hvordan vi ønsker å reformere hele asylsystemet ved heller å bruke asylmottak i trygge tredjeland. Vi har vist hva vi ønsker å gjøre med familiegjenforening, med statsborgerskap og med integrering gjennom konkrete forslag. Da mener vi at det er unødvendig bruk av tid og ressurser å utarbeide en stortingsmelding når det er konkrete tiltak som faktisk trengs.

Jeg tegnet meg på nytt fordi Arbeiderpartiet ikke besvarer et konkret spørsmål, og det må jeg kunne forvente. Representanten Kvammen Rafaelsen argumenterte nå imot Fremskrittspartiets forslag, for han mener det kan være dyrt og koste mye. Men det koster jo ikke mye å si at personer som er dømt for mishandling, skal miste retten til å hente en ny ektefelle. Det er fortsatt tid igjen i denne debatten, så nå oppfordrer jeg på nytt Arbeiderpartiets representanter til å komme på denne talerstolen og forklare hvorfor Arbeiderpartiet stemmer imot det forslaget som nå har fått tverrpolitisk støtte fra Fremskrittspartiet, Høyre og Rødt. Da gleder jeg meg til å høre svaret, og jeg håper at Arbeiderpartiet snur, også der.

Det er alltid hyggelig å kunne oppsummere debatten. Når man hører debatten, får man jo nesten inntrykk av at hvis man ønsker å bo med familien, kan det kun skje i Norge. Det er ikke sånn at det å få alle til Norge er den eneste måten en kan oppfylle ønsket og retten en har til et familieliv. Det er fint mulig å bo med familien andre steder. Jeg registrerte at representanten fra Høyre, Tage Pettersen, kategoriserte Fremskrittspartiets forslag som ytterliggående. Jeg synes det er litt underlig, for man registrerer jo at for hvert år som går, nærmer Høyre seg Fremskrittspartiet. Senest for ett år siden valgte representanten Tage Pettersen å stemme imot å øke underholdskravet til 4 G, men nå er Høyre for. Det er jeg veldig glad for, og det er også lov å ta inn over seg realitetene – og da også justere politikken til det. Så må jeg også kommentere Arbeiderpartiet. Nå har seks forskjellige representanter fra Arbeiderpartiet vært oppe på denne talerstol, og jeg tror ingen andre enn de selv forstår hva Arbeiderpartiet mener. Jeg må også si at jeg lurer på om de selv forstår hva de mener. For i det ene øyeblikket hører vi representanter fra Arbeiderpartiet snakke om at nivået på familiegjenforening er altfor høyt. Så hører vi representanter fra Arbeiderpartiet på denne talerstol som viser til enkeltskjebner som ikke får hentet hit familie på grunn av den politikken Arbeiderpartiet har. De ønsker altså, underforstått, å redusere underholdskravet – og dette er et regjeringsparti. Så har man vært litt inne på utfordringer med fireårsregelen, og der vil jeg bare minne om at Fremskrittspartiet har et løst forslag som løser den utfordringen det gir. Fremskrittspartiet kommer også til subsidiært å støtte forslag nr. 20 fra Høyre. Fremskrittspartiets primære syn, og som vi foreslår, er at enslige mindreårige ikke skal ha rett på familiegjenforening. Hvis det forslaget faller, kommer vi til å støtte Høyres forslag, nr. 20, subsidiært. Så: Vårt forslag om at personer som er dømt for mishandling av ektefelle, skal miste retten til å hente en ny ektefelle, er et forslag jeg trodde skulle bli vedtatt her i dag. Jeg er veldig glad for at Høyre, og nå også Rødt, støtter det forslaget. Det er fortsatt tid igjen i debatten. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet nå har tegnet seg, så jeg utfordrer da Arbeiderpartiets representant Kvammen Rafaelsen til å forklare, fra denne talerstolen, forklare hvorfor Arbeiderpartiet stemmer imot at personer som er dømt for mishandling av ektefelle, skal miste retten til å hente ny ektefelle. Jeg venter spent på svaret.

Allikevel velger statsrådens partifeller å stemme imot Fremskrittspartiets forslag om at personer som er dømt til over 90 dagers ubetinget fengsel, ikke skal få familiegjenforening. Det er litt forskjell på liv og lære. Jeg har lyst til å utfordre statsråden på noe annet. Fremskrittspartiet foreslår i dag at personer som er dømt for mishandling av ektefelle, ikke skal kunne hente en ny ektefelle til Norge gjennom familiegjenforening. Dette handler om å beskytte spesielt sårbare kvinner mot vold, tvang og negativ sosial kontroll. Hvorfor vil ikke statsråden stoppe personer som har mishandlet en ektefelle, fra å hente ny ektefelle til Norge?

Jeg tror jeg tverrpolitisk på vegne av denne sal kan ønske akkurat denne statsråden hjertelig velkommen til replikktalerstolen. Det tror jeg vi alle setter pris på – uten forkleinelse for den andre statsråden, men Stortinget er glad i å få svar. Fremskrittspartiet mener jo at kriminelle innvandrere bryter med gjestfriheten i Norge og bør sendes ut. Det er Arbeiderpartiet som kjent imot. Da er mitt spørsmål til statsråden enkelt: Hvorfor mener Arbeiderpartiet at personer som er dømt for kriminalitet, fortsatt skal kunne belønnes med familiegjenforening i Norge?

Da prøver jeg meg på et annet spørsmål. I dag har Norge en veldig underlig praksis ved at personer som er her på midlertidig opphold, faktisk kan få familiegjenforening. Som jeg har sagt tidligere i dag, synes Fremskrittspartiet det er en underlig praksis. Vi mener at personer som må flykte til Norge på grunn av f.eks. krig, skal tilbake og være med på å bygge opp hjemlandet sitt så fort det er trygt. Når man da skal være midlertidig i Norge, er det underlig at man åpner opp for at man skal kunne hente familie til Norge. Ser statsråden det paradokset?

Jeg ber statsråden klargjøre litt hva som er Arbeiderpartiets politikk når det gjelder underholdskravet. I dag tidlig på Politisk kvarter argumenterte Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsperson som at Arbeiderpartiet egentlig ikke var imot å øke underholdskravet, men at det gikk mer på den tekniske måten det ble gjort på, at man ønsket ytterligere utredning. Samme innvandringspolitiske talsperson argumenterte mer faktuelt imot det fra talerstolen her. Arbeiderpartiet har tidligere vært med på å øke underholdskravet noe, så jeg ber egentlig statsråden redegjøre for hva som er hovedgrunnen til at Arbeiderpartiet er imot å øke underholdskravet til et nivå det er mulig å forsørge seg selv og sin familie på.

Jeg begynner med å ta opp de forslag Fremskrittspartiet står bak og er en del av. Familieinnvandringen til Norge har vært svært høy over lang tid. De siste ti årene er det innvilget familieinnvandring til over 137 000 personer fra land utenfor EU/EØS. Det er flere enn det bor i Drammen. Det er ikke småtall. Familieinnvandring er en av de store driverne i innvandringen til Norge, og det påvirker integreringen. Når personer som selv ikke er godt integrert, henter ektefelle fra opprinnelseslandet, starter integreringen ofte på nytt – nytt språk, ny kultur, ny vei inn i arbeidslivet og nye behov for kommunen. Ofte vokser en ny generasjon opp mellom to verdener. Fremskrittspartiet har derfor i mange tiår ment at reglene må strammes kraftig inn. Vi er klar på at familiegjenforening må begrenses til kun ektefelle og egne barn under 15 år. Det må stilles krav om reell selvforsørgelse. Man må sørge for at det kun er godt integrerte personer som får hentet familie, og at offentlige ytelser ikke skal være hovedgrunnlaget for å hente flere til Norge. Ikke minst må det stilles krav om plettfri vandel både hos den som søker, og hos den personen den søker seg til. Har man begått alvorlig kriminalitet, mishandlet tidligere ektefelle eller misbrukt ordningen, skal man ikke kunne hente ny ektefelle til Norge. Vi ser også utfordringer med enslige mindreårige. NRK har vist hvordan familiegjenforening i slike saker kan komme brått på kommunene, og at én person kan utløse bosetting av foreldre og mange søsken. Fra Sarpsborg og andre steder har vi kunnet lese om enslige mindreårige asylsøkere som utløser at veldig mange kommer, noe som skaper store utfordringer for kommuneøkonomien. Derfor mener Fremskrittspartiet at enslige mindreårige asylsøkere ikke skal gis rett til familiegjenforening. Jeg er i dag glad for at Fremskrittspartiet får gjennomslag for å øke underholdskravet til 4 G. Det er bra at Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti nå snur, etter at Fremskrittspartiets forslag om strengere krav har blitt stemt ned i flere tiår. La oss samtidig være ærlig: Dette er bare et lite steg i riktig retning. Fireårskravet blir ikke vedtatt. Mange av de andre viktige innstrammingene blir heller ikke vedtatt, og dagens system vil fortsatt gi en altfor høy familieinnvandring og svake integreringskrav. Fremskrittspartiet kommer derfor til å fortsette kampen. I likhet med den foregående saken: Jeg er rimelig trygg på at Arbeiderpartiet snur om noen år.

Jeg bet meg merke i replikkvekslingen mellom Rødt og statsråden, da de kom litt inn på språkkravene. Det høres ut som det å øke språkkravet til B2-nivå, som Fremskrittspartiet foreslår, er veldig dramatisk og ille. Hvis man går inn og ser hva det innebærer å være på såkalt B2-nivå, er det nivået som trengs for å kunne forstå nyheter, og det trengs også for å kunne ta mye utdanning i Norge. Det er akkurat det den saken vi snakker om, egentlig handler om: å sørge for at de som skal få bli norske statsborgere, faktisk er integrert i samfunnet, er en del av samfunnet, at de forstår hva som skjer i samfunnet, og kan være med og påvirke samfunnet. Hvem er det som lider under den manglende integreringen og den naive politikken Norge fører og har ført i altfor mange år? Jo, det er ofte barna, for da er det barn som vokser opp i Norge med foreldre som ikke nødvendigvis forstår samfunnet godt nok, og dermed ikke kan rettlede og hjelpe barna videre. Det er den store utfordringen. Når jeg hører debatten, høres det nesten ut som at det å stille krav til mennesker, er noe slemt, og at det blir galt. Nei, det å stille krav til mennesker handler faktisk om å ta mennesker på alvor. Det samme gjelder når vi krever at man må avlegge en troskapsed. Det burde være en selvfølge at vi stiller krav til mennesker som har lyst til å bli norske statsborgere, at de da forplikter seg til Grunnloven, til det norske demokratiet og til våre grunnleggende verdier. Verdier er ikke bare noe på et ark, verdiene er selve grunnmuren i samfunnet, og da må vi sørge for at de som faktisk skal bo i Norge, respekterer grunnleggende verdier som demokrati, likestilling, ytringsfrihet, religionsfrihet og rettsstaten. Man gjør egentlig en bjørnetjeneste når man ikke vil stille de kravene, ikke vil stille krav om at man må være selvforsørget for å kunne bli norsk statsborger. Én ting er jeg helt sikker på: Selv om Fremskrittspartiet ble nedstemt for et drøyt år siden og med all sannsynlighet kommer til å bli nedstemt denne gangen også, er jeg rimelig trygg på at innen noen få år kommer Arbeiderpartiet og flere av de andre partiene til å fremme stort sett det samme som Fremskrittspartiet fremmer nå, for da er tydeligvis tiden inne. Det er bare så synd at Arbeiderpartiet trenger flere tiår på å innse realitetene.

Jeg synes det er litt spesielt at statsråden står her og sier – det er i hvert fall slik jeg oppfatter henne – at vi i Norge deler ut statsborgerskap til personer som ikke er godt integrert, og at man heller håper at de skal bli integrert etter at de har fått statsborgerskapet. Det er Fremskrittspartiet uenig i. La meg gå litt videre. Fremskrittspartiet foreslår også at personer som har begått kriminalitet som tilsvarer over 90 dager i fengsel, aldri skal få muligheten til å bli norsk statsborger. Dette innebærer f.eks. at en person som har utøvd vold, voldtekt og som har ødelagt liv, ikke skal kunne bli norsk statsborger. Statsråden og Arbeiderpartiets svar er å vise til karanteneordningen, og at de fortsatt skal kunne bli norsk statsborger, de må bare vente litt lengre. Jeg lurer på om statsråden kan svare på hvordan hun tror ofre for grov kriminalitet oppfatter det når de ser at gjerningsmannen blir belønnet med norsk statsborgerskap.

Jeg har forståelse for at statsråden ikke har tallet på stående fot, og jeg ser fram til at statsråden kommer tilbake med det. Jeg skiller meg veldig fra det statsråden nå sa, for statsråden har tydeligvis hastverk med å dele ut statsborgerskap. Det er ikke et hastverk Fremskrittspartiet deler. Vi mener heller at vi bør bruke lengre tid før vi tildeler statsborgerskap, for å være sikre på at de som blir norske statsborgere, er godt integrert, selvforsørget og ikke begår kriminalitet, altså at det er snakk om mennesker som vil bidra positivt til det norske samfunnet. Vi har også hørt både statsråden og andre fra Arbeiderpartiet i dag mene at dagens regler er gode nok og sørger for at de som blir norske statsborgere, er godt integrert. Mitt spørsmål til statsråden er da: Mener statsråden at alle som i dag får norsk statsborgerskap, er godt integrert?

Et av forslagene til Fremskrittspartiet er å innføre en obligatorisk troskapsed, for å være sikker på at de som kommer, vil forplikte seg til å akseptere Grunnloven og våre grunnleggende verdier. I dag har man en ordning med frivillig troskapsløfte, som alle nye statsborgere over 12 år blir invitert til. Kan statsråden si hvor mange av alle dem som får norsk statsborgerskap, som velger å avlegge dette frivillige troskapsløftet?

Norsk statsborgerskap er ikke bare et dokument – det er medlemskap i det norske fellesskapet. Det gir rettigheter, trygghet og innflytelse over Norges fremtid. Derfor må statsborgerskapet skal henge høyt. Problemet i dag er at det stilles altfor lave krav. Norge deler ut langt flere statsborgerskap enn våre nordiske naboland, samtidig som vi ser store integreringsutfordringer i mange lokalsamfunn. Fremskrittspartiet mener derfor at statsborgerskapet skal fortjenes. For oss handler det om noen ganske grunnleggende spørsmål: Har man bodd lenge nok i Norge, kan man godt nok norsk til å delta i samfunnet, forsørger man seg selv, kjenner man til norske verdier og spilleregler, og har man holdt seg unna kriminalitet. Derfor foreslår Fremskrittspartiet bl.a. å øke botiden til minst ti år, å styrke språkkravet til B2-nivå, at vi skal ha en prøve i grunnleggende norske verdier, troskapsed, krav om selvforsørgelse over tid og ikke minst at en person som begår grov kriminalitet, aldri skal få muligheten til å bli norsk statsborger. Vi foreslår også å stramme inn for barn født i utlandet slik at det faktisk må være en reell tilknytning til den norske forelderen. Fremskrittspartiet mener også at asyl skal være en midlertidig beskyttelse. Når det blir trygt, skal man vende hjem og være med og bygge opp landet sitt, og man skal ikke automatisk få bli værende og få norsk statsborgerskap. Vi ser dessverre at det har blitt mye av praksisen i Norge i dag, at personer kommer midlertidig til Norge og ender opp med å bli belønnet med et statsborgerskap. Jeg registrerer at flere i denne salen sier at statsborgerskapet skal henge høyt, men når Fremskrittspartiet foreslår konkrete innstramminger, stemmer de imot. For Fremskrittspartiet handler dette om noe større enn bare paragrafer. Det handler om tillit, om tilhørighet og om å sikre at norsk statsborgerskap fortsatt skal være noe helt spesielt å få. Med det tar jeg opp de forslag Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Man kan fra denne talerstol og i denne sal høre mange innlegg. Noen vil jeg si er mer reflekterte enn andre, og noen utviser dessverre en arroganse overfor sine medrepresentanter som jeg ikke synes er verdig i denne sal. Det er helt legitimt å være uenig, men den tiraden representanten Kapur kom med nå, synes jeg representanten kunne holdt seg for god for. Det kommer tydelig frem gjennom innstillingen hva Fremskrittspartiets representanters syn er på denne saken. Vi stemmer mot dette forslaget fra regjeringen fordi vi er imot. Da er det ikke behov for å fremme noe eget forslag til det. Jeg tror også debatten har vist hvor rotete denne saken er, og hvor dårlig håndtert den er fra flere, men det er det statsråden og regjeringen som har lagt den frem for Stortinget, som må bære hovedansvaret for. Det er alvorlig når flere representanter fra flere partier mener at saken ikke er godt nok belyst, og at fakta som legges frem, ikke er helt korrekt og gir det totale bildet av saken. Jeg mener det burde blitt møtt på en mer seriøs måte, heller enn med den arrogansen jeg føler man opplever i salen i dag, fra Høyre og Arbeiderpartiet. Jeg hører også Høyre snakke om at det beste hadde vært å legge ned fylkeskommunen, og det er et standpunkt Fremskrittspartiet deler. Jeg synes det er veldig gledelig at Høyre har snudd og nå ser ut til å være for det, etter å ha stemt imot det forslaget gjentatte ganger de senere årene. Hvis vi løfter blikket litt, er det flere som sier: La oss se dette fra et innbyggerperspektiv. Jeg tror det var representanten Kapur som sa det. Det er jeg helt enig i. Fremskrittspartiet ønsker å ta det fra et innbyggerperspektiv. Vi ønsker derfor å lytte til innbyggerne og la dem kunne avgjøre denne saken gjennom en folkeavstemning. Representanten Vestenfor snakket om at forskjellen på politikere og innbyggere er at vi politikere evner og må tenke langsiktig, overordnet og med de gode perspektivene. Både jeg og Fremskrittspartiet har tiltro til at innbyggerne i Gran vet hva som er best for dem. Det er ikke sånn at representanter i denne sal eller i kommunestyret vet bedre enn innbyggerne. La oss ikke være redde for innbyggerne, men lytte til dem. Til sist: Det er også mulig å samarbeide på tvers av fylkesgrensene. Min egen hjemkommune Moss samarbeider med Vestby kommune om brann, avløp, vann, areal og feiing, uten at det skaper store problemer.

