OverStortinget

Kompetanse er ikke valgfritt. Skal tryggheten din avhenge av hvor du bor, hvor god kommuneøkonomien er, eller hvilke lokale prioriteringer som tilfeldigvis gjøres det året du blir syk? Det er det vi risikerer dersom regjeringen gjør alvor av planene om å fjerne de lovfestede kompetansekravene i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. SV mener vi må holde fast ved prinsippet om at alle innbyggere skal møte kvalifisert helsepersonell, uansett postnummer og privatøkonomi. Å gi opp ambisjonen om likeverdige tjenester over hele landet er, slik jeg ser det, ikke et alternativ. De kommunale tjenestene er under hardt press. Riksrevisjonen leverte knusende rapporter om hvordan eldre pasienter opplever svikt i overgangen mellom helsetjenester. Kommunene strever med kapasitet og bemanning. Når det gjelder psykisk helse for barn og unge, er bildet også alvorlig. Hjelpen kommer for sent, forebyggingen er for svak, og forskjellene mellom kommuner er store. Fellesnevneren er at nødvendig kompetanse mangler. For litt siden var jeg i en debatt på Dagsnytt 18 med kommunalminister Skjæran. Han mente at det å fjerne kompetansekravene handler om mindre detaljstyring. Det er, med respekt å melde, en avsporing. Ingen på Stortinget sitter og bestemmer hvordan kommunene skal organisere hjemmetjenestene på Kongsberg, eller hvilke turnuser som skal gå opp på sykehjemmet i Lier. Det finnes heller ingen nasjonal bemanningsnorm som sier at kommunene må ha så og så mange helsefagarbeidere eller sykepleiere per pasient. Det bestemmer kommunene selv. Kompetansekravene sier ganske enkelt at innbyggerne skal møte kvalifisert helsepersonell når de trenger det, enten det gjelder sykepleiere, helsesykepleiere, jordmødre, leger eller fysioterapeuter. Det er ikke et byråkratisk påfunn. Det er en minimumsgaranti for trygghet og kvalitet. Kommunalministeren skyver fortvilte kommunepolitikere foran seg. Ingen har hevdet at dette er deres skyld. De står i brutale prioriteringer når budsjettene presses, og vi vet hva som ofte taper først. Det er de forebyggende tjenestene – skolehelsetjeneste, helsestasjoner og jordmortilbud. I samme åndedrag hevder Skjæran at lovkravene er overflødige, fordi kommunene uansett vil ansette fagfolk. Det er et litt merkelig argument. Hvis det var tilfellet, ville jo ikke lovkravene vært noen utfordring å snakke om. Alle som følger norsk helsepolitikk, vet hva som må gjøres for å møte bemanningskrisen. Løsningen på utfordringene i botilbud, sykehjem og hjemmetjenester er flere utdanningsplasser, faste, hele stillinger, bedre arbeidsvilkår, sterkere fagmiljøer og en kommuneøkonomi som faktisk gjør det mulig å ansette folk. Dersom kommunene får signal om at helsekompetanse blir mindre viktig, risikerer vi å gjøre fagmiljøene svakere og yrkene mindre attraktive. Det vil gjøre rekrutteringsproblemene større, ikke mindre. Fjerning av kompetansekravene er lite annet enn en avsporing. Når kvaliteten og pasientsikkerheten allerede er under press, blir det feil å svekke kravene til nødvendig helsekompetanse i kommunene.