OverStortinget

Kommuneproposisjonen er interessant. Enda mer interessant er det som faktisk skjer der ute i kommunene. I mange debatter om kommuneøkonomi handler det ofte om distriktskommuner som mister innbyggere, men for oss som representerer en vekstkommune, er utfordringen den motsatte. Vi får flere innbyggere, flere barn, flere eldre, flere familier og flere innvandrere med store behov. Det medfører stadig større behov for boliger, barnehager, skoler og helse- og omsorgstjenester. Det høres ut som et luksusproblem, men det er det ikke. For hver ny familie som flytter til en vekstkommune – og en sikkerhetsutsatt kommune, som min hjemkommune Ullensaker – må kommunen bygge kapasitet lenge før inntektene kommer. Det må planlegges nye barnehager før barna begynner der, det må bygges skoler før klasserommene er fulle, og det må investeres i vann og avløp og veier før kapasiteten er sprengt. Alt dette har vi gjort, og vi har tatt regningen i den tro at med veksten kommer pengene – men det har de ikke gjort. Faktum er at Ullensaker har blant de laveste frie inntektene per innbygger, og inntektsmodellen som ligger der i dag, er en vits. Det er derfor jeg reagerer når regjeringen i kommuneproposisjonen snakker om tillit og lokalt handlingsrom samtidig som vekstkommunene møtes med flere krav, mer detaljstyring og flere statlige innsigelser. Samtidig som staten etterlyser flere boliger, kompenseres ikke de som legger til rette for denne veksten. Samtidig som staten snakker om vekst, gjør staten vekst dyrere. Det henger ikke sammen. Regjeringen peker også på de demografiske utfordringene framover. Vi vet hva som kommer, vi vet at antallet eldre skal øke kraftig, og vi vet at kampen om helsepersonell blir stadig tøffere. Fremskrittspartiet peker i sine merknader på at andelen ansatte med helsefaglig utdanning i omsorgstjenestene faktisk har vært fallende de siste årene, samtidig som behovene øker. Kommunene konkurrerer allerede om sykepleiere, helsefagarbeidere og annet fagpersonell. I en vekstkommune betyr det én ting: Vi må bygge flere omsorgsplasser, vi må rekruttere flere ansatte, og vi må investere mer. Likevel gir ikke kommuneproposisjonen noen troverdig plan for hvordan dette skal finansieres. Det samme gjelder infrastrukturen. Vi peker på at kommunene står overfor store investeringer, opp mot 300 mrd. kr innen vann- og avløpssektoren de neste 20 årene, men pengene har ingen sett. Når staten pålegger nye krav uten å ta sin del av regningen, er det innbyggerne som må betale. Det er ikke rettferdig. Fremskrittspartiet mener vekstkommunene må få beholde mer av verdiene de selv skaper. Vi må få en inntektsmodell som kompenserer vekstkommuner på en helt annen måte enn det som faktisk skjer i dag. Sannheten er at vekstkommuner ikke ber om særbehandling, vi ber bare om å få rammer som gjør det mulig å håndtere den veksten staten selv ønsker. Hvis ikke risikerer vi at kommuner som lykkes med å tiltrekke seg mennesker, arbeidsplasser og næringsliv, blir straffet økonomisk nettopp for det. Det er dårlig politikk. Fremskrittspartiet ønsker en kommunepolitikk som setter lokaldemokratiet, innbyggere og vekstkommuners utfordringer øverst.