Til det komitélederen akkurat sa fra denne talerstolen: Ja, veldig mange lykkes i Norge. Veldig mange som innvandrer til Norge, jobber hardt, blir godt integrert, lærer seg språket og er viktige personer i samfunnet vårt. De skal vi heie på. Det viser også at det er mulig å lære seg norsk og bli integrert, men det krever en ganske hard egeninnsats. Samtidig mener jeg det er naivt å tro at absolutt alle som kommer til Norge, ønsker å lære seg språket og aksepterer våre grunnleggende frihetsverdier, for vi ser dessverre stadig eksempler på at mange som har kommet til Norge, ikke respekterer de grunnleggende verdiene vårt samfunn er bygget på. Hvorfor er det en utfordring? Jo, for det er ikke tilfeldig at Norge har blitt det flotte landet det er. Det er ikke på grunn av olje eller fjord og fjell, det er på grunn av at vi har noen grunnleggende verdier som er grunnmuren i vårt samfunn. Det er demokrati, ytringsfrihet, likestilling, religionsfrihet og rettsstaten, og det utfordres selvfølgelig hvis det er personer som ikke aksepterer de grunnleggende verdier. Jeg tror det er viktig at Rødt også tar innover seg mange av de integreringsutfordringene vi har. Når vi har barn som er født i Norge, som begynner på skolen uten å kunne norsk, er det noe som har sviktet fundamentalt et eller annet sted i systemet. Det er foreldrenes hovedansvar at barna deres blir integrert, mens samfunnet skal stille opp med verktøy for de familiene. Da bare å skyve det under teppet, som Rødt tydeligvis ønsker, mener Fremskrittspartiet er sterkt problematisk. Så to ord til Høyre, som også refererte til at jeg sa at jeg mener Høyre går et steg i riktig retning – og det er jeg veldig glad for: Jeg tror fort man kunne blitt enige, men utfordringen med Høyres forslag er at Høyre sier at hvis man bryter denne kontrakten, skal man vurdere om det skal gi konsekvenser. Det er det Fremskrittspartiet er uenig i. Vi mener at hvis man bryter en kontrakt – om man kaller det en borgerkontrakt eller integreringskontrakt, som Fremskrittspartiets forslag er – må det få konsekvenser. Man skal ikke ha rett på å få alle mulige ytelser, man skal ikke få rett til å være i Norge hvis man ikke godtar lover, regler og grunnleggende verdier og lærer seg språket i Norge, og man skal heller ikke få mulighet til familiegjenforening eller til statsborgerskap.

Språket er nøkkelen til integrering. Uten å kunne det norske språket når man bor i Norge, er det umulig fullt ut å bli en del av det norske samfunnet, forstå samfunnet rundt seg og delta i samfunnet. Jeg registrerer at statsråden ikke ønsker å stille krav til at man skal være integrert for å få familiegjenforening. For at det ikke blir noen misforståelse, ber jeg statsråden være veldig tydelig på ett enkelt spørsmål. Mener statsråden at en person som ikke kan norsk, bør få mulighet til å få familiegjenforening til Norge?

Ut fra det statsråden svarte, var svaret nei, og det er Fremskrittspartiet grunnleggende uenig med statsråden i. Vi mener at personer som ikke vil la seg integrere inn i det norske samfunnet, heller ikke skal få mulighet til å være her. Statsråden svarte ved å snakke om bl.a. varig oppholdstillatelse, men jeg har lyst til å stille statsråden et annet spørsmål, som gjelder familiegjenforening. Mener statsråden det er riktig at en person som ikke er integrert i Norge, ikke vil lære seg språket og ikke aksepterer våre grunnleggende verdier, skal få familiegjenforening til Norge?

Jeg skal stille et ganske enkelt spørsmål til statsråden, som statsråden kan svare ja eller nei på. Fremskrittspartiet er krystallklar på at en person som med vitende og vilje ikke vil la seg integrere inn i det norske samfunnet, nekter å lære seg språket og respektere våre grunnleggende lover og verdier, skal miste oppholdstillatelsen i Norge. Er statsråden enig med Fremskrittspartiet i det – ja eller nei?

For ikke å glemme det, begynner jeg med å ta opp forslaget til Fremskrittspartiet og Høyre som ligger i innstillingen. Det finnes egentlig tre versjoner av saken vi behandler her i dag, men dessverre behandles de hver for seg. Vi har regjeringens forslag til en såkalt integreringserklæring, vi har forslaget til Høyre her i dag om en borgerkontrakt, og vi har Fremskrittspartiets forslag om en integreringskontrakt, som ligger til behandling i komiteen og vil komme til Stortinget senere. Hva handler egentlig alt dette om? Det er egentlig en veldig enkel sak. Det handler om ett spørsmål: Skal det stilles krav eller skal det bare stilles forventninger? I dag har vi en integreringspolitikk som i stor grad bygger på gode intensjoner. Vi tilbyr kurs, vi tilbyr opplæring, vi tilbyr oppfølging, vi tilbyr bolig, vi tilbyr penger, men hva skjer når det ikke følges opp fra den enkelte? Altfor ofte ingenting. Det handler om noe grunnleggende: gjensidig forpliktelse. Den som kommer til Norge, skal gjøre en innsats for å bli en del av samfunnet, lære seg språket, komme i jobb og respektere norske lover og verdier. Samfunnet skal stille opp med verktøyene den enkelte trenger, men ansvaret for å bli integrert ligger hos den enkelte, ingen andre. Det at vi har store utfordringer med den innvandrings- og integreringspolitikken som har blitt ført i Norge gjennom mange tiår, begynner å bli åpenbart for stadig flere partier. Hva er regjeringens svar? Jo, en integreringserklæring. Ikke en kontrakt, ikke noen forpliktelser, ikke noen konsekvenser, men en erklæring. Det høres mer ut som en brosjyre enn politikk. Høyre tar heldigvis et skritt i riktig retning, men heller ikke dette går langt nok. Hva er det som mangler? Reelle konsekvenser. Hvis det ikke får konsekvenser å bryte forpliktelsene, er det heller ingen forpliktelse, da er det bare ord. Det at man skal vurdere at det kan få konsekvenser, er ikke det samme som at det blir konsekvenser. Fremskrittspartiet har vært tydelig lenge: Integrering krever mer enn gode intensjoner. Det krever tydelige krav, tydelige forventninger og tydelige konsekvenser. Hvis man ikke lar seg integrere, må det få konsekvenser – for ytelser, for opphold, rett og slett for om man skal ha lov til å få være i Norge. Integrering skjer ikke av seg selv, det skjer når det stilles krav, og når det får konsekvenser å la være. Derfor mener Fremskrittspartiet at både regjeringens og Høyres forslag er for svake, og vi ser frem til behandlingen av Fremskrittspartiets forslag om en forpliktende integreringskontrakt.

Lovgivers vilje kommer jo til uttrykk her i dag ved at disse forslagene blir stemt ned og et bredt flertall i Stortinget sier nei til denne oppmykningen. Da synes jeg det blir litt underlig å si at lovgivers vilje ikke finner sted. Det debatten egentlig handler om, er: Hvem skal prioriteres? For med over 110 millioner mennesker på flukt i verden kan åpenbart ikke alle komme til Norge. Det tror jeg alle er enig i, og da må man foreta en prioritering. Fremskrittspartiet synes det blir veldig underlig om man da skal prioritere personer som jukser og lyver i sin søknad om opphold, og at de da skal oppta plasser som heller kunne gått til andre personer som reelt sett er på flukt, og som er ærlige og oppfyller kravene for å få opphold i Norge. Det er underlig at flere partier her i denne sal ønsker at de som altså bevisst oppgir feilaktige opplysninger, skal belønnes. Komitélederen fra Rødt mener at juks er helt greit bare man skjuler det i ti år. Det er en praksis Fremskrittspartiet er sterkt uenig i. Så et par ord til MDG: MDG snakker veldig mye om arbeidskraftsbehovet og at det dekkes av ikke-vestlig innvandring. Det har vi både fått tall på fra Statistisk sentralbyrå og også fått bekreftet fra regjeringen at ikke stemmer, dessverre. Det er rett og slett fordi vi ikke har fått til god nok integrering, og det mener Fremskrittspartiet skyldes at det har kommet altfor mange. Når det i flere ikke-vestlige innvandrergrupper kun er hver tredje person som er i full jobb, dekker det ikke arbeidskraftsbehovet. Tvert imot øker det arbeidskraftsbehovet. Regjeringen har også sammen med SSB regnet på følgende, på spørsmål fra Fremskrittspartiet: Hvis man tar differansen mellom sysselsettingen blant flyktninger som kommer fra landbakgrunn 3, og blant befolkningen for øvrig, koster det det norske samfunnet 58,8 mrd. kr, rett og slett på grunn av at yrkesdeltakelsen er så lav, og at den da øker behovet for arbeidskraft. Det dekker ikke behovet for arbeidskraft. Det er mye innvandring som bidrar til å dekke arbeidskraftsbehov, det ser vi. Det har vi mye gjennom EØS-innvandring og innvandrere fra mange steder i verden, med ikke-vestlig innvandring fra landbakgrunn 3 dekker altså ikke det, så det er direkte feilaktig når MDG påstår det.

Jeg registrerer at statsråden ikke vil gi noen garanti for at disse partiene ikke vil kunne få gjennomslag for dette i forhandlinger, og det synes jeg er bekymringsfullt. Fremskrittspartiet er klart på at personer som jukser seg til opphold eller statsborgerskap, ikke skal bli belønnet, og jeg kunne ønske at statsråden satte ned samme stolpe på det. Jeg har lyst til å rette oppmerksomheten mot forslag nr. 7, der de samme partiene ønsker å belønne personer som har blitt utvist fra Norge og fått innreiseforbud til Norge, med å få en arbeidstillatelse. Personer som får innreiseforbud, får det ofte i hele Schengen. Hvordan vil statsråden vurdere dette forslaget? Er det mulig opp mot det Schengen-samarbeidet man har?

Jeg takker statsråden for svaret. De partiene som står bak dette forslaget – Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne – er de partiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet har valgt å lene seg på og la få betydelige gjennomslag på politikken som føres i Norge. Det er ingen hemmelighet at regjeringen har ganske mange tøffe forhandlingsrunder med de partiene foran seg, bl.a. i revidert nasjonalbudsjett og i flere andre saker. Når statsråden da mener at disse forslagene absolutt ikke bør vedtas, ber jeg statsråden redegjøre for om hun kan garantere at Arbeiderpartiet ikke vil la disse partiene få gjennomslag i disse sakene.

Jeg takker statsråden for et opplysende innlegg, men jeg har lyst til å bore litt i forslag nr. 4, som vi har til behandling i dag, altså det med en foreldelsesfrist på ti år. Kan statsråden utdype litt: Hvis det forslaget får flertall og blir vedtatt, hva mener statsråden konsekvensene hadde blitt?

Erlend Wiborg (FrP) [10:45:20] (ordfører for saken): Saken vi behandler, handler om en tilbakekallspraksis som verdsetter inkludering, som forslagsstillerne kaller det. Litt forenklet forklart handler det om å heve terskelen for tilbakekallssaker. Jeg regner med at forslagsstillerne selv argumenterer for sitt syn, for komiteens innstilling avgis av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, som avviser forslaget. Dette er en sak som i bunn og grunn handler om tillit: tillit til innvandringspolitikken, tillit til statsborgerskapet og tillit til at regelverket faktisk følges. Forslaget vi behandler i dag, handler om å gjøre det vanskeligere å tilbakekalle statsborgerskap og opphold. Det høres kanskje fint ut med mer inkludering og mer forholdsmessighet, men la oss være ærlige: Dette handler i praksis om å gjøre det vanskeligere å rette opp feil, også når noen har fått opphold på feil grunnlag. Hva er realiteten? Tilbakekall brukes når noen har gitt uriktige opplysninger, når identitet er feil og grunnlaget for oppholdet ikke stemmer. Da snakker vi altså ikke om små feil, da snakker vi om brudd på selve forutsetningen for å få bli i Norge. Norge skal være et land med rettigheter, men også med plikter. Hvis man får opphold eller statsborgerskap på feil grunnlag, må det også få konsekvenser. Hvis ikke undergraver vi hele systemet, og det er nettopp det dette forslaget legger opp til: å heve terskelen, stoppe saker, innføre foreldelsesfrister og åpne for nye runder med vurderinger i ettertid. Alt dette peker i én retning: mindre konsekvens, mer usikkerhet og svakere kontroll. De som fremmer forslaget, snakker mye om enkeltskjebner. Ja, det finnes mange vanskelige saker. Det finnes mennesker som har bodd lenge i Norge, men vi kan ikke bygge politikk på unntak, vi må bygge politikk på prinsipper, og prinsippet må være klart: Man skal ikke kunne få statsborgerskap på feil grunnlag og så beholde det. Statsborgerskap er ikke bare et papir, det er et fellesskap, det er tillit, det er rettigheter – men også ansvar. Uavhengig av hva man mener om reglene for tilbakekall, tror jeg det er én ting vi alle i denne sal kan være enig i, og som vi har forbedringspotensial på. Det er både i den enkeltes og samfunnets interesse at vi får behandlet slike saker raskere og med god rettssikkerhet, for alle skal behandles skikkelig og rettferdig. Jeg er glad for at forslaget i dag ikke får flertall. Norge trenger ikke en mykere praksis for tilbakekall, Norge trenger heller en tydeligere praksis.

