OverStortinget

Riksrevisjonens rapport er dyster lesning. Den bekrefter det Høyre har advart mot lenge: Samhandlingen mellom sykehus og kommuner svikter, og det går hardest ut over våre eldre. Riksrevisjonen slår fast at sykehusene i dag behandler mange pasienter som egentlig skulle hatt hjelp i kommunen. De advarer om at sykehusene overbelastes hvis vi ikke klarer å gi hjelp på lavest forsvarlige omsorgsnivå. Samtidig ser vi store geografiske forskjeller i bruken av spesialisthelsetjenesten. Riksrevisjonen peker også på at ledelsen er for lite oppmerksom på kjente svakheter, og at departementets styring ikke sikrer god nok samhandling. Resultatet er at eldre pasienter ikke får sammenhengende tjenester. Et av de tydeligste eksemplene er rehabilitering. For mange eldre skrives ut fra sykehus uten å få den opptreningen de trenger. Istedenfor å få hjelp til å gjenvinne funksjon og selvstendighet blir de kasteballer mellom ulike nivåer i helsetjenesten. Samtidig har regjeringen skapt stor usikkerhet rundt rehabiliteringstilbudene. Etter at anbudsprosessene ble satt på vent, er det mange private og ideelle institusjoner som fortsatt ikke vet hva framtiden bringer. Det er pasientene som taper når viktige rehabiliteringstilbud blir stående i uvisse. Vi blir flere eldre, og vi lever lenger, og det er bra. Samtidig rapporterer KS at åtte av ti kommuner har utfordringer med å rekruttere sykepleiere, og at utfordringene kommer til å bli større i årene som kommer. Det er også flere hjemmeboende som kommer til å ha mer komplekse utfordringer. Da er det oppsiktsvekkende at regjeringen svarer med å sende på høring forslag om å fjerne de lovfestede kompetansekravene i helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen kaller det å slippe kommunene fri. Jeg vil heller kalle det å senke ambisjonene. Kompetansekravene ble i sin tid innført av en grunn. Det var for å sikre pasienter forsvarlige, trygge og likeverdige tjenester uavhengig av hvor i landet de bor. Når vi vet at mange kommuner allerede strever med å rekruttere nødvendig helsepersonell, er det vanskelig å forstå hvorfor svaret skal være å redusere kravene framfor å styrke kapasiteten og fagmiljøene. Allerede under kommunereformen advarte ekspertutvalget om at mange kommuner ville få utfordringer med å bygge robuste fagmiljø og håndtere stadig mer komplekse velferdsoppgaver. Senere har generalistkommuneutvalget pekt på de samme utfordringene knyttet til både kapasitet, kompetanse og sårbarhet i små fagmiljø. Det betyr ikke at små kommuner gjør en dårlig jobb – mange gjør en formidabel innsats hver eneste dag – men det betyr at oppgavene kommunene er satt i stand til å løse, i stadig større grad utfordrer den strukturen vi har organisert oss etter. Sannheten er at mange av de utfordringene vi nå ser i helse- og omsorgstjenestene, forsterkes av en kommunestruktur der flere kommuner har begrenset befolkningsgrunnlag til å bygge robuste fagmiljø og rekruttere nødvendig kompetanse. Når behovene øker samtidig som kampen om arbeidskraften blir hardere, blir dette stadig mer krevende. Svaret på bemanningsutfordringene kan ikke være å senke ambisjonene for kvalitet og kompetanse. Svaret må være å bygge sterkere fagmiljø, mer spesialisering og mer robuste kommuner som er i stand til å levere gode tjenester, også når den økte andelen eldre for alvor inntreffer. I fire år har Høyre tatt til orde for at vi skal få på plass trygghetsboliger. Det er et konsept som gjør at flere kan bo trygt hjemme, samtidig som helsepersonell får det lettere. Regjeringen har mange ganger i denne salen snakket fint om trygghetsboliger og hvor bra det kan være, men fremdeles er ikke den løsningen på plass. For hvert år nødvendige endringer utsettes, er det innbyggerne, pasientene og de ansatte som betaler prisen. Vi trenger en helsetjeneste som setter pasienten foran systemet, en helsetjeneste som stiller krav til kvalitet og kompetanse, og en helsetjeneste som er med og rigger kommunene våre for framtiden. Riksrevisjonen tegner et dystert bilde. Sist uke la Riksrevisjonen fram en annen rapport om eldreomsorgen, som viser at det er et fåtall av kommunene i dette landet som har forberedt seg på de demografiutfordringene vi har snakket om i mange år, både i denne sal og utenfor. Det er ingen tvil om at dette nå haster. Støre-regjeringen er god til å kaste opp prøveballonger og utrede, men nå trengs det prioriteringer. Vi har kunnskapen, og vi vet hva vi skal gjøre. Nå må vi gjøre det. Da tror jeg jammen meg vi trenger en ny regjering.