OverStortinget

Det er alvorlig lesning å gå gjennom Riksrevisjonens rapport. Jeg vil starte med å takke Riksrevisjonen for den jobben de har gjort. Det er viktig for Stortinget å ha den samlede gjennomgangen som Riksrevisjonen leverer til oss, fordi vi trenger å lære av de åpenbare manglene i systemet vårt for at vi skal klare å ivareta Norges sikkerhet i det videre og ivareta de nasjonale interessene på en god måte. Det må selvsagt være hovedformålet også etter denne saken. Det viktigste vi kan gjøre, er å forbedre de systemene som svikter, og sørge for at ting fungerer bedre framover. Stortinget har imidlertid også den rollen at vi skal drive parlamentarisk kontroll. Selv om man skal være opptatt av hva man skal gjøre framover, er det samtidig Stortingets oppgave å plassere ansvar når Stortinget mener det er riktig å gjøre det. Det er også en viktig bit av det arbeidet vi gjør, og en viktig bit av arbeidet med tydelig å signalisere at det tross alt er noen som har det utøvende ansvaret for det som skjer i Norge. Det har vært en god gjennomgang av de ulike forholdene, særlig fra saksordføreren i starten, så jeg skal ikke gå inn i det. Jeg vil likevel på vegne av Venstre si at vi i stor grad slutter oss til det flertallet sier i innstillingen. Jeg mener flertallet har – gjennomgående – en god og nøktern beskrivelse av situasjonen og også av plasseringen av ansvaret. Derfor kommer Venstre til å stemme for de ulike romertallsvedtakene. Vi kommer ikke til å stemme for noen av mindretallsforslagene. Det er rett og slett av den enkle grunn at vi mener at man i en del av mindretallsforslagene ganske tydelig bommer når man forsøker å plassere ansvaret, i motsetning til det romertallsvedtakene og flertallet gjør. Jeg vil knytte noen kommentarer til noen av de påstandene som har kommet fra talerstolen så langt, bl. til det SV-representanten sa om III – altså kritikkvedtaket mot tidligere statsråd Monica Mæland. Det er altså sånn at uavhengig av hva som er grunnen til at en statsråd ikke hadde tilstrekkelig informasjon, er det statsråden selv som er ansvarlig for det. Så la det ikke være noen tvil: Når Venstre stemmer for en sånn type kritikkvedtak, er det fordi det også innebærer et personlig ansvar med hensyn til å være statsråd – at man hadde ansvaret for dette, og derfor også skulle ha gjort tydelige grep for å tilegne seg denne informasjonen. Det at systemene ikke fungerer, er ikke en unnskyldning, og det skal, iallfall sett fra Venstres side, ikke leses som en unnskyldning for at man ikke har fått den tilgjengelige informasjonen. Det har man som statsråd ansvar for å legge til rette for. Det har også Stortinget tydelig sagt i en rekke andre saker der vi har gitt kritikk. Når det gjelder IV og kritikken mot statsråd Emilie Mehl, må vi være tydelig på også fra Stortinget at den perioden hun hadde det overordnede ansvaret – det konstitusjonelle ansvaret – var det en tydelig endring i trusselbildet. Kontrollkomiteen og Stortinget har behandlet en av sakene som var det tydeligste eksemplet på det, nemlig saken etter 25. juni-terroren, og det er verdt å minne om at i den saken erkjente man – eller anerkjente – at regjeringen hadde gjort en delvis styrking av PST, men det var allikevel gjennomgående fra komiteen og Stortinget i sin helhet en forståelse av at måten PST var organisert på, og også måten midlene var allokert, ikke var tilstrekkelig til å følge opp situasjonen. Dette er en gjennomgående forståelse som ligger til grunn hos Stortinget, som også begrunner dette vedtaket. Så vil jeg avslutningsvis si til representanten Myrli at han har helt rett i at det er ingen praksis for at Stortinget gjentar kritikken fra Riksrevisjonen. Riksrevisjonens kritikkvedtak er uavhengig av den parlamentariske kontrollfunksjonen Stortinget har. Men det er helt feil av representanten Myrli når han og Arbeiderpartiet går ut av beskrivelsen på sidene 18 og 19 som refererer til at Stortinget gjennomgående har gjort vurderinger av kritikkvedtak på Stortinget utover 2000-tallet. Dette er en beskrivelse av den parlamentariske kontrollen som vi har vært enige om.