La meg først begynne med å ta opp de forslag Fremskrittspartiet er med på. Når mennesker kommer til Norge, møter de et samfunn bygget på tillit – tillit til at vi følger loven, tillit til at vi respekterer hverandre, tillit til at staten beskytter folk som gjør rett. Men den tilliten tåler ikke at alvorlig kriminelle utlendinger får bli i Norge gang på gang fordi systemet alltid finner en ny grunn til å la dem bli. Fremskrittspartiet mener det må være et enkelt og tydelig prinsipp: Begår du alvorlig kriminalitet i Norge, og du ikke er norsk borger, da skal du ut av landet. Opphold i Norge er ikke en premie man beholder uansett hva man gjør. Det er et gode som forutsetter respekt for norske lover og regler. I dag åpner regelverket for utvisning, det er riktig, men problemet er at altfor mange saker drukner i unntak, forholdsmessighetsvurderinger og hensyn som i praksis ofte veier tyngre enn hensynet til ofrene, tryggheten og rettsfølelsen. Da sender vi et feil signal. For hvem er det vi egentlig skal ta mest hensyn til – den kriminelle utlendingen som har brutt kontrakten med samfunnet, eller ofrene som må leve med konsekvensene, den lovlydige innvandreren som bidrar, jobber og følger reglene, foreldrene som er bekymret for barna sine, lokalsamfunnene som rammes av gjengkriminalitet, vold og narkotika? Jeg vet hvem Fremskrittspartiet velger. Nok en gang går Danmark foran. De har varslet en reform der utlendinger som dømmes til mer enn ett års fengsel, som hovedregel skal utvises, uavhengig av oppholdsgrunnlag og av tilknytning. Norge bør ikke stille seg bakerst i køen og vente på enda en utredning, enda en rapport og enda en prosess. Vi bør samarbeide med Danmark, og vi bør lære av Danmark. Ja, Norge har folkerettslige forpliktelser. Ja, vi skal følge menneskerettighetene, men menneskerettighetene er ikke et frikort for kriminelle utlendinger til å bli i Norge. Det er heller ikke en unnskyldning for politisk handlingslammelse. Regjeringen kom med sitt sedvanlige «vi følger situasjonen nøye», «vi skal vurdere det senere», «vi skal utrede det videre», men mennesker som rammes av kriminalitet, trenger ikke flere fine formuleringer, de trenger et system som virker. Manglende returmuligheter kan heller ikke bety at alvorlige kriminelle bare blir værende i Norge. Da må Norge inngå avtaler med trygge tredjeland. Derfor er Fremskrittspartiets forslag klart: Alvorlig kriminalitet skal føre til utvisning. Tilknytning til Norge skal ikke automatisk bli et skjold mot konsekvenser, og dersom retur til hjemlandet ikke er mulig, må Norge ha avtale med trygge tredjeland. Det er rettferdig, det er nødvendig, og det er på tide.

På vegne av stortingsrepresentantene Kristian August Eilertsen, Rune Midtun, Bjørn Larsen, Helge André Njåstad og meg selv er det en glede å legge frem et representantforslag om egenbetaling for tolketjenester etter tre års opphold i Norge.

På vegne av Fremskrittsparti-representantene Rune Midtun, Helge André Njåstad, Bjørn Larsen og meg selv er det en glede å fremsette et representantforslag om en tydelig og forpliktende integreringskontrakt.

Vi går snart inn i påsken. Det er tiden for undre, tiden vi minnes at Jesus sto opp fra de døde. Også i norsk politikk ser vi nå et lite påskeunder. Partier som i årevis har sagt nei til Fremskrittspartiets krav om lavere drivstoffavgifter, poster nå plutselig bilder på Facebook der de fyller bensin, hyller bilen og snakker om viktigheten av å få lavere drivstoffpriser. Det er nesten rørende, men først og fremst er det avslørende. Hvem er det vi egentlig er her for? Er vi her for å forsvare systemet, for å forsvare avgiftene og for å forsvare statens inntekter? Eller er vi her for dem som faktisk har valgt oss, for dem som står ved pumpen, for dem som må få hverdagen til å gå opp, for pendlerne, for småbarnsfamiliene, for håndverkerne, for transportnæringen, for alle dem som er avhengig av bilen? Fremskrittspartiet er ikke her for å være systemets advokater; vi er her for folk. Det er derfor ganske utrolig å høre Arbeiderpartiet her i dag hevde at reduserte drivstoffavgifter nærmest vil skade folk – ja, skade folk. Nei, det som skader folk, er skyhøye priser ved pumpen. Det som skader folk, er når staten gjør det dyrere å komme seg på jobb. Det som skader folk, er når vanlige familier må kutte i andre utgifter for å ha råd til å fylle tanken. Så kommer argumentet om at bare de rike kjører mer bil. Ja vel, men de som har best råd, har også best råd til å betale. Det er ikke de som rammes hardest; det er folk flest. Det er gledelig at flere partier ser ut til å våkne og nå snur. Det er bra. Jeg er for omvendelse, særlig i påsken, men vi må også tåle å minnes historien. Så sent som 12. mars gikk Høyre til angrep på Fremskrittspartiet fordi vi fremmet et forslag om å redusere drivstoffavgiftene. Senterpartiet, som tidligere i debatten i dag ikke ønsket å snakke om historien, satt selv i en regjering som de lovte å ikke sitte i hvis bensinprisen passerte 20 kr literen. Det løftet holdt de ikke. For dem som tror at dette er en ny konflikt, er det verdt å minne om én ting: Om noen uker er det 40 år siden daværende statsminister Kåre Willoch fikk innvilget sin avskjedssøknad etter strid om økte drivstoffavgifter. Den gangen var det Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som ville øke drivstoffavgiftene. Fremskrittspartiet sa nei. Fire tiår senere er det fortsatt det samme partiet som står klarest på bilistenes side. Fremskrittspartiet mente det da, og vi mener det nå. Når folk blir flådd ved pumpen, trenger de ikke flere bortforklaringer. Da trenger de lavere avgifter, og det er jeg glad for at Fremskrittspartiet bidrar til i dag.

Det er ingen innstramming å gi nyankomne flyktninger dobbelt så høye ytelser som det fattige nordmenn får. Statsråden har tidligere bekreftet at personer som oppholder seg ulovlig i Norge, ikke skal ha rett på andre ytelser enn akutt helsehjelp. Likevel ser vi at hennes eget parti lokalt bryter med dette ved å tilby ytelser som gratis bolig og tannbehandling til personer som oppholder seg ulovlig i Norge, og som i utgangspunktet har en plikt til å forlate landet. Tannbehandling, som andre nordmenn må betale for, får altså personer som oppholder seg illegalt i Norge, gratis. Det er da ikke ytelser de har krav på, og som finansieres av fellesskapet. Så mitt spørsmål blir: Vil statsråden nå ta ansvar og sørge for at hennes egne partifeller slutter å gi slike ytelser som bidrar til å oppmuntre til ulovlig opphold i Norge?

En av utfordringene er at regjeringen fører en politikk som passiviserer mennesker, i stedet for å stille krav. Det er tydelig når det gjelder stønadene en velger å gi nyankomne, som i Norge er over dobbelt så høye som i Danmark. De er også dobbelt så høye som det fattige nordmenn mottar. Nye tall fra Nav viser at antallet uføretrygdede med innvandrerbakgrunn har økt med 82 pst. det siste tiåret. Det er ikke bare et trygdetall, det er også et svært presist integreringstall. Utviklingen skjer samtidig som Norge bruker flere titalls milliarder kroner på integrering og arbeidsmarkedstiltak, langt mer enn f.eks. Danmark. Så mitt spørsmål blir derfor: Mener statsråden at denne utviklingen skyldes en for naiv innvandringspolitikk, eller mener hun at en vekst i antallet uføretrygdede på 82 pst. blant innvandrere er et akseptabelt resultat av regjeringens politikk?

Dette spørsmålet handler også om integrering. Nå skal statsråden få det fra originalen, og ikke fra den bleke kopien. For to uker siden innrømmet statsråden at Fremskrittspartiet har hatt rett i at Norge ikke har lyktes godt nok med integreringen. Samtidig hører vi regjeringen si at integreringen til Norge er vellykket. Ja, mange lykkes med å bli integrert, så det er mulig, men altfor mange blir ikke integrert. La oss se litt på fakta: Godt under halvparten av flyktninger er i jobb, og i enkelte innvandrergrupper er sysselsettingen så lav som at kun én av ti i yrkesfør alder er i arbeid. Flere innvandrergrupper er også kraftig overrepresentert i kriminalitetsstatistikken. Det at andre generasjons innvandrere gjør det enda dårligere enn første generasjons innvandrere, viser at integreringspolitikken ikke er vellykket. Likevel forsvarer regjeringen både høye asylankomster og en historisk høy familiegjenforening. De har til og med sagt at uten denne innvandringen vil ikke hjulene i samfunnet gå rundt. Samtidig viser både Brochmann-utvalgene og perspektivmeldingen at innvandringen fra landgruppe 3 har et negativt nettobidrag til samfunnet. Det betyr at denne innvandringen ikke holder hjulene i gang, og at den trekker i motsatt retning. Mitt spørsmål er derfor: Mener statsråden at asylinnvandring samlet sett bidrar positivt eller negativt til sysselsetting og til samfunnets nettobidrag?

På vegne av representantene Bjørn Larsen, Helge André Njåstad, Rune Midtun, Simen Velle, Silje Hjemdal, Lill Harriet Sandaune og meg selv er det en glede å fremsette representantforslag om å forby barnehijab i barnehage og grunnskole.

Det er mye man kunne tatt tak i der. Som sagt: Jeg er glad for det hver gang regjeringen eller andre partier snur i innvandringspolitikken og støtter forslag Fremskrittspartiet har hatt i mange år. Da blir jeg glad, for ingenting gleder meg mer enn å få gjennomslag for politikk vi mener er til beste for det norske samfunnet – og her også til beste for Ukrainas forsvarskrig. Så svarer statsråden at de har mange utredninger og følger situasjonen nøye. Det utgangspunktet er vel og bra, men det er ofte konkrete tiltak som trengs. Jeg synes jo det er litt påfallende at samme dag som kommunalkomiteen skulle avgi innstilling i denne saken, valgte regjeringen å snu. Nå ber jeg statsråden svare ærlig: Var det tilfeldig at regjeringen snudde to timer før kommunalkomiteen avga sin innstilling i denne saken?

Det var ikke helt klart. Jeg tolker da statsråden slik at hun med «nye søknader» altså mener nye personer som kommer til Norge og søker for første gang. Det er jo også en ny søknad når man søker om fornyelse. Vi er alle heldigvis enige om at vi skal hjelpe ukrainere som er på flukt. Det norske samfunnet har virkelig stilt opp, og mange norske lokalsamfunn har gjort en fantastisk jobb med å få bosatt så mange ukrainere på så kort tid. Det fortjener de all mulig honnør for. Samtidig melder kommunene om at kapasiteten er sprengt. Fremskrittspartiet har derfor tatt til orde for at vi bør stoppe mottak av flyktninger fra andre steder i verden, selv om antallet i dag er relativt lavt. Vi har også vært klare på at vi nå må stoppe asylinnvandringen til Norge og ha en kraftig innstramming når det gjelder familiegjenforening. Er dette også noe regjeringen nå vil snu på, slik at vi fortsatt kan ha kapasitet til å bosette de ukrainerne som har behov for beskyttelse, i Norge?

Det er ikke hver dag jeg skryter av regjeringen, men jeg er glad hver gang regjeringen snur og støtter Fremskrittspartiet. Etter at regjeringen har brukt flere år på å kritisere Fremskrittspartiet i denne saken, ser det nå ut til at vi får gjennomslag, og det er gledelig. I høringsbrevet regjeringen nå har sendt ut om forskriftsendringen, skriver regjeringen, som statsråden var inne på, at dette ikke gjelder personer som allerede har kollektiv beskyttelse. Mitt spørsmål er om dette også vil gjelde når personer søker om fornyet kollektiv beskyttelse, i og med at den må fornyes jevnlig. Vil de være omfattet av dette eller ikke?

Jeg begynner med å ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Fremskrittspartiet har vært krystallklare helt siden Russland startet sitt brutale og folkerettsstridige fullskalaangrep på Ukraina i 2022 – selv om krigen startet i 2014. Vi har vært krystallklare på at Fremskrittspartiet støtter Ukrainas frihetskamp. Vi støtter militær hjelp til Ukraina, vi støtter humanitær hjelp til Ukraina, vi støtter økonomisk og politisk støtte, og vi støtter også at Norge skal være en trygg frihavn for ukrainske flyktninger. Det er ingen tvil om hvor Fremskrittspartiet står i denne saken. Samtidig må vi være ærlige på én ting: Skal Ukraina vinne krigen, trenger de også soldater. Det sier ukrainske myndigheter selv. Derfor oppstår det åpenbart et dilemma når stridsdyktige menn fra Ukraina får kollektiv beskyttelse i Norge. For hver stridsdyktig ukrainer som oppholder seg i Norge, øker belastningen på de soldatene som faktisk står ved fronten. Norge har heller ikke ubegrenset kapasitet til å å ta imot flyktninger. Derfor må vi prioritere. Fremskrittspartiet mener at det er helt rimelig at vi prioriterer kvinner, barn, eldre og syke. De trenger beskyttelse, men stridsdyktige menn har også en rolle å spille i forsvaret av sitt eget land. Dette er ikke et uttrykk for manglende støtte til Ukraina. Tvert imot, dette handler om å føre en politikk som faktisk styrker Ukrainas evne til å forsvare seg. Dette er noe Fremskrittspartiet har vært tydelige på i lang tid. Regjeringen har derimot vært imot og kritisert oss i Fremskrittspartiet for vårt syn. Men så har noe merkelig skjedd. Den dagen kommunal- og forvaltningskomiteen skulle avgi innstilling, snudde regjeringen. Plutselig sier regjeringen at de deler Fremskrittspartiets bekymring og syn, og at de nå vil sende saken på høring. Allikevel stemmer de imot forslaget i dag. Det er vanskelig å forstå logikken i det, for hvis regjeringen mener at dette er et reelt problem, burde de også støttet forslaget. Hvis de ikke mener at det er et problem, burde de også si det ærlig. Å hevde at man er enig i problemstillingen samtidig som man stemmer imot, fremstår mest av alt som politisk tåkelegging for å unngå at man må innrømme at man har tatt feil i flere år. Fremskrittspartiet mener at Norge skal stå skulder ved skulder med Ukraina, men vi mener også at politikken må henge sammen. Hvis vi virkelig ønsker at Ukraina skal vinne denne krigen, kan vi ikke samtidig føre en politikk som gjør det lettere for stridsdyktige menn å være langt unna fronten og andre hjelpefunksjoner som det ukrainske samfunnet sårt trenger.

Fremskrittspartiet har fått noen spørsmål. Først til MDG: Selvfølgelig skal alle som oppholder seg lovlig i Norge, kunne flytte hvor de vil, men det betyr ikke at man skal kunne flytte hvor man vil på skattebetalernes regning. Det er en forskjell på MDG og Fremskrittspartiet. Så til Arbeiderpartiet, som lurte på hvordan man definerer en ikke-vestlig innvandring. Da anbefaler jeg representanten å prate med sin egen regjering og Statistisk sentralbyrå. De kaller det landgruppe 3, og det står der tydelig hvilke land som regnes som ikke-vestlig. Komitélederen fra Rødt snakker om selektiv bruk av statistikk. Dette er statistikk fra Statistisk sentralbyrå og Nav, altså ikke noe Fremskrittspartiet finner på, men noe de selv har gått ut med. Avslutningsvis, når det gjelder visitten fra Høyres Pettersen, la meg bare svare: Det hjelper ikke å si til media at man vil stille krav, når man stemmer imot krav.

