OverStortinget

Sekretariatet mente at disse debattene kom til å gå fort. Jeg begynner å lure – hvis man nå begynner å diskutere de grunnleggende prinsippene med å drive politikk. Jeg vil avsløre med en gang at mitt mål er å endre norsk politikk. Det er det jeg jobber for. Jeg jobber for å endre norsk politikk til det jeg mener er bedre for flertallet. Det mistenker jeg også er prosjektet til Fremskrittspartiet. De ønsker også politisk endring. Så det er en helt merkelig premiss for denne diskusjonen. Jeg synes også det er interessant at man på en måte tror at den norske konstitusjonen lever i et slags vakuum. Det gjør den ikke. Vi er en del av verden. Jeg synes måten vi diskuterer dette på, rett og slett er ganske – det er ikke veldig vanlig for meg å ikke finne ord, for å være helt ærlig –interessant: at nok et argument for at vi skal ha en strammere innvandringspolitikk, er at vi har kritikkverdige forhold for dem som kommer til vårt land for å søke beskyttelse eller et bedre liv. Jeg har bodd i en flyktningleir i Sør-Libanon som ofte er på nyhetene, men som man sjelden snakker om. Den bombes. Jeg har bodd sammen med mennesker som hver eneste dag på klare dager kunne se til hjemlandet, men aldri reise dit. Jeg har bodd sammen med mennesker som lengtet tilbake til gård og grunn, som var blitt frarøvet generasjonsgården sin. Jeg har bodd sammen med mennesker som ikke ante hva deres framtid kom til å bli, som ikke fikk registrert barna sine, som ikke hadde tilgang på helsetjenester, som ikke hadde tilgang på utdanning, og som heller ikke hadde lov til å ha nesten hundre nøkkelstillinger i det libanesiske samfunnet fordi de ikke var libanesere, men palestinske flyktninger. Jeg har en god venn, som da han fikk sin datter nummer to, sa: Hva skal jeg si? Da hun ble født, ble hun født som flyktning uten rettigheter. Dette er virkeligheten rundt omkring i verden, og da synes jeg helt ærlig og oppriktig at denne diskusjonen blir noe respektløs.