OverStortinget

Jeg vil takke interpellanten for et viktig spørsmål, som jeg har overtatt ansvaret for å besvare etter avtale med kommunal- og distriktsministeren. Saken har en lang historikk. Lierstranda tømmerterminal er – som det vises til – den største for utskiping av tømmer i Norge. Årlig skipes det ut om lag 600 000–850 000 m3 fra 70–80 kommuner på Østlandet. Terminalens betydning for skog- og trenæringen økte betydelig etter nedleggelse av treforedlingsindustri i 2012 og 2013. Etter omreguleringen av Lierstranda fra havne- og næringsformål til bolig- og byutvikling ble godkjent av Miljøverndepartementet i 2013, har det vært kjent at terminalen er midlertidig og må flyttes. Siden den gangen er det arbeidet med å finne en ny lokalisering og med planprosesser, men uten å lykkes så langt. Som følge av den krevende avsetningssituasjonen for tømmer som oppsto etter industrinedleggelsene, ble det i 2014 med støtte fra tømmerkaiordningen over Landbruks- og matdepartementets budsjett utviklet en flytende lekterløsning for mer effektiv utskiping fra Lierstranda. Landbruksdirektoratet, som forvalter kaiordningen, har ved tre anledninger tildelt tilskudd til terminalen. Dette har bidratt til at den har kunnet fungere som et sentralt logistikknutepunkt for avsetning av tømmer fra store deler av Østlandet til både norsk foredlingsindustri og internasjonale markeder. Eksporten – hovedsakelig av massevirke, men også noe sagtømmer, flis og biovirke – har bidratt til å opprettholde høy aktivitet i sagbruk og øvrige trebaserte verdikjeder med positive ringvirkninger for sysselsetting og verdiskaping i Norge. Tømmerterminalen drives i dag med en tidsbegrenset dispensasjon fra Lier kommune, som etter planen løper ut i 2027. Kommunen har signalisert mulighet for at dispensasjon kan forlenges ett år av gangen, forutsatt at det arbeides aktivt med ny lokalisering, og at hensynet til byutviklingen kan ivaretas. Etter min forståelse kan dette, sammen med eksisterende leieavtaler, gi rom for en begrenset videreføring av driften dersom kommunen gir dispensasjon. Samtidig er det – som interpellanten påpeker – knapp tid. Uten en erstatning for Lierstrand-terminalen vil konsekvensene for næringen og regionen kunne bli betydelige, bl.a. i form av økt belastning på veinettet, sammen med økte transport- og logistikkostnader og også klimagassutslipp. Det jobbes nå fra flere hold for å finne løsninger. De senere årene har Nærings- og fiskeridepartementet og senest Kommunal- og distriktsdepartementet vært kontaktpunkt og hatt en koordinerende rolle i dialogen med næringsaktørene og forvaltningen om denne saken, i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet og Samferdselsdepartementet. Buskerud fylkeskommune har som en del av planprosess for tømmerterminal i Drammensfjorden og Oslofjorden fått utarbeidet en mulighetsstudie som ble lagt fram i juni i 2025. Studien er presentert i møter i berørte departementer, både administrativt og politisk, med deltagelse fra kommuner, Statsforvalteren og skognæringen. Fylkeskommunen peker på at saken berører flere departementer, krever betydelige investeringer og bør løftes til et nasjonalt nivå. Jeg har forståelse for dette. Når det gjelder det helt konkrete spørsmålet om koordinering, er det en enighet mellom berørte departementer fra mai i år, om at Landbruks- og matdepartementet skal bidra i den koordinerende rollen, som samordnedepartement og kontaktpunkt, slik saken står nå. For framdriften i arbeidet vil jeg særlig framheve at Landbruksdepartementet tidligere i år har bidratt med finansiering av en utredning i regi av Drammensregionens Virkesterminaler AS, som i dag driver tømmerterminalen på Lierstranda. Utredningen – med frist 1. oktober 2026 – skal bl.a. vurdere virkestrømmer, aktuelle lokasjoner og forhold av betydning for videre planprosesser. Det vil gi oss et viktig kunnskapsgrunnlag.