Det var flere ting som ble sagt, spesielt i replikkvekslingen, som gjorde at jeg tegnet meg på nytt. Aller først er jeg glad for at statsråden for første gang innrømmer at integreringen i Norge ikke har vært vellykket. Det har jo vært en del statsrådsskifter i denne regjeringen, og jeg har utfordret flere av dem på om integreringen har vært vellykket eller ikke. De har ikke ønsket å svare på det, eller vist til at integreringen har vært vellykket. Dagens statsråd var ute senest for to uker siden og skrøt av hvor godt integreringen gikk i Norge, og viste til hvor høy sysselsetting man har blant flyktninger og andre i Norge. Det er jo tall Fremskrittspartiet mener er direkte feilaktige, for etter regjeringens definisjon på når en innvandrer eller annen er sysselsatt, holder det at man jobber én time i uken, eller at man er på et Nav-tiltak én time i uken. Vi ser f.eks. at blant syriske kvinner, som de fleste har vært her i over ti år og burde være godt integrert, er andelen som kan forsørge sitt eget liv ved egen fulltidsjobb, nede på drøye 10 pst. – altså er ni av ti ikke i jobb. Vi fikk også nylig tall som viste en økning på 82 pst. de siste ti årene i antall innvandrere på uføretrygd. Vi vet at 75 pst. av all økonomisk sosialhjelp går til innvandrere. Så det er åpenbart at vi har en stor utfordring fortsatt. Da er det synd at de øvrige partiene i denne sal gjerne kan snakke om problemene og utrede utfordringene, men stemmer imot ethvert konkret tiltak for faktisk å løse dem. Men det mest oppsiktsvekkende var det statsråden sa helt til slutt, om at antallet innvandrere ikke har noen betydning. Det er noe Fremskrittspartiet er rykende uenig i. Når man har skoler med en innvandrerandel på over 90 pst., har man åpenbart en utfordring, for hva er det du da skal integreres inn til? Eller når man har bydeler der over halvparten har innvandrerbakgrunn: Da er det åpenbart utfordringer for integreringen fordi man da får parallellsamfunn i stedet for å sørge for at du blir integrert. Jeg kan love at Fremskrittspartiet kommer, som vi har gjort i mange tiår, til å fortsette med å være tydelig. Vi nekter å stikke hodet i sanden, som jeg føler at altfor mange politikere og partier gjør. For den norske innvandringspolitikken har ikke fungert. Innvandringen må ned, og vi må styrke integreringen.

Da fikk vi i hvert fall avklart at regjeringen og statsråden ikke har fremmet et eneste konkret forslag til Stortinget – ingenting er gjennomført fra regjeringens side for å redusere sekundærbosetting. Jeg tror at veldig mange lokalpolitikere, f.eks. statsrådens partifeller i Sarpsborg, Fredrikstad, Moss, Drammen og andre kommuner som sliter stort med sekundærbosetting, synes det er ganske trist å høre sin egen statsråd ikke ta bekymringene de har, på alvor, og komme med konkrete tiltak. Jeg har lyst til å utfordre statsråden litt overordnet på et spørsmål, hvor statsråden egentlig kan svare veldig konkret, ja eller nei: Har integreringen i Norge vært vellykket? Ja eller nei?

Det var ikke et svar på mitt spørsmål. Jeg var ikke interessert i hvilke utredninger og vurderinger regjeringen gjør av hva de eventuelt skal fremme fremover. Regjeringen har varslet at de skal komme med grep mot dette problemet. De snakket om det i 2021, 2022, 2023, 2024, 2025 og nå i 2026. Så jeg ønsker ikke svar fra statsråden på alt man vurderer, og derfor vil jeg gjenta spørsmålet mitt og håper at statsråden nå kan svare: Kan statsråden nevne et eneste konkret tiltak regjeringen faktisk har gjennomført for å redusere sekundærbosetting?

Dette er ikke første gang vi har denne debatten i denne sal, for Fremskrittspartiet har fremmet forslag om dette i mange år. Forslagene blir alltid nedstemt av bl.a. Arbeiderpartiet. Sekundærbosetting har vært et kjent problem i mange år. Lokalpolitikerne har ropt varsku om dette, og kommunene varsler om økte kostnader, press på tjenestene og vanskelig integrering. Likevel har regjeringen ikke gjort et eneste grep for å begrense dette. Det eneste svaret er nye utredninger, mer prat og informasjon om at regjeringen følger situasjonen nøye. Jeg har lyst til å utfordre statsråden: Kan statsråden nevne et eneste konkret tiltak regjeringen faktisk har gjennomført for å redusere sekundærbosetting?

For at jeg ikke skal glemme det, begynner jeg med å ta opp de forslagene Fremskrittspartiet har i innstillingen. I dag diskuterer vi et problem som egentlig ikke burde være kontroversielt å løse, nemlig sekundærbosetting av flyktninger. Vi bosetter flyktninger i én kommune, men etter kort tid flytter mange videre til en annen, og da ofte til de byene og bydelene hvor innvandrerandelen allerede er altfor høy. Resultatet er større press på kommunale tjenester, økende levekårsutfordringer og dårligere integrering. Dette er ingen hemmelighet – alle vet det. Likevel velger Stortinget her i dag å gjøre svært lite – eller ingenting – for å stoppe utviklingen. Integrering fungerer best når mennesker lærer språk, kommer i arbeid og blir en del av lokalsamfunnet der de bor. Det blir vanskelig når mange flytter til de samme områdene, hvor få er i arbeid, og hvor offentlige tjeneste allerede er presset. Det er heller ikke rimelig at skattebetalerne skal ta regningen for flyttinger som kommunen aldri har sagt ja til. Når flyktninger flytter fra en kommune til en annen, følger ikke nødvendigvis finansieringen med. Kommunene kan derfor få store ekstrautgifter uten å ha noe de skulle ha sagt. Nå ser vi konsekvensene, og lokalpolitikerne roper ut om utfordringene dette medfører. Dette er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet har fremmet et relativt tydelig og enkelt forslag. Vi ønsker å stille krav om at hvis man blir bosatt som flyktning i en kommune, må man være selvforsørget før man kan flytte til en annen kommune. Det er et rimelig krav – når man klarer seg selv, skal man også selv velge hvor man skal bo, men hvis man lever på skattebetalerne og er bosatt som flyktning i en kommune, må man fortsette integreringsløpet der det har begynt. For det andre: Kommuner og bydeler med svært høy innvandrerandel skal ikke kunne bosette flere flyktninger, og vi har i vårt forslag definert det til 15 pst. ikke-vestlig innvandring. Alle som arbeider med integrering, vet at for høy konsentrasjon gjør integreringen vanskeligere. Det er ingen menneskerettighet å flytte til Holmenkollåsen på skattebetalernes regning. Det mest oppsiktsvekkende i dag er ikke problemene, for nesten alle partier innser at problemene er der. Men allikevel er det kun Fremskrittspartiet som foreslår konkrete tiltak for å gjøre noe. Der regjeringen vil utrede mer og følge situasjonen nøye, fremmer vi konkrete forslag for å løse utfordringene innen innvandrings- og integreringspolitikken.

Jeg føler jeg ikke får svar, men la meg prøve å stille et annet spørsmål, som bør være relativt enkelt å svare tydelig på. Når kriminelle utlendinger ikke blir utvist, handler det ofte om en avveining mellom hensynet til den dømte og kriminelle personen og hensynet til tryggheten i samfunnet, den såkalte forholdsmessighetsvurderingen. Derfor ber jeg regjeringen gi meg et klart og tydelig svar her i dag: Hvis disse hensynene står mot hverandre, vil regjeringen da prioritere tryggheten til norske innbyggere fremfor hensynet til kriminelle utlendinger?

Fremskrittspartiet har hele veien vært tydelig på at kriminelle utlendinger som truer vår trygghet, skal sendes ut av landet. Regjeringen var tidligere motstander av å sende et slikt signal til Den europeiske menneskerettsdomstolen. Ved tre anledninger avviste regjeringen dette før de snudde. Da Fremskrittspartiet tok det opp med regjeringen, var vårt forslag og vår intensjon at vi burde stå sammen med Danmark, noe regjeringen også avviste. Mitt spørsmål er: Hva er det som har endret seg?

«I desember i fjor avholdt Europarådet en konferanse i Strasbourg hvor statsråden var til stede. Her bekreftet statsråden at Norge støtter et initiativ om å gi et signal til Den europeiske menneskerettsdomstolen om at for mange kriminelle utlendinger blir vernet av den europeiske menneskerettskonvensjonen. Nå har Danmark nedsatt et eget kontor som skal påvirke Den europeiske menneskerettsdomstolen slik at man lettere kan utvise kriminelle utlendinger innenfor nasjonalt lovverk. Vil statsråden ta initiativ til et samarbeid med Danmark for å sikre at arbeidet blir fulgt opp på en god måte, og at norske interesser blir ivaretatt i et slikt arbeid?»

Først en stemmeforklaring: Fremskrittspartiet støtter det løse forslaget framsatt av Kristelig Folkeparti her i dag. Det har vært interessant å følge denne debatten om bærekraftsmålene. Sosialistisk Venstreparti og Rødt varsler at de ønsker å stramme inn og gjøre stort sett alt dyrere og vanskeligere. Noe av det som overrasker meg i løpet av debatten, er at det blir så tydelig hvordan Sosialistisk Venstreparti og Rødt ønsker å redusere demokratiet ved å nekte det lokale selvstyret å ta avgjørelser i sin egen kommune. Det er sterkt problematisk. Fremskrittspartiet mener at avgjørelser blir best om de fattes nærmest mulig folk, og at det er de som faktisk har skoen på, de som berøres direkte av vedtakene, som skal fatte vedtak – ikke at vedtak og overstyring skal skje fra denne sal eller fra byråkrater. Vi har faktisk tillit til at folk flest der ute vet best hvordan deres egen kommune skal styres. I løpet av debatten har det vært mange fine honnørord om hvor flotte disse bærekraftsmålene er. Det er veldig lett å komme med fagre mål og løfter, men hva koster dette? Vi hørte at regjeringen var oppe på denne talerstol og mente at det vet man ikke, og at det er for dyrt å finne ut hva ting koster. Skal man sette noen mål, må vi jo faktisk vite hva det koster å gjennomføre målene, hvis man ønsker at det skal være noe realisme i det. Er det én ting som er sikkert, er det at det ikke er denne sal som tar kostnadene. Kostnadene er det vanlige folk der ute som må ta på grunn av altfor ambisiøse og symbolske bærekraftsmål. Vedtak man fatter her, går faktisk ut over noen, og de går dessverre altfor ofte ut over dem med den svakeste lommeboken. Bedre blir det heller ikke når vi hører på representanten fra Rødt, som i praksis argumenterer imot lønnsvekst og velstandsvekst. Det er en politikk Fremskrittspartiet er rykende uenig i. Vi mener det er bra at folk med svak økonomi får en velstandsøkning. Det kunne vært fristende å ha en stor debatt knyttet til kapitalisme, som Rødt inviterte til, men når vi snakker om bærekraftsmål, er det i hvert fall noe historien har vist oss, og det er at kommunisme og sosialisme er det minst bærekraftige som finnes.

Det er en glede på vegne av Fremskrittsparti-representantene Bjørn Larsen, Rune Midtun, Helge André Njåstad og Tom Staahle og meg selv å fremsette et representantforslag om innstramminger i familieinnvandringspolitikken.

Statsrådens egne partifeller rundt i landet har begynt å tilby stadig flere personer som oppholder seg ulovlig i Norge, velferdsytelser. Vi kan se det i mange kommuner og fylker, altså at Arbeiderpartiets representanter jobber for at personer som oppholder seg illegalt i Norge, får velferdstjenester, noe som går på bekostning av alle andre som oppholder seg lovlig i Norge. Jeg ber statsråden svare på om hun vil oppfordre sine partifeller til å slutte å tilby disse velferdstjenestene til personer som oppholder seg illegalt i Norge.

Jeg takker statsråden for svaret, jeg vil bare følge opp litt så jeg er helt sikker på at det ikke kan misforstås. Kan statsråden garantere at ingen personer som har fått avslag på sin søknad og har en utreiseplikt, har mottatt eller mottar kvalifiseringsstønad?

«Kvalifiseringsprogrammet er ment å få personer over i arbeid i Norge. Samtidig har vi personer med endelig utvisningsvedtak som etter loven skal forlate landet. Kan statsråden avklare om personer med utvisningsvedtak som ikke har reist, mottar kvalifiseringsstønad eller andre ytelser/stønader, og eventuelt hvordan regjeringen forsvarer at skattebetalernes penger brukes på arbeidskvalifisering av personer som egentlig ikke skal være i Norge?»

Det er en glede på vegne av Fremskrittspartiets representanter Sylvi Listhaug, Helge André Njåstad, Bjørn Larsen, Rune Midtun og meg selv å fremsette et representantforslag om innstramminger for nye statsborgerskap.

Det statsråden i hvert fall bekrefter, er at fiskerne som er berørt, ikke kan forvente å få full kompensasjon. Det er ikke bare Fremskrittspartiet som har kritisert regjeringen og statsråden her. Hennes egne partifeller har uttalt at en hel næring ofres: «Det er flaut at min regjering kan gjøre noe sånt.» «Dette er en katastrofe.» «Dette er kunnskapsløs politikk.» Det kunne vært interessant å høre hva statsråden har å si til sine partifeller på Hvaler og i Østfold, som har sagt dette. I tillegg til det ber jeg om statsrådens vurderinger av hvorfor ikke hun og regjeringen ønsker å gi full kompensasjon etter samme system man gjorde da man forbød pelsdyrnæringen i sin tid. Da ordnet man en skikkelig og anstendig kompensasjon, mens fiskerne ennå ikke fått et eneste øre og nå risikerer personlig økonomisk ruin.

Ifølge fiskerne selv ligger prisen for fartøyene på et sted mellom 2 og 4,5 mill. kr, pluss at mange har brukt betydelige beløp på oppgraderinger. Hvis vi da tar utgangspunkt i at båtene koster mellom 2 og 4,5 mill. kr, statsråden selv hevder at det er 20 båter som er berørt, og det er satt av 15 mill. kr til kompensasjon: Hvor mye kompensasjon vil det utgjøre per fisker?

Jeg vil bare først rette opp representanten Pollestad og minne om at regjeringen Arbeiderpartiet/Senterpartiet sendte dette opprinnelige forslaget ut 20. januar 2025, men det er i utgangspunktet uvesentlig for fiskerne nå. Jeg regner med at statsråden vet hvordan det er å være selvstendig næringsdrivende, og vet at man har fortløpende utgifter. Fiskerne har gjerne tatt opp store lån for dyre fiskebåter. Mange har pantsatt sine hjem og hus, og det er penger som må betales nå. Det holder ikke at det skal komme på plass. Så mitt første spørsmål til statsråden er: Hva koster en gjennomsnittlig fiskebåt, og hvor mange båter er rammet av dette?

