OverStortinget

Jeg får se om jeg kan være frekk nok til at jeg kan lokke Senterpartiet tilbake i salen i denne saken, som burde være svært viktig også for Senterpartiet. I 2013 godkjente staten fjordbyplaner i Lier, med den klare forutsetning at tømmerterminalen på Lierstranda skulle fases ut, og at en ny løsning skulle på plass. 13 år senere står vi her, og det er svært liten framdrift, mens nedleggelsen faktisk nærmer seg med høy hastighet – allerede i 2027. Dette er ikke bare et lokalt planvedtak som skal følges opp, det er et statlig godkjent premiss som utløser et nasjonalt ansvar. Lierstranda er ikke bare størst i Norge, den er flere ganger større enn den nest største tømmerterminalen. Når denne kapasiteten forsvinner, er det ikke en lokal tilpasning, men et strukturelt skifte med nasjonale konsekvenser for verdikjeden i skog- og trenæringen. Kostnadene vil øke, og konkurransekraften vil svekkes. Det burde kanskje også oppta flere andre partier i denne salen. Buskerud fylkeskommunes mulighetsstudie dokumenterer at problemstillingen overstiger både kommunens og fylkeskommunens myndighet. Dette handler om nasjonal næringspolitikk, godstransport og havnestruktur. Man har bedt om statlige avklaringer for videre utredning, nettopp fordi ansvaret er delt på tvers av sektorer – areal, havn, bane og vei, miljø, finansiering og eierskap. Når ansvaret er så fragmentert, blir kanskje resultatet også det samme. Den 24. november var det møte hos kommunal- og distriktsministeren, sammen med flere berørte departementer. Møtet var ryddig og lyttende, det, men uten konkrete avklaringer for statens videre engasjement. Det gjenstår flere uavklarte spørsmål i denne saken, som er på statens hånd. Det gjelder statens eierskap til problemstillingen – eller om dette behandles som et lokalt arealspørsmål, eller som en nasjonal infrastruktur- og næringssak. Det handler om statens politikk for å ivareta skog- og treindustrien i planleggingen av framtidens havner og transportløsninger. Behovet for en oppdatert tømmerstrømsanalyse er stort, da kunnskapsgrunnlaget fra 2017 er utdatert. Det handler om kommunens rolle og kapasitet gitt statlig godkjenning og byutviklingsplaner som er der, og som forutsetter flytting av den nasjonale terminalen. Det gjelder også hvordan staten vil koordinere arbeidet mellom involverte departementer. Hvem skal ha hovedansvaret, og hvordan skal dialogen organiseres? Utfordringen her er åpenbar, men vi mangler forslag til løsninger, koordineringer og hvordan gjennomføringen skal bli. Det er kort tid igjen. Vi har brukt 13 år, og nå er det litt over ett år igjen. Når vi tar høyde for regulering, konsekvensutredninger, finansiering, kontrahering, bygging og innkjøring, skjønner man at tiden blir knapp. Derfor trengs det et tydelig statlig lederskap, en ansvarlig koordinator med reelle fullmakter på statens hånd, en forpliktende framdriftsplan med offentlige milepæler for lokasjonsvalg, kapasitet og knutepunkt mot sjø, bane, vei, og en finansierings- og ansvarsmodell som faktisk kan realiseres. Uten ansvarliggjøring fra staten blir det i praksis svært krevende å finne en gjennomførbar vei videre, særlig når mulige løsninger kan ligge på tvers av fylkesgrenser. Jeg ber derfor statsråden svare så konkret som mulig: Hvem får koordineringsansvaret og med hvilke fullmakter? Kommer regjeringen til å komme med en framdriftsplan? Hvordan vil staten bidra økonomisk og risikomessig? Dette trenger vi, slik at en erstatning kan stå klar før Lierstranda legges ned.