OverStortinget

I fredstid er det PST som har hovedansvaret for å håndtere de mest alvorlige truslene mot rikets sikkerhet. Det er den mest grunnleggende oppgaven en stat har. Derfor er det vanskelig å overdrive alvoret når Riksrevisjonen bruker sin sterkeste kritikkform i sin vurdering av regjeringens styring av PST – sterkt kritikkverdig. Det er ikke en formulering de bruker ofte eller lettvint. Det er først ved behandlingen av denne saken at Stortinget for alvor har blitt kjent med hvor store kapasitetsutfordringene har vært. Det er vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at PSTs avgjørende betydning for rikets sikkerhet og grunnleggende nasjonale interesser har vært en alvorlig blindsone for Støre-regjeringen. Bakteppet er et trusselbilde som blir stadig forverret. Terrortrusselen er ikke borte, og samtidig har etterretningstrusselen fra fremmede stater vokst kraftig. I trusselvurderingen for 2025 sa PST rett ut at det er sannsynlig at russisk etterretning vil forsøke sabotasje mot mål i Norge. Presset kommer altså på alle kjerneoppgavene samtidig: på kontraterror, på kontraetterretning og på beskyttelsen av myndighetspersoner. Da blir det lite rom igjen til å se framover, til å gi norske myndigheter den situasjonsforståelsen og beslutningsstøtten som er selve poenget med en etterretningstjeneste. Det er nettopp konklusjonen om PSTs mandat som innenlands etterretningstjeneste jeg mener er mest underkommunisert i denne saken. Riksrevisjonen slår fast at PST i relativt begrenset grad har fylt rollen som nasjonal etterretningstjeneste, og at arbeidsmåten har vært, og jeg siterer, «hovedsakelig reaktiv». Det er en alvorlig og oppsiktsvekkende konklusjon. Dette er en annen og videre oppgave enn kontraetterretning. Det handler om å løfte blikket fra enkeltsaker, drive strategisk og kunnskapsbasert etterretning og gi myndighetene situasjonsforståelse og beslutningsstøtte. Og hvorfor er dette så viktig? Da vi debatterte den sikkerhetspolitiske redegjørelsen i februar, var vi i stor grad enige om alvoret. Den største trusselen mot Norge i dag er ikke stridsvogner over grensen. Det er angrep under terskelen for krig: sabotasje, cyberangrep og påvirkningsoperasjoner. PST beskriver selv hvordan russisk etterretning tar i bruk kriminelle nettverk, og hvordan Russland vil teste NATOs samhold. Slike trusler er enkelthendelser som hver for seg kan se ubetydelige ut, men som først gir mening satt sammen. Det krever akkurat den evnen Riksrevisjonen sier PST ikke har hatt kapasitet til. De sier rett ut at en følge av utilstrekkelig kapasitet er økt risiko for skadelige konsekvenser for grunnleggende nasjonale interesser. Så til kritikken. Vi fremmer i dag forslag om sterk kritikk mot tidligere justisminister Emilie Enger Mehl. Hun satt med ansvaret gjennom perioden der trusselbildet ble radikalt forverret etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Signalene fra PST var tydelige og ble ikke fulgt opp godt nok. Det er svært alvorlig, men alvoret stopper ikke opp hos én statsråd. Ansvaret for rikets sikkerhet ligger hos regjeringen samlet, og først og fremst hos statsministeren. Han leder selv regjeringens sikkerhetsutvalg. Han har visst hvor alvorlig situasjonen er, og det er nettopp han som har kalt dette den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Derfor fremmer KrF også et eget forslag om sterk kritikk mot statsministeren. Vi fremmer også et forslag om sterk kritikk mot sittende justisminister Astri Aas-Hansen. Undersøkelsen dekker årene 2019 til 2024, men høringene har jo også handlet om situasjonen i dag. I den lukkede høringen stilte både sjef i PST og avdelingsdirektøren for kontraterror og kontraetterretning. Bildet de ga, gjør meg ikke trygg på at manglene er lukket. På direkte spørsmål i den åpne høringen om PST i dag har de ressursene de trenger, var svaret på den at de er på vei. Mangler politiet ressurser og må kutte i patruljering og forebygging, er det synlig. Da kan en politimester stille opp i media og fortelle at det trengs mer penger. En PST-sjef kan av åpenbare grunner ikke gjøre det samme. Dermed sitter statsråden og regjeringen alene på mye av informasjonen. Riksrevisjonen har gitt oss en grundig og objektiv vurdering av hvordan regjeringen og justisministeren har håndtert dette ansvaret, og gjennom høringen, spesielt den lukkede, har vi fått innsyn vi ellers ikke ville hatt. Nettopp derfor mener KrF at Stortinget også ville hatt stor nytte av en raskere oppfølgingsrevisjon enn de vanlige tre årene. Til slutt: PST er i dag svært langt unna et kontrollsamfunn, og verken Riksrevisjonen eller noen av partiene i denne sal ønsker å ta Norge dit. Det vil være en restrisiko, men det er ikke det Riksrevisjonen har vurdert. De har vurdert hvordan regjeringen har sikret at PST har hatt de ressursene de trenger i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Sterkt kritikkverdig, er konklusjonen. Jeg tar opp forslagene KrF er en del av.