Oslofjorden er under press. Det er det bred enighet om, men det betyr ikke at alle tiltak er riktige eller rettferdige. Fremskrittspartiet har hele tiden vært imot innføringen av nullfiskeområder i Oslofjorden. Vi mener dette er et kunnskapsløst og lite treffsikkert tiltak som rammer én næring svært hardt, uten at det er dokumentert at det vil løse de grunnleggende problemene i fjorden. Det er viktig å minne om hvordan vi kom dit. Prosessen med fiskeforbudet ble startet av Arbeiderparti- og Senterparti-regjeringen. Begge partier har dermed et klart ansvar for beslutningen som nå rammer fiskerne langs Oslofjorden. Etter at Senterpartiet gikk ut av regjering, har de snudd og støtter nå Fremskrittspartiets forslag om å stanse nullfiskeområdene. Det er bra, men det endrer ikke at politikken de selv var med på å starte, nå får alvorlige konsekvenser for folk og næringsliv. Dette handler ikke bare om miljøpolitikk; dette handler om mennesker, arbeidsplasser og lokalsamfunn. Langs Oslofjorden finnes det fiskere som gjennom generasjoner har levd av fjorden. Mange av dem har investert millioner i båter og utstyr, og nå blir de i praksis fratatt mulighetene til å bruke dette. Det er jo dramatisk. Fremskrittspartiet mener det er en feil å gjøre fiskerne til hovedbæreren av byrden når utfordringene i Oslofjorden er sammensatte. Statsråden peker selv på avløp, jordbruk og annen landbasert aktivitet som store påvirkningskilder. Likevel er det fiskerne som møter de mest drastiske inngrepene. Det fremstår verken rettferdig eller kunnskapsbasert. Da Stortinget behandlet Fremskrittspartiets forslag om å stoppe fiskeforbudet, ble det nedstemt av samtlige partier i denne sal, med unntak av Fremskrittspartiet og Senterpartiet. KrF var med oss i komiteen, men stemte imot i denne salen, muligens ved en feil. Fremskrittspartiet fremmet da konkrete forslag som ville bedret situasjonen i Oslofjorden – uten en nedleggelse av fiskerinæringen, men også det ble nedstemt. Forslagene viste at det er mulig, men flertallet valgte en dyr symbolpolitikk som skader så mange. Når man først går til et så inngripende tiltak som et fiskeforbud, må man i det minste behandle de berørte anstendig, noe som ikke har skjedd her. Regjeringen skryter av at de har satt av 15 mill. kr til en tilskuddsordning, men det er, ærlig talt, en hån mot dem som nå mister levebrødet sitt. Dette dekker på langt nær de reelle tapene, og flere fiskere risikerer nå personlig økonomisk ruin. Når staten gjennom politiske vedtak i praksis gjør det umulig å drive en lovlig næringsvirksomhet, da må også staten ta ansvar for konsekvensene. Vi har sett det før: Da Stortinget vedtok forbudet mot pelsdyrhold, endte man med full kompensasjon, for dette ble sett på som ekspropriasjonslignende inngrep. Det samme prinsippet må gjelde her. Fiskerne som har investert store beløp i båter og utstyr, og som nå nektes å bruke dem, fortjener rettferdig behandling. Likebehandling er et grunnleggende prinsipp. Fremskrittspartiet mener fortsatt at nullfiskeområdene ikke er riktig virkemiddel for å redde Oslofjorden. Vi trenger heller målrettede tiltak basert på kunnskap og som er godt dokumentert, særlig mot forurensning, avrenning og andre landbaserte utslipp, som forskningsmiljøene lenge har pekt på som avgjørende. Det er fullt mulig å ta miljøutfordringene i Oslofjorden på alvor uten å legge ned en hel næring, men dette handler til syvende og sist om politisk ansvar. Det er lett å vedta symboltunge tiltak. Det er tydeligvis vanskeligere å stå opp for menneskene som rammes av dem. Fremskrittspartiet vil stå opp for dem som rammes av regjeringens politikk. Vi vil kjempe for fiskerne, for kystkulturen og for en kunnskapsbasert politikk som faktisk kan bidra til å forbedre tilstanden i Oslofjorden – uten å ødelegge livsgrunnlaget til dem som alltid har levd av den.

Jeg takker for et delvis svar. Statsråden tror altså at dette ikke vil bidra til lavere byggekostnader, og han tror ikke dette vil hjelpe på boligkrisen. Det gjør meg skremt, for vi står i en boligkrise. Det er noe alle er enig i. Det bygges for få boliger. Det er for mange som sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, på grunn av høye krav. Da burde det jo ha vært en selvfølge at regjeringen fokuserte på å sørge for flere boliger, ikke å komme med tiltak som mye av bransjen også er ganske skeptisk til, da man frykter at dette vil kunne skape økt byråkrati og færre boliger. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hadde det ikke vært bedre å fjerne krav i stedet for å opprette nye krav?

Det er en fordel om statsråden kan besvare de spørsmålene som faktisk stilles fra Stortinget. Jeg stilte et helt konkret spørsmål, og statsråden svarte med å be undertegnede om å forklare regjeringens politikk. Det tror jeg regjeringen – forhåpentligvis – er en bedre og litt mer nøytral part til å gjøre. Jeg prøver på nytt. Jeg skal gi statsråden en mulighet til å svare, og jeg regner med at alle da kan merke seg om statsråden svarer eller ikke. Spørsmålet som jeg stilte i sted, og som jeg nå stiller på nytt, er som følger: Mener statsråden at dette lovforslaget vil bidra til lavere byggekostnader og flere boliger, eller ser statsråden risikoen for at dette er enda et tiltak som gjør boligbyggingen vanskeligere?

I går var kommunal- og forvaltningskomiteen på fylkesreise her i Oslo. Der møtte vi bl.a. OBOS, som ga et ganske tydelig bilde av situasjonen i boligmarkedet. De fortalte at de siste ti årene har nye krav og reguleringer bidratt til en økning i selvkost for bygging av leiligheter på hele 37 pst. I Sverige er tilsvarende økning på bare 2 pst. Det illustrerer et ganske grunnleggende problem i norsk boligpolitikk: Regjeringen gjør det stadig dyrere og vanskeligere å bygge boliger. Når byggekostnadene øker så mye på grunn av politiske vedtak, blir resultatet færre prosjekter, høyere boligpriser og en vanskeligere inngang til boligmarkedet, særlig for førstegangskjøpere. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Mener statsråden at dette lovforslaget vil bidra til lavere byggekostnader og flere boliger, eller ser statsråden risikoen for at dette er enda et tiltak som gjør boligbyggingen vanskeligere?

Regjeringen foreslår nå å gi kommunene hjemmel til å bestemme at boliger i et område skal organiseres som borettslag. Fremskrittspartiet støtter ikke dette forslaget. Dette er nok et eksempel på at regjeringen svarer på boligkrisen med mer regulering, mer byråkrati og mindre fleksibilitet, i stedet for å gjøre det enklere å bygge flere boliger. Boligbyggingen i Norge er allerede på et lavt nivå. Byggenæringen sliter, kostnadene har økt kraftig, og mange prosjekter blir utsatt eller skrinlagt. I en slik situasjon burde Stortinget være opptatt av å redusere risikoen for utbyggere, ikke øke den. Forslaget innebærer at kommunene kan pålegge en bestemt organisasjonsform for boliger. Det kan høres teknisk ut, men konsekvensene kan bli svært konkrete: forsinkede prosjekter, vanskeligere forhåndssalg og færre boliger som faktisk blir bygget. Utbyggere må kunne tilpasse prosjektene til det markedet etterspør. Noen steder fungerer borettslag godt, andre steder er eierseksjonssameier mer hensiktsmessig. Dette er vurderinger som best gjøres av dem som utvikler prosjektene, og av kundene, ikke av kommunale planbestemmelser. Regjeringen begrunner forslaget med bomiljø og bostabilitet. Det er gode mål, men flere reguleringer av organisasjonsform er ikke løsningen. Det viktigste for gode bomiljøer er at det faktisk bygges boliger, at folk får muligheten til å eie sin egen bolig, og at kommunene får en boligpolitikk som fungerer i praksis. Fremskrittspartiet mener Stortinget heller bør prioritere raskere plan- og byggesaksbehandling, færre detaljerte krav i planprosesser og mer forutsigbare rammevilkår for boligbygging. Det vil bidra til langt mer – til både boligbygging og stabile bomiljøer – enn nye planbestemmelser. Norge trenger flere boliger, ikke flere lovreguleringer. Derfor støtter ikke Fremskrittspartiet lovforslaget og heller ikke mindretallsforslaget som er til behandling her i dag.

Sjelden har jeg hørt en mer arrogant statsråd enn det vi hørte her i dag – en statsråd som ikke tar pasientene på alvor, som ikke tar fagfolkene på alvor, men velger å si at byråkratene hans vet bedre enn dem med skoene på. Det er en holdning jeg synes er arrogant. Det er trist – også det at statsråden sier at noen tar litt enkelt på det, at man lytter til enkelte aktører og tar det de sier, for god fisk. Vi skal jo lytte til dem med skoene på, lytte til fagfolkene, lytte til pasientene. Det er vår jobb som politikere, ikke å være byråkratenes forsvarer, som Arbeiderpartiet er her i dag. Statsråden snakker også om sløsing med skattebetalernes penger. Ja, det sløses mye med skattebetalernes penger, men det Arbeiderpartiet og Høyre ønsker her i dag, er jo i høyeste grad å sløse med skattebetalernes penger, for det å nedprioritere rehabilitering kan gi en kortsiktig budsjettgevinst, men på sikt skaper det større kostnader. Heldigvis velger stortingsflertallet i dag å overkjøre ønsket til regjeringen og Høyre om å nedprioritere rehabilitering. I min egen hjemkommune, Moss, har vi Unicare Jeløy, tidligere Jeløy Kurbad, som siden 1938 har levert gode tjenester til mange pasienter – og så kommer statsråden her og snakker om at man ikke skal lytte til slike aktører. Det synes jeg er urimelig, og jeg synes det er trist at man omtaler viktige aktører som har bidratt med så mye bra for samfunnet i så mange år, på denne måten. At regjeringen og deres helseforetak ønsker å rasere godt drevne fagtilbud som er bygget opp gjennom mange år, ja mange tiår, er trist, for det er ikke slik at man bare kan bygge opp og ned tilbud hele tiden når regjeringen ønsker å vekte pris høyere enn kvalitet. Det viktigste i dag er at regjeringen og Høyre går på et tap ved at Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Kristelig Folkeparti, Venstre og MDG overprøver regjeringen og nå prøver å få ryddet opp. Jeg forventer også at regjeringen da aksepterer og forstår flertallet, aksepterer at disse kuttene ikke er akseptable, og sørger for en god rehabilitering der kvaliteten og pasientene er det viktigste.

Man begynner å bli vant til at regjeringen skal utrede og følge situasjonen nøye, men debatten knyttet til sekundærbosetting og utfordringene det medfører, er jo ikke ny. Fremskrittspartiet har løftet dette gjentatte ganger. Hver gang har svaret fra Arbeiderpartiet vært at de ønsker å se på situasjonen og skal vurdere tiltak. Det har Arbeiderpartiet sagt i 2017, 2019, 2021, 2022, 2023, 2024, 2025 og nå i 2026. Når er det vi kan forvente et svar fra Arbeiderpartiet?

I dag er det, som statsråden sier, et krav om at man som hovedregel må bli boende de fem første årene i den kommunen man er bosatt i. Når Fremskrittspartiet har problematisert at veldig mange flytter ut etter at de fem årene har gått, og ment at vi bør forlenge fra fem år og frem til man er selvforsørget, har vi blitt møtt med påstander fra regjeringen om at dette er i strid med menneskerettighetene. Fremskrittspartiet er helt uenig i en slik tolkning, for det er ingen menneskerettighet f.eks. å flytte til Holmenkollåsen og forvente at skattebetalerne skal ta regningen. Siden regjeringen har sagt at dette kan være i strid med menneskerettighetene, ønsker jeg å vite hvilket juridisk grunnlag regjeringen har for en slik påstand.

«Fremskrittspartiet har fremmet et representantforslag for å sikre at flyktninger må bo i sin første bosettingskommune inntil de er selvforsørgende, for å hindre uønsket sekundærbosetting. Kan statsråden konkret forklare hvilke tiltak regjeringen mener er mest hensiktsmessige for å redusere presset på kommuner som opplever stor nettoinnflytting av sekundærbosatte, og om regjeringen vil støtte Fremskrittspartiets forslag om lovfestet krav om selvforsørgelse før flytting?»

Utfordringen er at arbeidsministeren ikke kan besvare disse spørsmålene. Jeg registrerer at statsministeren heller ikke kan det. I media i dag kan vi lese at regjeringen begrunner hvorfor de ønsker å stramme inn, og de viser selv til at dagens system kan gi enkelte ytelser tilsvarende en årsinntekt på opp mot 600 000 kr. Det er verdt å merke seg, for da Fremskrittspartiet og undertegnede tidligere pekte på akkurat dette, ble det blankt avvist av regjeringen. Daværende statsråd Brenna sa at det var villedende, og avviste samtidig at ytelsene var for sjenerøse da Fremskrittspartiet foreslo kutt. Senere ble min påstand faktasjekket, og det viste seg at undertegnede hadde korrekt. Mitt spørsmål til statsministeren er: Hva er det som har endret seg siden den gangen? Er det regelverket, eller er det bare regjeringens vurdering av hvor sjenerøse ytelsene faktisk er? Og hvorfor ble Fremskrittspartiets forslag om kutt stemt ned, når regjeringen nå bruker de samme tallene som begrunnelse for å stramme inn?

Jeg vil følge opp det foregående spørsmålet, som statsministeren ikke svarte på. Regjeringen gir inntrykk av at den nye stønaden er helhetlig, og at alt er inkludert, men det er fortsatt høyst uklart hva det betyr i praksis. Jeg ber derfor statsministeren klargjøre følgende helt konkret: Inngår barnetrygd i denne nye stønaden, eller kommer den i tillegg? Hva med særtilskudd fra Nav, som penger til møblering av bolig, tannbehandling, gratis kjernetid i barnehage, kontantstøtte og andre ordninger? Og sist, men ikke minst: Hva er det faktiske provenyet for staten når man tar høyde for alt som kommer på toppen? Uten klare svar risikerer vi at dette fremstår som en innstramming i ord, men ikke i realitet.

At innvandringspolitikken til Norge har feilet, er det stadig flere som innser. Fremskrittspartiet har i tiår etter tiår advart mot at en altfor høy innvandring vil skape problemer med integreringen, men har i all hovedsak blitt møtt med kritikk fra de øvrige partiene. Heller ikke når Arbeiderpartiets søsterparti i Danmark er på samme linje som Fremskrittspartiet, har Arbeiderpartiet lyttet her hjemme. Nå har utfordringene blitt så store at det ikke hjelper å skyve problemene under teppet lenger. Vi har også mange innvandrere som lykkes bra i Norge, som blir integrert, som kommer seg ut i jobb og bidrar bra i samfunnet. Det skal vi være glad for, og det viser at det er mulig. Samtidig ser vi at det er altfor mange som ikke er i den kategorien. Statistikken er dessverre klar. Sysselsettingsstatistikken viser at altfor få kommer seg ut i reelt arbeid. Vi hører om lærere som melder om barn som er født i Norge, og som ikke kan norsk når de begynner på skolen. Vi ser det på en ekstrem overrepresentasjon på Nav-ytelser, og ikke minst ser vi det på kriminalitetsstatistikken. Vi har tatt imot for mange. En utfordring som stadig blir større, er at altfor mange kriminelle utlendinger som begår grov kriminalitet, får bli i landet vårt. Folk flest forventer at hvis man kommer til Norge og begår alvorlige lovbrudd, da skal man også miste retten til å være her. Det er et enkelt og rettferdig prinsipp. I dag har vi også regler som åpner for utvisning, men de er fulle av unntak og forholdsmessighetsvurderinger. Resultatet er at personer som begår grove lovbrudd, fortsatt får bli i Norge og begår nye lovbrudd og ødelegger livet til uskyldige. Det er uakseptabelt. Der de andre partiene i altfor stor grad har tatt hensyn til den kriminelle, prioriterer Fremskrittspartiet samfunnets behov for vern og beskyttelse høyest. Vi mener tiden er inne for en utvisningsreform i likhet med det Arbeiderpartiets søsterparti i Danmark nå foreslår. Der har statsminister Mette Frederiksen varslet at alle utlendinger som dømmes til mer enn ett års fengsel, skal utvises uavhengig av oppholdsgrunnlag. Det er en tydelig og konsekvent linje. Norge må gjøre det samme. Fremskrittspartiets representantforslag, som vi har fremsatt i dag, er også tydelig. Alle utledninger som begår alvorlig kriminalitet i Norge, skal utvises. Det skal gjelde uavhengig av tilknytning til landet, også for asylsøkere og flyktninger. Dersom retur til hjemlandet er umulig, skal personen uttransporteres til et trygt tredjeland Norge har avtale med. Det betyr at enhver innvandrer som kommer til Norge, vet at hvis man begår grov kriminalitet, er det rett ut av landet uten unntak. Dette handler om trygghet for folk flest, om å beskytte mennesker mot personer som har vist at de ikke respekterer våre lover. Det handler også om rettferdighet. Har man misbrukt gjestfriheten vår, skal man heller ikke ha retten til å bli. Vi foreslår videre at Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et samarbeid med Danmark og komme tilbake med nødvendige lovendringer i vårsesjonen, slik at dette kan vedtas og tre i kraft allerede til sommeren. Da får vi en konsekvent politikk, og vi sender et trygt signal – Norge er et trygt land, men ikke for dem som begår kriminalitet. I løpet av debatten i dag har jeg hørt statsministeren ikke vil ta stilling til forslaget da han ikke har rukket å lese det enda, og det må vi respektere. Men jeg regner med at statsministeren har fått med seg nyttårstalen til Mette Frederiksen og fått med seg debatten. Det dette spørsmålet egentlig handler om – alle er egentlig enig i at personer som begår kriminalitet skal sendes ut – er de personene som ikke blir sendt ut med den lovgivningen man har, alle de som i dag er beskyttet av unntakene i loven og forholdsmessighetsvurderingene. Da håper jeg at statsministeren nå i sitt siste innlegg, kan svare på det grunnleggende prinsippet – om han støtter Fremskrittspartiet og sitt søsterparti i Danmark i at kriminelle innvandrere som i dag ikke sendes ut, faktisk skal bli det.

