OverStortinget

Jeg vil innledningsvis få lov til å gratulere partene med en framforhandlet avtale. Norsk landbruk er på et langt bedre sted nå enn under de åtte årene med borgerlig regjering. Det er forbausende å stå her og behandle overføringer og høre spesielt på Høyres representant, men også på Fremskrittspartiets representant, når de snakker om overføringene til jordbruket i jordbruksavtalen bare som tall. Har ikke disse representantene fått med seg dyrtiden, de økte kostnadene? Det er vel kanskje slik at de mer eleverte i samfunnsklassene som disse partiene står til tjeneste for, ikke merker dyrtiden – den biter ikke så hardt – og de tar dette med seg inn i landbruksdebatten. Den norske bonden, enten i Finnmark eller på Jæren, har merket økningen i prisene på kunstgjødsel, på drivstoff og på alle innsatsfaktorer i landbruket. Som næringsvennlige partier ville vel Høyre og FrP regnet med at dette skulle bli tatt ut i prisene i markedet, slik som man vanligvis gjør. Hva ville matprisene i Norge vært om markedet skulle rådd og bøndene som produserer, hadde tatt ut de store prisøkningene som vi har sett gjennom mange år, i markedet? Nei, det hadde ikke gått. Vi i Rødt står for et landbruk over hele landet, og da betyr det at vi er nødt til å styrke samvirkene, vi er nødt til å styrke alt som bonden selv eier. Det er den eneste garantien vi har for at man skal få hentet melk, og at man skal få hentet alle sine produkter fra gårdene uansett hvor de ligger. Om de ligger innerst i Pasvikdalen, eller om de ligger ytterst på en øy i Nordland, er det det som er garantien for at vi har landbruk i hele landet. Det er også den viktigste delen av beredskapen. Det er ikke til å fatte at vi i totalberedskapsåret 2026, med en verdenssituasjon hvor den ene begivenheten etter den andre på daglig basis forteller oss at vi er nødt til å styrke vår egen selvforsyning og vi er nødt til å styrke totalberedskapen, har et jordbruksoppgjør som gjør det vanskeligere å starte opp i det små. Markedshager, som vi er glade for å ha fått inn i jordbruksoppgjøret med opptil 50 000 kr i tilskudd – 10 000 kr per dekar – er bra. Men med økningen i bunnfradraget drar staten tilbake de første 11 000 kr. Det første dekaret man dyrker på, får man ingenting for. Det samme gjelder i husdyrproduksjonen og i de mindre – det er ikke alle som starter med en storgård. Nei, de fleste folkene vi skal ha inn i landbruket, vil begynne i det små. De vil forsøke seg fram og se om dette går. Og så er det de første tilskuddene for de første dyrene de begynner med, som man altså skal ta fra dem. Slik kan vi ikke holde på, vi må ha flere folk til å starte opp. I Nord-Norge og på Vestlandet ser vi dessverre at jorden gror igjen. Alle disse små jordteigene trenger vi å få dyrket opp igjen og få til produksjon på, slik at vi kan produsere mer. I beredskapssammenheng er et saueslakt for en liten produsent akkurat like mye mat som et saueslakt for en stor produsent. Slik er det også for poteter og grønnsaker og alt mulig. Det er totalberedskapen vi må tenke på. Da nytter det ikke bare å satse på de eksisterende bøndene. Selv om vi skal ta vare på hver eneste en, må vi få flere folk til å komme i gang, og som vil gå i gang med alt som skal til for å få økt matproduksjonen og økt selvforsyningsgraden. Dette er viktig å si.