OverStortinget

Hva skjer hvis vi ikke finner et alternativ for Lierstranda før de må stenge? Svaret er alvorlig, som også tydeligvis statsråden innser. Hvor skal tømmeret leveres? Skal det flyttes fra sjø til vei? Kostnadene øker gjennom verdikjeden, og marginene i skog- og treindustrien spises sakte, men sikkert opp. Eksporten hemmes, og vi får mer kø, slitasje og høyere utslipp, noe som også burde oppta statsråden. Det er ikke en lokal ulempe, det er en nasjonal risiko for en framtidsnæring vi satser på. Vi har allerede mistet mye dyrebar tid siden staten godkjente Fjordbyplanen i 2013, med den klare forutsetningen at terminalen flyttes. Uten en avklart erstatning står vi foran en rekke improvisatoriske løsninger som ikke tåler virkelighetens lys. Da begynner ansvarsleken. Statsråden kan peke på kommunen som arealmyndighet. Kommunene kan peke på fylket som havnesamarbeid. Fylket kan peke på næringen, og næringen kan peke igjen på staten, og alle har litt rett, og alle har litt feil. For en funksjon med nasjonal betydning kan ikke ansvaret pulveriseres. Det løser ingenting å skylde på hverandre når virkeligheten banker på porten i 2027, og kanskje kommunen sier nei. La oss ta realitetene på alvor for å unngå en betydelig, varslet fadese. De fleste medier har fått med seg dette og skrevet om det nesten til det kjedsommelige, som Lierposten har gjort så mang en gang. Staten må eie ansvaret tydelig, med fullmakt til å samle departementer og etater. Et konkret alternativ må på bordet, med beslutning om konsept, kapasitet og infrastruktur mot sjø, bane og vei. En gjennomførbar finansiering og ansvarsmodell må avklares, der staten tar risikoen for fellestjenestene og legger til rette for næringens bidrag, der det er et åpenbart nasjonalt ansvar. Kommunen har planlagt i tråd med statlige føringer. Fylket har utredet. Næringen leverer volum og effektivitet, nå må staten levere helhet og tempo. Jeg hører at intensjonene fremdeles er gode, og det har det i og for seg alltid vært, men å vente til nedleggelsen står for døren og håpe på at markedet ordner det, eller andre, er ikke en strategi. Det er en oppskrift på stans, høyere kostnader og svekket konkurransekraft. Jeg er sikker på at statsråden ønsker en løsning, og det er fortsatt mulig, men da må noen ta det hele og fulle ansvaret. Kanskje ikke det er nok å bare være et koordinerende departement, for vi må innse at ansvaret ligger der. Så hva tenker statsråden vil skje hvis man ikke løser dette innen nedleggelsen av dagens terminal?