Det at familieinnvandring både skal styrke og svekke integreringen på samme tid, henger ikke på greip. Men vi har flere utfordringer, bl.a. knyttet til den økende gjeng- og ungdomskriminaliteten, som blir grovere. Stadig flere opplever å få livet sitt ødelagt på grunn av det, og det må bekjempes på mange områder: forebygging, politi, økte straffer osv. En stor utfordring er at innvandrere er kraftig overrepresentert når det gjelder den typen kriminalitet. Fremskrittspartiet har i dag lagt frem et forslag om en utvisningsreform som sier at de som begår alvorlig kriminalitet som tilsvarer over ett års fengsel, skal sendes ut helt uavhengig av hvilket oppholdsgrunnlag man har kommet til Norge på. Da har man brutt gjestfriheten man har fått i Norge, og man ødelegger for hele det norske samfunnet og for alle lovlydige innvandrere. Er dette et forslag som representanten Raja og Venstre vil støtte?

Norge har hatt og har fortsatt en altfor høy innvandring, noe som ikke er bærekraftig. En av utfordringene er den skyhøye familieinnvandringen, som også er til hinder for integreringen. Fremskrittspartiet har, som eneste parti, gjentatte ganger foreslått å stramme inn. Venstre har stemt imot samtlige innstramminger de senere årene. Jeg vil gjengi representanten Raja: Venstre ser ingen grunn til å stramme inn når det gjelder familiegjenforening. Videre sier samme representant at det å stramme inn på familieinnvandring ikke fører til bedre integrering, men splitter familier og gir negative konsekvenser for integreringsprosesser. Den samme representanten, representant Raja, har sagt følgende: Det å hente ektefelle fra foreldrenes opprinnelsesland bremser fremgangen i integreringen. Hva er Venstres politikk?

KrF snakker jo om behovet ellers for å stramme inn deler av innvandringspolitikken. Det er jo nye toner, og det er noe Fremskrittspartiet er glad for. Men jeg gikk inn og så på partiprogrammet til Kristelig Folkeparti, og der kan man lese at man ønsker å bruke mer penger på familiegjenforening, man ønsker å gi velferdsytelser til personer som oppholder seg illegalt i Norge, man ønsker å gjøre det vanskeligere å returnere personer som har fått avslag på asylsøknaden, man ønsker å gjøre det vanskeligere å returnere kriminelle innvandrere, man ønsker å gjøre det lettere å få opphold, og sånn kunne jeg fortsatt. Det er jo ikke akkurat det inntrykket man får når man hører at Kristelig Folkeparti nå ønsker en strengere innvandringspolitikk. Betyr det at partiprogrammet som de gikk til valg på, ikke gjelder lenger, eller skal vi lytte til det som blir sagt fra KrF?

Det er gledelig at KrF ser ut til å endre politikk og kurs og realitetsorientere seg på flere områder. Det er noe vi fikk et godt eksempel på i den foregående replikkvekslingen. Fortsatt er det utfordringer, og en av utfordringene innenfor innvandring og integrering er den såkalte sekundærbosettingen som bidrar til parallellsamfunn og påfører kommunene enorme ekstrautgifter. Kristelig Folkeparti og resten av Stortinget har gjentatte ganger stemt ned Fremskrittspartiets forslag om at en flyktning må bli boende i kommunen vedkommende er bosatt i, fram til man er selvforsørget og integrert. For halvannet år siden åpnet KrF opp for å snu og sa at de nå vurderer et forbud mot sekundærbosetting. Nå har det gått halvannet år. Da er mitt spørsmål enkelt og greit: Er KrF ferdig med å vurdere, og vil KrF nå støtte Fremskrittspartiets forslag om å stoppe sekundærbosetting?

Representanten svarte ikke på hvilke nye grupper Sosialistisk Venstreparti nå vil gi familiegjenforening til. Sosialistisk Venstreparti prater ofte om rettferdighet, og vi vet at hvis man kommer som nyankommet flyktning til Norge, har vi relativt høye ytelser. Vi har det høyeste ytelsesnivået i Norden. Vi har dobbelt så høye ytelser som man får i Sverige, og Nav selv har vært ute og bekreftet at i flere tilfeller kan man få en ytelse som tilsvarer en arbeidsinntekt på over en halv million kroner. Samtidig vet vi at det er mange som har det tøft økonomisk i Norge, deriblant våre egne minstepensjonister. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om at Norge ikke skal ha et høyere ytelsesnivå til flyktninger enn våre naboland, og ikke høyere enn vi gir våre egne minstepensjonister. Hvorfor mener SV at minstepensjonistene skal få mindre i ytelse eller pensjon enn en nyankommet flyktning mottar?

Norge har de ti siste årene tatt imot 125 000 på familiegjenforening utenfor Europa. Det er flere enn det bor i Drammen, og tallet er langt høyere enn i våre naboland, f.eks. Danmark. Vi i Fremskrittspartiet har forslaget vårt om å stramme inn sånn at det kun skal gjelde egen ektefelle og barn under 15 år, pluss at vi krever at man skal ha plettfri vandel, være godt integrert, kunne språket og være selvforsørgende gjennom egen arbeidsinntekt. Det er et forslag som Sosialistisk Venstreparti og resten av Stortinget har stemt imot. Men i SVs partiprogram kan vi lese at SV ønsker å gå i motsatt retning. De ønsker å gjøre det enklere å få familiegjenforening og utvide dette til å gjelde flere familiemedlemmer. Så mitt spørsmål er: Vi har allerede hentet ca. 126 000 familieinnvandrere de siste ti årene. Hvor mange mener SV det er forsvarlig å ta imot, og hvilke nye grupper familiemedlemmer er det SV nå vil åpne opp for skal kunne få familiegjenforening i forhandlinger med Arbeiderparti-regjeringen?

Det er en stor glede på vegne av Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter Sylvi Listhaug og meg selv å fremsette et representantforslag om en utvisningsreform for kriminelle innvandrere.

Det er alltid en glede å kunne oppsummere litt av debatten. Jeg synes det har vært en god debatt der vi har fått frem forskjellene, både mellom de to sidene og ikke minst også mellom partiene. Vi har hørt fra denne talerstol representanter fra de rød-grønne partiene som har lovprist statsforvalteren, og det har også blitt sagt at lokalpolitikere trenger en storebror som holder dem i ørene. Det er noe Fremskrittspartiet er veldig uenig i. Vi er imot at byråkrater skal overprøve hva demokratisk valgte lokalpolitikere ønsker å prioritere og nedprioritere. Det synes vi er en gal demokratisk holdning. Det har også blitt fremført fra denne talerstol bekymring og kritikk for at Fremskrittspartiet ikke prioriterer samisk KI. Ja, for det er slik som jeg sa, at politikk handler om å prioritere, og vi i Fremskrittspartiet prioriterer skole, vi prioriterer eldreomsorg, vi prioriterer veier. Vi prioriterer de viktigste tjenestene til folk. Jeg har respekt for at venstresiden i norsk politikk mener at samisk KI tydeligvis skal være viktigere. Jeg bet meg også merke i at regjeringen – ved justisministeren, var det vel – skrøt veldig av at Arbeiderpartiet alltid har hatt en streng innvandringspolitikk, og at de sto bak innvandringsstoppen i 1975. Ja, det illustrerer kanskje noe av utfordringen, for verden er ofte litt annerledes utenfor denne sal enn hva man leser i et dokument. I 1975 hadde Norge en innvandring på 1,5 pst., og man vedtok en innvandringsstopp. I dag er innvandringen på 21,4 pst – det har gått fra 60 000 innvandrere til rundt en million innvandrere – og så skryter Arbeiderpartiet av at de innførte en innvandringsstopp. Det er av og til noe som heter liv og lære. Det hevdes også, fra komitéleder Stenvaag, at vi har historisk lav innvandring, men det er beviselig feil. Man kan ikke bare se på asylinnvandring. Som Fremskrittspartiet har vært tydelig på, må vi også se på familieinnvandring, for det er en betydelig andel innvandring til Norge. Bare de siste åtte årene har det familieinnvandret flere til Norge enn det bor i Drammen. Den beste oppsummeringen på det budsjettet flertallet ser ut til å vedta, mener jeg har kommet fra forlikspartiene selv. Rødt har fra denne talerstol i dag kalt deler av budsjettforliket for «skammelig». Sosialistisk Venstreparti har kalt det for «uheldig», og MDG har snakket om «sorg». Om jeg er enig i det eller ikke, er ganske uvesentlig, men Fremskrittspartiet har i hvert fall vist at det går an å prioritere annerledes.

Tallene statsråden kommer med her, er direkte misvisende. I tallene statsråden baserer seg på, regnes man som sysselsatt hvis man jobber én time i uken eller er på et Nav-tiltak én time i uken. Det mener Fremskrittspartiet blir feil. En annen utfordring gjelder sekundærbosetting. Fremskrittspartiet har foreslått at man skal måtte være integrert og ha kommet seg ut i jobb hvis man ønsker å flytte ut av kommunen man er bosatt i. Arbeiderpartiet har hatt mange innvendinger mot det forslaget og sagt at det kan være i strid med menneskerettighetene. I dag er det jo et krav at man må bli boende de fem første årene. Hvordan kan det være innenfor når det gjelder menneskerettighetene å stille krav om at man må bli boende i fem år, men ikke i seks år?

Jeg registrer fortsatt ikke noe svar på spørsmålet, men jeg registrerte at statsråden skryter veldig av hvordan integreringen går i Norge, og hvor flinke vi er til å få folk ut i arbeid. Det er noe Fremskrittspartiet er uenig med regjeringen i. Vi mener at integreringen ikke fungerer totalt sett. Vi kunne nylig lese i Nettavisen at f.eks. 10,5 pst. av syriske kvinner er i heltidsstilling og kan forsørge seg selv her i Norge. Da mener vi at vi har en stor utfordring. Tall Fremskrittspartiet har fått fra regjeringen, viser at gapet i yrkesdeltakelsen mellom øvrig befolkning versus ikke-vestlige innvandrere fra landbakgrunn 3 er så stort at det koster norske skattebetalere 58,8 mrd. kr. Mitt spørsmål er da: Mener statsråden fortsatt at integreringen til Norge har vært vellykket, og at vi er flinke til å få folk ut i arbeid?

Er man en erfaren politiker, lærer man seg altså ikke å svare på spørsmål. Spørsmålet er: Hvorfor velger regjeringen å underfinansiere mottaket av flyktninger og skyve kostnaden over, sånn at kommunene heller må kutte i eldreomsorg og skole og andre områder? Det valgte statsråden ikke å svare på. Jeg prøver på nytt, og jeg ber da statsråden svare på følgende: Hva er grunnen til at regjeringen kun kompenserer 90 pst. – ikke 100 pst., som da Fremskrittspartiet styrte?

Jeg tror statsråden, egentlig i likhet med representanten Tage Pettersen, har litt tungt for å forstå at når det er færre som kommer til Norge med Fremskrittspartiets politikk, kan vi også bruke mindre penger på integrering. Den enkelte som kommer, skal ikke få redusert norskundervisning eller noe – bare så det er slått fast. Kommunene er i en vanskelig økonomisk situasjon, noe som har vært en viktig del av debatten her i dag. En av grunnene er at regjeringen velger å underfinansiere kommunenes utgifter når det gjelder bosetting av flyktninger. Da Fremskrittspartiet satt i regjering, viste tallene fra beregningsutvalget at kommunene fikk kompensert ca. 100 pst. av utgiftene de hadde. Under dagens regjering er vel tallet nå på rundt 90 pst. Mitt spørsmål er: Hvorfor velger regjeringen å skyve disse kostnadene over på kommunenes øvrige innbyggere?

Da har jeg stilt samme spørsmål to ganger uten at statsråden svarer, og jeg ser ikke noe poeng i å stille det en tredje gang. Jeg får heller ta det som et skriftlig spørsmål. Jeg har imidlertid lyst til å utfordre statsråden på et annet punkt. Norge har jo tatt imot veldig mange ukrainske flyktninger. Det har vært bred enighet om at vi skal stille opp for ukrainere på flukt fra den brutale krigen Russland startet. Samtidig har alle et ønske om at Ukraina skal vinne denne krigen. Da trenger de våpen, men de trenger også mannskap, soldater og andre i støttefunksjoner. Fremskrittspartiet har derfor sagt at ukrainske menn i stridsdyktig alder som ikke har fått fritak fra militærtjenesten, ikke bør få opphold i Norge. Det har Arbeiderpartiet vært uenig med Fremskrittspartiet i så langt, men nå snur Arbeiderpartiet på mange områder i innvandringspolitikken. Derfor er mitt spørsmål om det nå kan være aktuelt for Arbeiderpartiet å støtte Fremskrittspartiet i at ukrainske menn i stridsdyktig alder ikke skal få kollektiv beskyttelse i Norge.

Statsråden svarte ikke på spørsmålet, som var om Arbeiderpartiet er villig til å bruke bistand som et virkemiddel i innvandringspolitikken for å styrke returarbeidet, altså si til land som nekter å ta imot sine egne borgere, at hvis de mottar bistand og fortsatt nekter å ta imot egne borgere, vil det få konsekvenser for utbetalingene av bistand. Er dette et virkemiddel Arbeiderpartiet og regjeringen vil benytte seg av?

Arbeiderpartiet har den siste uken snudd helt opp ned på sin innvandrings- og integreringspolitikk. Et av punktene er at Arbeiderpartiet nå hevder at de ønsker å styrke returarbeidet. Dessverre er det mange land Norge ikke har tilbakesendelsesavtaler med, noe som er en utfordring. Mange av disse landene er også land som mottar millioner av norske skattepenger i bistand. Mitt spørsmål er om Arbeiderpartiet nå vil bruke bistand som et virkemiddel i innvandringspolitikken for å styrke returarbeidet, slik Fremskrittspartiet lenge har tatt til orde for.

Representanten har helt rett i at det er forskjell på Fremskrittspartiet og Høyre. Det ene er at vi totalt sett ønsker markant lavere innvandring til Norge enn det Høyre ønsker, og derfor kan vi også bruke færre skattepenger på det enn det Høyre ønsker. Representanten var innom utfordringen med sekundærbosetting, og det er en viktig og alvorlig sak. Alle er enige om problemet, og da må vi også kunne komme med løsningene. Fremskrittspartiet har foreslått at hvis man velger å flytte ut av kommunen man er bosatt i, skal vi stille som krav at man må være selvforsørgende. Det kan ikke være slik at noen avbryter integreringsløpet, flytter til en annen kommune og forventer at skattebetalerne skal ta regningen for livet deres. Det er et forslag Høyre dessverre har stemt imot. Gjelder det også i inneværende periode, eller gjaldt det bare for tre måneder siden? Alternativt: Hva konkret foreslår Høyre for å få løst problemet med sekundærbosetting?

Jeg vil takke representanten for et godt innlegg, som Fremskrittspartiet deler, et innlegg som Fremskrittspartiet kunne holdt for både 10, 20, 30 og 40 år siden. Jeg registrerte også at representanten Pettersen sa at man ikke skal være redd for tall og fakta. Det gleder Fremskrittspartiet, for senest før sommeren fremmet vi forslag i denne sal om å få mer tall og fakta på bordet, om å ha åpenhet rundt tall og fakta, etter modell av Danmark. Da valgte Høyre dessverre å stemme imot det, og det synes Fremskrittspartiet er synd. Jeg registrerer at Høyre og flere partier endrer litt politikk for tiden og kommer nærmere Fremskrittspartiet. Mitt spørsmål er: Kan man da forstå det slik på representanten Pettersen at Høyre nå er for åpenhet om tall og statistikk knyttet til innvandring og integrering?

