OverStortinget

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:15:27] (komiteens leder): Kommunene i Norge er hjertet i den felles velferden og et hovedverktøy i kampen mot Forskjells-Norge. Alle skal kunne leve et godt liv, uavhengig av hvor en bor eller hvor mye penger en har. Sterke og gode velferdsløsninger er garantisten for små forskjeller og at det er lys i husene over hele landet. Trang kommuneøkonomi fører til det motsatte – da blir det kutt i og sentralisering av tjenester til innbyggerne. Barnehager, skoler og sykehjem blir lagt ned, og nødvendige helsetilbud flyttes lenger unna der folk bor. 2024 var et annus horribilis i norske kommuner, det er hevet over enhver tvil. 2025 ser bedre ut på et overordnet nivå, men det er ingen grunn til å friskmelde kommuneøkonomien, noe vi er helt enige med KS om. Forskjellene mellom kommunene er store. En av tre kommuner gikk med underskudd i 2025, og en av fire gikk med underskudd både i 2024 og 2025. En av ti kommuner har ikke disposisjonsfond, og mange kommuner har kuttet seg til overskudd. I proposisjonen står det rett ut at kommunesektoren reelt sett reduserte utgiftene i 2025, at kommunene kuttet i vikarbruk, ekstravakter og overtid, og at investeringene har avtatt. Tall fra Fagforbundet viser at der den gjennomsnittlige økningen i antall årsverk i kommunene de siste ti årene har ligget på rundt 3 200 i året, var økningen i 2025 på usle 264 årsverk. Faktisk reduserte over 40 pst. av kommunene antall årsverk innenfor helse og omsorg i 2025, og det samtidig som behovene øker fordi befolkningen blir eldre. Hva blir resultatene av denne utviklingen? Jo, redusert velferdstilbud for brukere, færre som får tilbud og en mer krevende arbeidshverdag for de ansatte. Utfordringen med en aldrende befolkning og at det vil mangle arbeidskraft, særlig i distriktene, er en helt reell utfordring. Det sies at penger alene ikke kan løse disse problemene, men det som er helt sikkert, er at mangel på penger ikke gjør det noe lettere. Hvis man skal omstille i kommunene, er ikke det noe som bare skal skje inne i hodene til befolkningen, som å forvente mindre, eller i beina til de ansatte, som å løpe fortere. Hvis omstilling skal være noe annet enn ren kuttpolitikk, koster god omstilling ofte mer i en periode. Det kan f.eks. være investering i bygg som er tilpasset, eller i omstillingsprosjekter som gir ansatte og brukere reell medvirkning. Kommuner som har kniven på strupen, dårlig økonomi og primært fokuserer på effektivitet, kan fort komme til å velge kortsiktige løsninger og kutt framfor god omstilling. Vi mener det fortsatt er et stort behov for å styrke kommunesektoren. Vi er glade for at de rød-grønne samarbeidspartiene fikk til en økning på 5 mrd. kr i budsjettforliket i desember, og sammen med flere av budsjettpartnerne sier vi klart fra om at den økningen i frie midler som er foreslått fra regjeringen, 0,5–1 mrd. kr, ikke er nok. Også fylkeskommunene har store utfordringer knyttet til vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene og til de store kostnadsøkningene innenfor kollektivtrafikken, som de siste årene har vært veldig mye høyere enn kommunal deflator. Jeg vil trekke fram noen gledelige flertall vi er en del av i forslagene til vedtak i dagens sak. For det første er det en samlet komité som vil at den utvidede TT-ordningen skal videreføres som et øremerket tilskudd. En samlet tilbakemelding fra organisasjonene til de som trenger utvidet TT-ordning, har vært at å fjerne øremerkingen ville være et enormt tilbakeslag for deres menneskerettigheter, likestilling og muligheter til å delta fullt ut i samfunnet – og at de geografiske forskjellene ville øke. Jeg er også glad for at en samlet komité står bak å be regjeringen vurdere om ansvaret for den utvidede TT-ordningen skal flyttes til Nav, noe mange av de samme organisasjonene har tatt til orde for. For det andre er det veldig gledelig, særlig for meg som er representant fra Troms, at en samlet komité står bak å be regjeringen vurdere å likestille innsatssonen i Nord-Troms med innsatssonen i Finnmark i distriktstilskudd Nord-Norge. I fjor var det bare Rødt og SV som fremmet et tilsvarende forslag. I dag er satsen per innbygger nesten dobbelt så høy i Finnmark som i innsatssonen i Troms. Troms fylkesting har nettopp kommet med en enstemmig uttalelse hvor de peker på at Nord-Troms og Finnmark har hatt et historisk fellesskap knyttet til tvangsevakuering og nedbrenning under andre verdenskrig, og at gjenreisingen var et felles nasjonalt prosjekt. Utfordringene knyttet til lange avstander, spredt bosetting, krevende klima, små arbeidsmarkeder og befolkningsnedgang er også felles for hele tiltakssonen, og når det gjelder personrettede virkemidler, behandles allerede hele tiltakssonen likt. Å likestille innsatssonen i Nord-Troms er god distriktspolitikk, og ikke minst god beredskapspolitikk. I samme slengen kunne vi kanskje ha gjort som Troms fylkeskommune foreslår: å lage en navnekonkurranse for å finne et litt kulere navn enn innsatssonen. Jeg tar opp forslagene Rødt har alene.