OverStortinget

Dette er en merkelig dag på Stortinget. Jeg vil til og med si at det er en slags skammens dag. I dag skal vi fatte vedtak i to saker. Først skal vi gjøre noe som nesten ingen i Norge får lov til, nemlig å vedta vår egen lønn, og den skal altså øke med nærmere 60 000 kr. Etterpå – på slutten av denne dagen – skal vi vedta det som heter trygdeoppgjøret. Da skal vi vedta at selv om vi som sitter her inne, mener vi må ha 1,3 mill. kr i godtgjørelse for å gjøre vår jobb, skal man som minstepensjonist leve på under 300 000 kr i året. På samme dag vedtar man på den ene siden å øke politikerlønningene med nærmest en fjerdedels minstepensjon, og på den andre siden å godta at vi har ytelser i Nav-systemet som ligger under alle fattigdomsgrenser vi har. Det som gjør denne dagen ekstra skamfull, er jo at nærmest ingen av dem som øker lønnen, tar ordet. Det er et mål for de aller fleste partiene i salen at denne dagen skal forbigås i stillhet – at man verken skal ta ordet om politikerlønningene eller om trygdene, at det bare skal reguleres som om det var snøen som falt, som om det var solen som skinte, som om det ikke var politiske avgjørelser vi tok. Men selv om begge disse ytelsene reguleres i prosent, skjønner jo alle i Norge at man betaler regningene i kroner. Man betaler strømregningen i kroner. Man betaler lånet i kroner. Man betaler i butikken i kroner. Når vi øker vår lønn med den samme prosentsatsen som vi øker den minste uføretrygden med, betyr det at vi rykker mange titusener av kroner fram fra de uføretrygdede og lenger bort fra deres virkelighet. Etter å ha sittet her i fem år, må jeg si jeg er særlig overrasket over at ingen i Fremskrittspartiet tar ordet i denne debatten. Jeg har jo hørt at Fremskrittspartiet er mot offentlig sløsing, og at de er for å kutte i offentlige utgifter, men det er tydeligvis ikke noe problem å sløse med penger på seg selv og grabbe til seg og øke de offentlige utgiftene til egne lønninger. Nei, det er ikke sløsing, det er ikke et problem for Fremskrittspartiet. Det er merkverdig at så mange i denne salen mangler det magemålet som skal til når man samtidig som man øker sine egne lønninger uten debatt, nærmest uten diskusjon, godtar at man har minsteytelser i velferdsstaten som ligger langt under det vi kan være bekjent av.