Når man ser Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett, og ikke minst budsjettavtalen, kommer det veldig tydelig frem hva man prioriterer, og hva man nedprioriterer. Dessverre vil kommunene fortsatt ha en veldig anstrengt økonomi med det budsjettet som blir vedtatt. Stadig flere sykehjem og skoler står i fare, rett og slett på grunn av at Sosialistisk Venstreparti har prioritert det annerledes. Det er ikke en kritikk bare Fremskrittspartiet kommer med. Det kommer jo fra representantens egne partifeller, som også er veldig misfornøyd. Mitt spørsmål er: Er representanten, som også er en forlikspartner, enig med komitéleder Stenvaag når hun kategoriserer deler av budsjettet som skammelig?

Sosialistisk Venstreparti har en tradisjon for å kalle seg et feministisk parti, men i valgkampen så vi at Sosialistisk Venstreparti, i bytte mot stemmer, gikk i kompaniskap med konservative islamske miljøer som bl.a. har tatt til orde for dødsstraff for homofili og ikke er dem man kanskje tenker først på når det gjelder kvinners rettigheter. Det valgte altså Sosialistisk Venstreparti å gjøre. I sitt alternative statsbudsjett foreslo de også å øke, ensidig, bevilgningene til Islamsk Råd. Mitt spørsmål til SV er: Har SV en god smak i munnen når de knyttes til organisasjoner med slike verdier?

Norge har ikke en egen atmosfære. Den politikken Sosialistisk Venstreparti fører, med å øke skatter og avgifter for folk flest og næringsliv i klimaets navn, hjelper ikke klimaet i det hele tatt, men det setter norske arbeidsplasser i fare, og det gjør det mindre romslig for barnefamilier og andre som allerede har en stram økonomi. For eksempel fører politikken til Sosialistisk Venstreparti når det gjelder mange av de klima- og miljøkravene man har stilt til kollektivtransporten, til at fylkene rundt i hele Norge nå må redusere kollektivtilbudet. Det mener Fremskrittspartiet er uheldig. Vi ønsker positive virkemidler, mens andre partier ønsker en symbolpolitikk, selv om det medfører dårligere kollektivtransport.

Jeg er glad for at Høyre gradvis kommer etter Fremskrittspartiet i innvandrings- og integreringspolitikken, men det er fortsatt forskjeller, og det illustrerer spørsmålet fra representanten Pettersen. Ja, Fremskrittspartiet bruker mindre penger på integrering, men det skyldes at det med vår politikk og våre forslag vil være færre å skulle integrere i Norge. Når vi strammer inn på familieinnvandring, når vi endrer asylsystemet, når vi sier nei til å hente kvoteflyktninger, kommer det færre til Norge. Da er det også rett og rimelig at vi kan kutte penger på flere av de tiltakene representanten viser til, for det er rett og slett færre innvandrere i Norge, og da er det færre å integrere. Da kan man kutte penger, sånn at vi faktisk kan bruke pengene på mange av de viktigste oppgavene, om det er skole, helse eller å la folk få beholde litt mer av egne penger.

En fare når man er stortingsrepresentant, er at man ser seg litt blind på realitetene. Man omgås personer i dette bygget og glemmer å prate med dem der ute, som merker konsekvensene av den politikken som føres. Konsekvensene der ute er at vi har en historisk dårlig kommuneøkonomi, noe vi har fått under dagens regjering. Alt skyldes ikke regjeringen, men regjeringen er ansvarlig for at den har valgt ikke å prioritere kommunene, valgt ikke å prioritere eldreomsorgen, valgt ikke å prioritere skolene. Det er derfor vi ser en økning i antallet kommuner i ROBEK, noe som gir enda mindre handlingsrom for kommunene. Med Fremskrittspartiets politikk ville kommunene hatt bedre økonomi, og innbyggerne ville fått bedre skole og bedre eldreomsorg, da vi mener det er viktigere enn Arbeiderpartiets sterke forsvar for byråkratene hos statsforvalteren.

Representanten har helt rett i at Fremskrittspartiet ønsker mer frihet. Vi ønsker mer frihet for den enkelte innbygger. Vi ønsker frihet for at en eldre person som blir skrøpelig, faktisk får en sykehjemsplass, ikke at den blir lagt ned på grunn av den dårlige kommuneøkonomien vi ser under dagens regjering. Jeg stusser over at deler av angrepet til Arbeiderpartiet handler om at vi vil fjerne statsforvalteren. Jeg kan ta et konkret eksempel: I Fredrikstad i Østfold er det en barnefamilie som ønsket å bygge seg et hus. De fikk tillatelse av kommunen, jeg tror det var enstemmig. De var i gang med byggingen. Like før huset sto ferdig, kom statsforvalteren og sa at de ikke fikk lov, og at de måtte rive det. Hvordan kan representanten fra Arbeiderpartiet mene at det er riktig at statsforvalteren skal overprøve et enstemmig bystyre som ønsker å la noen få oppfylt boligdrømmen?

Dette budsjettet handler om å levere på det viktigste for folk flest. Vi lager ikke et budsjett for å tilfredsstille kommuner, fylker, byråkrater, statsforvalter eller andre. Vi lager et budsjett for folk flest og næringslivet. Politikk handler om å prioritere, og prioriterer man alt, prioriterer man reelt sett ingenting. Fremskrittspartiet velger å prioritere trygghet i hverdagen, sterkere kommuner og en innvandringspolitikk som er realistisk, rettferdig og bærekraftig. Mens flere andre partier ønsker å spre pengene tynt utover, konsentrerer vi innsatsen der den merkes: eldreomsorg, skole og lokale tjenester, mindre byråkrati. Det er ikke mangel på midler, men det er mangel på vilje til å prioritere, og det er på tide å stoppe sløsingen. Budsjettet skal ikke være en katalog over gode intensjoner, men en plan for konkrete leveranser. Hver krone skal gi bedre tjenester, ikke flere lag med administrasjon. Derfor foreslår vi i vårt alternative budsjett å styrke eldreomsorgen med 1,5 mrd. kr, øremerket til kommunene. Vi legger til rette for 4 000 nye heldøgns omsorgsplasser, hvorav 3 000 er netto tilvekst. Vi øker investeringstilskuddet til å dekke 60 pst. av den faktiske kostnaden per plass, noe som utgjør 375 mill. kr ekstra. Til skole og barnehage foreslår vi 1 mrd. kr ekstra, 450 mill. kr i pensjonstilskudd til private barnehager og 300 mill. kr til utvikling og innkjøp i videregående skole. Vi setter av 200 mill. kr til ressurskrevende tjenester og styrker beredskapen med 1 mrd. kr til fylkesveier, 200 mill. kr til flom- og skredsikring og 100 mill. kr til nitrogenrensing av Oslofjorden. Sånn kunne jeg ha fortsatt. Jeg nevner dette for å vise at Fremskrittspartiet prioriterer det vi mener er det viktigste. Det er kommunene som leverer velferden, ikke mellomnivåene. Nærhet gir ansvar, og ansvar gir resultater. Fremskrittspartiet starter avvikling av den udemokratiske og byråkratiske statsforvalteren og kutter derfor 400 mill. kr der. Vi har større tiltro til at lokalpolitikere vet best hva som er best for deres egen kommune, ikke en byråkrat et annet sted. Er innbyggerne misfornøyd med avgjørelsene til lokalpolitikerne, har de mulighet til å skifte dem ut ved neste valg. Det har man ikke med en byråkrat hos statsforvalteren. Vi gir oss ikke der: Vi starter også avviklingen av fylkeskommunen, noe som gjør at vi kan spare 1,2 mrd. kr neste år. Vi flytter mer penger til kommunene, sånn at de kan ta over flere av oppgavene. Vi flytter makt og innflytelse nærmere folk flest, i motsetning til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som ønsker mer overstyring og byråkrati. Vi kutter i symbolprosjekter og byråkrati. Det er mange grunner til at kommunene sliter økonomisk. En av grunnene er en innvandringspolitikk som har spilt fallitt. Jeg skal komme med et sitat, og jeg ber spesielt presidenten følge nøye med: «Jeg mener Norge i dag har en innvandringspolitikk som belønner de som har mest ressurser til å flykte.» Videre skriver personen at systemet er «verken rettferdig eller humant». Dette er ikke mine ord, men jeg antar at presidenten kjenner dem igjen, for det er dagens stortingspresidents ord fra 2018. Det er kloke ord, og Fremskrittspartiet deler synspunktet, men dessverre har partiet til presidenten valgt ikke å følge dette opp gjennom konkret politikk. Dagens innvandringspolitikk hjelper ikke reelle mennesker på flukt; den er mer rigget for velferdsmigranter. Den fungerer ikke hvis målet er å hjelpe flest mulig, da systemet er rigget slik at man hjelper noen få – noe som koster enorme summer – istedenfor å hjelpe flest mulig. Den hjelper heller ikke hvis målet er å få til integrering, da systemet er rigget for å skape parallellsamfunn og manglende integrering. Fremskrittspartiet har advart mot dette i snart 50 år, mens de øvrige partiene i stor grad har valgt å lukke øynene for problemene og utfordringene. For enkelte virker det å være viktigere å posere som snill og hjertevarm enn faktisk å hjelpe folk og løse utfordringene. Over 120 millioner mennesker er på flukt i verden. Alle kan ikke komme hit, men med Fremskrittspartiets modell for å hjelpe flere i nærområdene ville vi kunne hjulpet langt flere enn med dagens politikk. Tidligere beregninger har vist at for tilsvarende sum som kostnadene vi har med å hente 35 enslige mindreårige asylsøkere til Norge, kunne vi hjulpet 8 300 mennesker i nærområdene. Fremskrittspartiet er da klar på at det er bedre å hjelpe 8 300 enn å hente 35 hit, for det viktigste må være å redde menneskeliv. Integrering uten kontroll er heller ikke integrering – det er en forvaltning av problemer. Velferdssamfunnets bærekraft krever at vi sier tydelig ja til dem som bidrar, og et tydelig nei til ordninger som ikke virker. Dagens asylsystem er også laget for en helt annen tid. Tanken bak dagens asylsystem var at en og annen sovjetisk dissident kunne få opphold i Norge – ikke migrasjon i millionklassen til Europa. Det er derfor Fremskrittspartiet ønsket å avvikle mulighetene for å søke asyl i Norge og heller innføre asylmottak i trygge tredjeland. Det vil også være mer attraktivt for dem som flykter fra kuler, bomber og forfølgelse, for de vil fortsatt kunne få beskyttelse, men da i et tredjeland, mens systemet vil være mindre attraktivt for dem som kommer på grunn av norske velferdsgoder. Dagens mislykkede innvandrings- og integreringspolitikk får også store konsekvenser for tjenestetilbudet til innbyggerne våre. De opplever nå kutt i grunnleggende tjenester, bl.a. som følge av at regjeringen og deres samarbeidspartier har valgt ikke å dekke kostnadene kommunene har ved bosetting. Da Fremskrittspartiet satt i regjering, viste beregninger at kommunene fikk dekket sine kostnader ved å bosette flyktninger, men under dagens regjering dekkes bare rundt 90 pst. av kostnadene. Det fører til at når kommuner nå bosetter flyktninger, på anmodning fra regjeringen og IMDi, må de kutte et annet sted, enten i skole, eldreomsorg eller i andre grunnleggende tjenester. I tillegg kommer problemer med sekundærbosetting, noe Fremskrittspartiet også har advart mot gjennom mange år. Heldigvis har flere partier i denne sal nå innsett problemet med sekundærbosetting, men fortsatt er det kun Fremskrittspartiet som kommer med konkrete forslag for å løse dette problemet. Det eksisterer ikke et eneste forslag fra noen av de andre partiene for å løse et problem alle er enige om at vi har. Skal vi få til god integrering, må vi våge å stille krav, ikke bare snakke om det. Det er derfor Fremskrittspartiet ønsker å øke kravene for å kunne bli norsk statsborger og kreve at man skal være fullt ut integrert, ha plettfri vandel, være i jobb, være selvforsørget og snakke godt norsk for å kunne søke om familiegjenforening. Altså: Der andre partier snakker om det, fremmer Fremskrittspartiet konkrete forslag. Hvis vi ikke gjør noe med integreringen, bare reproduserer vi dårlig integrering i generasjon etter generasjon. Da får vi mange av de utfordringene vi ser i det norske samfunnet i dag – med parallellsamfunn, med mange som står utenfor og ikke føler seg som en del av samfunnet, og altfor mange som lever på offentlige ytelser. Vi ser det dessverre også i kriminalitetsstatistikken. Fremskrittspartiet prioriterer eldreomsorg, skole, trygge lokalsamfunn og mindre byråkrati. Vi flytter penger fra parallelle strukturer til førstelinjen, og vi strammer inn innvandringspolitikken for å sikre bærekraften. Hvis målet er bedre tjenester for folk flest, må man stemme for et budsjett som leverer plasser, bemanning og trygghet fremfor nye lag med administrasjon og byråkrati. Jeg tar opp våre forslag.

Realiteten er annerledes. Kommunene har nå frihet til å kutte, og vi ser daglig at stadig flere kommuner må legge ned sykehjem, bygge ned eldreomsorgen og legge ned skoler. Da hjelper det veldig lite at representanten her i dag – og regjeringen – skryter av kommuneøkonomien, for helt nøytrale tall fra KS har vist at kommuneøkonomien ikke har vært så dårlig i nesten hele representantens levetid som den er under dagens regjering. Representanten har helt rett i at Fremskrittspartiet prioriterer annerledes. Vi mener at det er riktig å prioritere skole, og vi mener at det er riktig å prioritere eldreomsorg, men dagens regjering og Arbeiderpartiet er tydeligvis uenig i det. Mitt spørsmål er: Er Arbeiderpartiet uenig i at skole, pleie og omsorg er de viktigste oppgavene i kommunene?

Representanten var innom kommuneøkonomien i sitt innlegg og viste til at det har blitt satset på kommuneøkonomien. Mitt inntrykk når man er ute og prater med lokalpolitikere, er at de opplever ikke at det har vært noen satsing på kommuneøkonomien under dagens regjering. Tvert imot, vi ser at kommuneøkonomien er historisk dårlig under dagens regjering, grunnet manglende prioritering. Det er mange begreper jeg kunne ønske å bruke om dette budsjettforliket, og det er ikke alle som er like parlamentariske, men jeg registrerte at komiteens leder – som også er forlikspartner, Stenvaag fra Rødt – kalte deler av budsjettforliket for skammelig. Er det en beskrivelse representanten deler?

Rødt ønsker vel ikke fri innvandring lenger, selv om de tidligere har ønsket det, og selv om det, når man ser politikken Rødt i praksis fører, i utgangspunktet er få grenser for hvem de ønsker skal kunne få komme til Norge. Når man ikke ønsker 100 pst. fri innvandring, er det noen som må prioriteres, og Fremskrittspartiet er klare på at det er de som har størst behov for beskyttelse som skal få det. Når noen da jukser seg til opphold i Norge, tar de plassen til noen som reelt sett flykter fra kuler og forfølgelse. Synes representanten det er rettferdig?

De senere årene har vi sett at stadig flere har fått både statsborgerskap og oppholdstillatelse på feil grunnlag. I Rødts alternative budsjett foreslår man å kutte bevilgningen til tilbakekall av statsborgerskap og oppholdstillatelse med om lag 50 pst. Med Rødts politikk hadde det altså blitt enklere å få statsborgerskap og oppholdstillatelse på feilaktig grunnlag. Rødt har da også ønsket å belønne dem som bevisst jukser og sniker seg foran dem med større behov, i køen. Er det da sånn å forstå at representanten mener at personer som lyver og jukser seg til oppholdstillatelse og statsborgerskap, skal få beholde dette?

På vegne av stortingsrepresentantene Helge André Njåstad, Rune Midtun, Bjørn Larsen og meg selv ønsker jeg å fremsette et representantforslag om ikke å gi kollektiv beskyttelse til stridsdyktige menn fra Ukraina. På vegne av de samme representantene ønsker jeg å fremsette et representantforslag om en mer restriktiv politikk for sekundærbosetting og bosetting av innvandrere.

Regjeringen innførte på våren en forskrift som gjør det mulig for kommunene å innføre krav om utslippsfrie bygge- og anleggsplasser. OBOS melder at et slikt krav vil øke kostnadene på en bolig her i Oslo med mellom 150 000 og 300 000 kr, og at det er et konservativt estimat. I Kristiansand har det blitt estimert at et slikt krav vil føre til en ekstraregning på rundt 150 000 kr. Vi vet at bolig er en av de største utgiftspostene til de fleste familier. Under dagens regjering har utgiftene til familiene økt dramatisk, og regjeringen har ikke vært villig til å ta grep. Synes statsråden det er greit at boligkjøpere må betale 150 000–300 000 kr mer som følge av regjeringens politikk på dette området?

Under denne regjeringen har boligkjøpere opplevd fire tapte år som følge av regjeringens handlingslammelse med å komme med tiltak for å løse boligkrisen. Denne regjeringen har derimot vært opptatt av å fjerne den skattemessige verdsettelsesrabatten på sekundærbolig. Konsekvensen av denne politikken er at Oslo de siste seks årene har mistet 10 819 sekundærboliger. Samfunnsøkonomisk analyse skrev i en rapport i august at den samlede boligmassen andre kvartal er det laveste de har registrert. Økt formuesbeskatning på sekundærbolig og renteøkninger trekkes fram som de viktigste forklaringene. Ser regjeringen at deres politikk bidrar til å skape et mindre leiemarked og økte leiepriser?

Det hadde vært fint om statsråden faktisk besvarer de spørsmålene han får fra Stortinget, men jeg får prøve et annet. Regjeringen har et mål om å sette i gang byggingen av 130 000 boliger innen 2030. Realiteten er at dette målet ikke gjelder antall boliger som bygges, men antall igangsettingstillatelser. Vi vet at en igangsettingstillatelse ikke er en garanti for at boligen faktisk bygges, og man har sett mange tilfeller der igangsettingstillatelser ikke brukes. Nok en gang sier Arbeiderpartiet én ting, men mener noe annet, slik vi også har sett eksempler på i valgkampen. Er det noen form for realisme i regjeringens boligmål?

Jeg blir litt i stuss på om regjeringens politikk er det hans forgjenger sa, at målet er å få antallet innsigelser ned, når kommunalministeren nå står her og mener at innsigelser i seg selv ikke er et problem. Andelen reguleringsplaner som ble møtt med innsigelse, var på 39,1 pst. i 2024. Stortinget fattet på våren et vedtak som ba regjeringen vektlegge det kommunale selvstyret sterkere som en grunnleggende verdi i plan-, areal- og byggesaker enn i dagens praksis. Regjeringen har i statsbudsjettet for 2026 foreslått at rapporteringen av vedtaket avsluttes. Mener statsråden da at man har oppfylt vedtaket som ble fattet i Stortinget, og betyr det at statsråden nå skal vektlegge det kommunale selvstyret sterkere som en grunnleggende verdi i plan-, areal- og byggesaker enn i dagens praksis?

Mitt spørsmål er også til kommunal- og distriktsministeren. Noe av det viktigste vi som politikere kan gjøre, er å tilrettelegge for gode rammevilkår som gir kommuner og næringsliv økt frihet til å utvikle seg, men for mange stopper utviklingen opp som følge av innsigelser fra statsforvalteren. Som følge av innsigelsene opplever kommunene og utbyggere en frustrasjon over at arbeidet med innsigelsene både er krevende og tar mye tid. Mange kommuner opplever at de nasjonale og regionale forventningene til arealplanleggingen er store, og det lokale handlingsrommet tilsvarende lite. Støre-regjeringen har jo som uttalt mål å redusere antall innsigelser, men resultatet er at siden 2022 har antall innsigelser fremmet av statsforvalteren økt fra 278 til 319. Det er jo ikke bare antall innsigelser som har økt under dagens regjering, det gjelder også antall kommunalministere. En av dagens kommunalministers forgjengere har uttalt følgende: «Skal vi nå målet om å få i gang bygging av 130 000 boliger, så må vi også se på oss selv og staten og hvordan vi kan jobbe bedre med innsigelser. Dette vil jeg ta tak i.» Samtidig ser vi at antall innsigelser har økt, og når vi ser på statistikken, virker det som det er en forskjell mellom det statsrådene sier, og det som er den reelle situasjonen kommunene og utbyggerne opplever. Mitt spørsmål er: Føler statsråden at regjeringen leverer på å redusere antall innsigelser?

Jeg registrerer at statsråden er glad i slagord og talepunkter, men det er noe både statsråden og jeg deler interesse for, som har slagordet «You’ll never walk alone». Når det gjelder boligbygging, derimot, virker det som om regjeringen går alene, uten å få med seg kommunene og utbyggerne, noe kommunalkomiteen nylig fikk et tydelig budskap om da vi hadde budsjetthøring. Der kom det fram mildt sagt veldig negative skussmål til regjeringens arbeid på dette feltet. Mitt spørsmål er da: Hva vil statsråden gjøre for at aktørene faktisk drar i samme retning, eller går i samme retning, for å nå målet om 130 000 nye boliger?

Jeg bet meg merke i statsrådens innledning da han snakket om at han deler Fremskrittspartiet bekymring om at det er dyrere å komme seg inn på boligmarkedet. Det er det hyggelig at statsråden sier, men regjeringen, og spesielt Arbeiderpartiets politikk, viser jo det motsatte. Denne regjeringen har gjort det dyrere for folk å komme inn på boligmarkedet, og man har gjort det dyrere å eie bolig, bl.a. takket være Arbeiderpartiets iver etter å øke eiendomsskatten og motsette seg forslag Fremskrittspartiet fremmer, om å redusere eiendomsskatten – og aller helst avvikle hele eiendomsskatten. Jeg bet meg merke i at statsråden brukte tid på å ta æren for en rentenedgang. Tar statsråden også ansvaret for de 13 renteøkningene?

«Regjeringen har et mål om at det skal bygges 130 000 boliger innen 2030. For at man skal nå regjeringens mål, burde det vært igangsatt 45 pst. flere boliger enn det som faktisk bygges. Er regjeringen bekymret for at deres eget mål ikke realiseres?»

Altfor mange politikere glemmer hvor de bor. Jeg tenker ikke da på pendlerbolig, men de glemmer hvem som er deres sjefer, nemlig velgerne som har valgt dem. Jeg har derfor i mine år som stortingsrepresentant vært opptatt av å løfte saker fra Moss, Råde, Våler, Skiptvet, Sarpsborg, Fredrikstad, Hvaler, Rakkestad, Marker, Indre Østfold og Aremark. Ja, også for Østfold fylkeskommune har jeg løftet saker, frem til vi får lagt ned dette unødvendige forvaltningsorganet. Det å være en ombudsmann for folk flest og næringslivet har vært og vil være utrolig viktig for meg, for enkeltsaker viser hvordan de overordnede systemene faktisk virker eller ikke virker. Noen eksempler: Fremskrittspartiet har stått på for en gjenåpning av Moss lufthavn, Rygge, som er en viktig sak for innbyggerne og næringslivet. Det er en kamp vi dessverre har stått alene i, og her har regjeringen sviktet. Når det gjelder å bedre jernbanetilbudet i Østfold, på både østre og vestre linje – og da tenker jeg på reelle forbedringer for brukerne, ikke bare på luftslott som loves i fremtiden – har regjeringen også sviktet. Når Fremskrittspartiet har løftet kampen for en reduksjon av avgiftene på grensehandelsutsatte varer, noe som er viktig både for forbrukere og for næringsliv i Østfold, har vi stått relativt alene, og også her har regjeringen sviktet. Regjeringens kunnskapsløse forslag om å legge ned store deler av fiskerinæringen i Østfold viser også at regjeringen har sviktet. Sist, men ikke minst har vi statsforvalteren, som mot kommunens ønske ønsker å tvinge en høygravid dame til å rive huset sitt som nesten er ferdig. Også her har regjeringen sviktet. Sånn kunne jeg fortsatt. Jeg er imidlertid veldig glad for at velgerne i Østfold gjorde Fremskrittspartiet til valgets store vinner. Vi gikk fra ett til tre mandater fra Østfold, og det betyr at vi med enda større kraft kan være Østfolds stemme der altfor mange tier. Vi skal være en tydelig stemme for Østfold, for lavere skatter og avgifter, for valgfrihet i eldreomsorgen og trygghet i innvandringspolitikken, og for at vi prioriterer det som virkelig betyr noe: å stoppe sløsingen, som stjeler tid og penger fra vanlige folk og næringsliv.

Det er en glede på vegne av stortingsrepresentantene Bengt Rune Strifeldt, Jon Engen-Helgheim, Bård Hoksrud, Morten Stordalen, Liv Gustavsen, Himanshu Gulati og meg selv å fremsette et representantforslag om fortsatt fiske i Oslofjorden.

Vi må tørre å si det som det er: Innvandringen til Norge har vært for høy og er for høy. Den skaper store utfordringer med tanke på kriminalitet, integrering og velferd. Dette er ikke fordommer. Dette er fakta. Da er det også på tide at vi slutter å pakke det inn. Samtidig ser vi at det er mange innvandrere som lykkes i Norge. Mange klarer å bli godt integrert, komme seg ut i jobb, lære seg språket og bli en viktig del av samfunnet. Selv om mange lykkes, ser vi likevel at vi har store utfordringer i Norge knyttet til integrering. Det henger sammen med hvor mange man tar imot, for er innvandringen for høy, vanskeliggjør det integreringen. Fremskrittspartiet ønsker å ta kontroll over innvandringen, for vi ser hva som skjer når vi ikke gjør det: overrepresentasjon i kriminalitetsstatistikken, parallellsamfunn og et velferdssystem som knaker i sammenføyningene. Det er ikke bærekraftig, og det undergraver tryggheten til folk flest. Trygghet er ikke en luksus, det er en rettighet. Når folk ikke lenger føler seg trygge i sitt eget nabolag, og når barn født i Norge ikke kan norsk når de begynner på skolen, har vi sviktet, og det er ikke stygt å si det. Det handler om å ta ansvar. Integrering handler ikke bare om å lære seg norsk og få en jobb. Det handler om å respektere grunnleggende norske verdier: demokrati, rettsstat, likestilling, ytringsfrihet og religionsfrihet. Men hva ser vi? Vi ser at partier som bl.a. Sosialistisk Venstreparti har latt seg presse av konservative muslimske miljøer i Gaza-saken. De stiller ultimatum til regjeringen – ikke basert på norske interesser, men på krav fra grupper som står for kvinneundertrykking og antidemokratiske holdninger. Er det virkelig dit vi vil? Skal norsk politikk styres av religiøse pressgrupper? Fremskrittspartiet sier klart og tydelig nei. Vi skal ikke bøye oss for ekstremisme, uansett hvor den kommer fra. Vi må stille krav til dem som kommer, til dem som får bli, og til oss selv om å føre en politikk som er ansvarlig og bærekraftig. Det er grunnen til at Fremskrittspartiet ønsker å endre norsk innvandrings- og integreringspolitikk gjennom bl.a. å etablere asylsentre i trygge tredjeland, returnere dem som ikke har krav på opphold, og stille krav til dem som får bli. Vi vil ha innvandring på et nivå i Norge som vi faktisk kan håndtere, når det gjelder både integrering, arbeid og velferd. Det handler ikke bare om tall eller ønsket om selv å fremstå som god og snill. Det handler om mennesker og om samfunnets evne til å ta vare på dem og gi dem mulighetene til å blomstre i dette flotte samfunnet. Vi kan se i våre naboland hvordan det går hvis man fører en naiv innvandringspolitikk over tid. Da Fremskrittspartiet begynte å advare om svenske tilstander, ble det forsøkt latterliggjort fra mange av partiene i denne salen. Sågar mente flere politikere som sitter i salen nå, at Fremskrittspartiet drev med skremselspropaganda da vi sa at vi måtte sørge for ikke å få svenske tilstander i Norge. Med hensyn til mye av den kriminaliteten vi nå ser de har i Sverige, som i stor grad er knyttet til en naiv innvandringspolitikk, begynner vi dessverre å få mange av de samme utfordringene i Norge, og da er det viktig at man faktisk drar i bremsen og tar nødvendige grep. Fremskrittspartiet er tydelig på at vi ikke kan gamble med tryggheten. Vi kan ikke late som om alt går bra når vi vet det ikke gjør det. Fremskrittspartiet vil ha en streng og ansvarlig innvandringspolitikk som setter tryggheten til folk flest først. Vi håper at flere partier nå åpner øynene og blir med og tar denne kampen, for tiden der man feier problemene under teppet, må være forbi.

Man skal alltid lytte nøye når Rødt snakker om demokrati. Senest forrige fredag kom Rødt med kraftig kritikk mot Nobels fredspris til en demokratiforkjemper. Vi ser at regjeringen i fjor lot seg presse av Sosialistisk Venstreparti til å øke mottaket av FN-flyktninger utover planlagt nivå. Nå er den parlamentariske situasjonen sånn at regjeringen ikke bare må forhandle med Sosialistisk Venstreparti, de må også forhandle med MDG og Rødt. Det betyr at tre av fem partier som skal forhandle om statsbudsjettet, ønsker en massiv oppmykning av innvandringspolitikken. Mitt spørsmål blir derfor om Rødt vil kreve en økning i antall kvoteflyktninger neste år, og eventuelt hvor mange.

Rødt har vært tydelig på at de ønsker å outsource til FN å bestemme hvor mange flyktninger Norge skal ta imot. Det er en politikk Fremskrittspartiet er uenig i, da vi mener Norge selv må ta den avgjørelsen – også utfra hvilken kapasitet vi har i Norge. Vi vet også at Rødt for inneværende år ønsket å tidoble mottaket av FN-flyktninger til Norge, og det skjer samtidig som kommunene melder at kapasiteten deres er sprengt, de sliter med å få tak i nok boliger, skoleplasser osv. Mitt spørsmål til Rødt er hvordan de vil håndtere dette i praksis, all den tid mottakskapasiteten i Norge er sprengt.

Fremskrittspartiet ønsker, i likhet med det svenske politikere nå selv har innsett, å stramme inn på innvandrings- og integreringspolitikken. Det har Fremskrittspartiet ønsket å gjøre i mange år, da vi ikke ønsker svenske tilstander i Norge. Det er mange områder jeg har hevdet at Sosialistisk Venstreparti er naive på. Vi har nå lagt bak oss en valgkamp der vi så at Sosialistisk Venstreparti med glede knyttet seg tett opp til konservative muslimske miljøer. Islam Net er en ytterliggående organisasjon som alt fra Fremskrittspartiet til Rødt har advart mot. Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam har kalt dem en radikaliseringsmaskin. Lederen deres har tatt til orde for dødsstraff for homofili og steining ved utroskap. Dette er holdninger som hører hjemme i mørket, ikke i et moderne demokrati. Mitt spørsmål til Sosialistisk Venstreparti er enkelt: Har SV en god smak i munnen når de direkte eller indirekte knyttes til en organisasjon med slike verdier?

Jeg registrerte med interesse at Sosialistisk Venstreparti nå innrømmer at Sverige har blitt et farligere land. Dette er en utfordring Fremskrittspartiet har advart mot gjennom mange år – at svenske gjengkriminelle tar over deler av samfunnet. Vi kan daglig lese og høre om personer som blir skutt. Det er en generell utrygghet i det svenske samfunnet. Når Fremskrittspartiet har advart mot dette, som også Sverige innrømmer skyldes en naiv innvandrings- og integreringspolitikk, har Sosialistisk Venstreparti i Norge ment at Fremskrittspartiet har tatt helt feil. Derfor er det gledelig at Bergstø i dag innrømmer at Sverige har blitt et farligere land. Mitt spørsmål blir da: Er Bergstø enig med sin forgjenger, Audun Lysbakken, som mente at Sverige var et lys i Europa når det gjaldt innvandringspolitikk?