Det er helt klart utfordringer, ikke bare i Finnmark. Det er også utfordringer i Sør-Norge med å ivareta reindriften og finne balanserte løsninger mellom reindriften som en viktig samisk kultur, også for det sørsamiske miljøet, og mange hensyn knyttet til arealbruk innenfor både primærnæringen og energiproduksjonen. Jeg er helt enig i at dette er et utfordringsbilde som vi skal ta på alvor i både Nord- og Sør-Norge.

Det er, som jeg sa, slik at reindriften er avhengige av areal. Det er også slik, som jeg nå har redegjort for, at både Stortinget og regjeringen har flere mål vi skal følge opp for arealbruken i Norge, inklusiv Finnmark. Der trengs det god politikk for å ivareta reindriften som en viktig samisk næring og kulturbærer, men for Norge er Finnmark viktig av mange grunner. I den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i, trenger vi verdiskaping, industri og bosetting – fra både den samiske reindriften og andre næringer i Finnmark. Det er helt klart viktige problemstillinger som regjeringen jobber veldig grundig med.

På mitt ansvarsområde, der reindriften som næring er særlig viktig, er det nettopp det vi gjør sammen med næringen over reindriftsavtalen som har mye å si. Når vi da sammen med næringen prioriterer rådgivningstjeneste som en del av reindriftsavtalen, er det et eksempel på hvordan vi sammen bygger kunnskap og også gir næringen et viktig verktøy, så de kan få den kompetansen de trenger i viktige saker. Det er sånn vi eksempelvis jobber fra Landbruks- og matdepartementet, men jeg står fortsatt ved at det her er viktig at vi jobber sammen, både regjering og storting og også på tvers av departementer. (Innlegg er under arbeid)

Jeg takker for kommentaren og spørsmålet. Nå er ikke dette mitt arbeid først og fremst, for de tingene jeg refererte til, er det regjeringen som helhet som har stått bak, ikke minst også tidligere statsråder. Blant annet fikk NIBIO oppgaven i 2024, før jeg tiltrådte som statsråd. Her er det mange som har bidratt til at vi har funnet den veien framover. Vi må også framover finne en klok vei sammen. Det er flere mål staten har og Stortinget har satt, som krever at vi har avveide løsninger på arealbruk. Det er helt klart. Det er ikke nødvendigvis det enkleste temaet, men det jobber vi med med det største alvor.

Som jeg understreket i begynnelsen av innlegget mitt, er nødvendige arealer nettopp en sentral forutsetning for at næringen kan eksistere og for at en oppnår de målene vi har satt for næringen, som vi jobber med å oppfylle fra regjeringens side, og som også Stortinget har sluttet seg til – for både økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft i reindriften. Som jeg også påpekte i innlegget mitt, utreder vi nå – gjennom det arbeidet NIBIO er i gang med – nettopp hvordan dette kan håndteres på best mulig måte i de videre årene. Jeg tror den rapporten blir veldig viktig for oss å følge opp for å få de beste rutinene for å balansere hensyn, selvfølgelig i tråd med gjeldende lovverk i Norge og de internasjonale forpliktelsene vi har.

Reindriften er en viktig samisk næring og en viktig bærer av samisk kultur. Den er arealavhengig: Tilgang på nødvendige arealer er en sentral forutsetning for at næringen oppnår målet om økt produksjon og lønnsomhet. Reindriftsloven skal bidra til sikring av reindriftens arealer i det samiske reinbeiteområdet som næringens viktigste ressursgrunnlag. Ansvaret for sikring av arealene påhviler både innehavere av reindriftsretten, øvrige rettighetshavere og myndighetene. Jeg mener det er viktig med oversikt over tilgjengelige arealer for reindriften, og nettopp derfor har regjeringen allerede satt i gang viktige tiltak. Landbruks- og matdepartementet ga i 2024 NIBIO i oppgave å utrede en metodikk for arealregnskap for reindrift. Et arealregnskap vil over tid gi oversikt over utviklingen i tilgjengelige arealer for reindrift. NIBIO vil ferdigstille dette arbeidet i løpet av 2026. Jeg vil også vise til regjeringens tiltakspakke for reindrift og energi, som ble lagt fram 20. desember 2023. Et av tiltakene er at det skal fastsettes en ny metodikk for vurderinger av reindrift i konsekvensutredninger, og en skal særlig vurdere hvordan tradisjonell kunnskap innhentes. NIBIO leverte i 2025 en rapport med et forslag til ny metodikk for vurderinger av reindrift i konsekvensutredninger. Landbruks- og matdepartementet har gitt Landbruksdirektoratet i oppdrag å sende på høring et utkast til ny metodikk på grunnlag av NIBIOs rapport. Når det gjelder forslaget om utredning av den kumulative påvirkningen, er jeg enig med representantene i at dette er viktige problemstillinger. Samtidig er det viktig at slike vurderinger skjer under konsesjonsbehandlingen. Regjeringen er opptatt av gode konsultasjonsprosesser i tråd med sameloven. I de fastsatte konsekvensutredningsprogrammene for reindriftprosjektene som NVE har prioritert, er det bl.a. en forutsetning at tiltakshaver gjør det mulig for reindriftsutøvere å medvirke i utredningsarbeidet ved å dekke deres nødvendige kostnader. Det eksisterer i dag flere generelle ordninger som reindriften kan benytte i forbindelse med areal- og planprosesser. Over reindriftsavtalen er det etablert en rådgivningstjeneste for arealsaker i Norske Reindriftsamers Landsforbund.

Ja, sunn fornuft er veldig viktig. For å ta en parallell: I arbeidet som pågår for at vi ikke skal få for mye villsvin i Norge, er termiske siktemidler en mulighet. Men vi må også følge de reglene som er satt for hjort, som er et annet dyr, med sitt regelsett, innenfor det som Norge har vedtatt, og som Stortinget har sluttet seg til. Dette er nå på høring. Vi skal lese høringssvarene. Men det er også i vår interesse – for å dra en parallell, siden representanten er fra et fylke som Møre og Romsdal, som bl.a. har stor eksportindustri – at andre land følger opp felles regelsett f.eks. innenfor EØS-avtalen. Så det legger jeg til grunn at både representanten Sve og Stortinget har som utgangspunkt: at vi skal forholde oss til de folkerettslige forpliktelsene som Norge har. Det er i hvert fall regjeringens plan.

Det er nettopp det vi nå gjør med høringsforslaget – at vi gjennom viltressursloven § 26 gjennomfører det vi kan innenfor Bernkonvensjonen. Bestemmelsen slår som nevnt fast at synlig lys og termiske siktemidler er forbudt. Så er det jo noen unntaksregler som man også kan finne hjemmel for i Bernkonvensjonen. Da er vi på unntak etter artikkel 9-1, andre strekpunkt, for å være helt presis. Der er det etter denne bestemmelsen sånn at man kan gi unntak fra forbudet «for å avverge alvorlig skade på avling, husdyr, skog, fiske, vann eller andre former for eiendom». Det er nettopp dette vi må sørge for er i tråd med både internasjonale regler og norsk lov.

Jeg takker for spørsmålet. Viltressursloven trer i kraft 1. juli i år, og loven vil erstatte gjeldende viltlov. Med den nye loven vil bl.a. reglene knyttet til bruk av synlig lys, restlysforsterkende og termiske siktemidler tydeliggjøres – temaet som representanten er opptatt av. Disse reglene er utformet innenfor rammene av våre folkerettslige forpliktelser, altså det vi har sagt at Norge internasjonalt skal være en del av, herunder Bernkonvensjonen. Som representanten peker på, gjorde Stortinget et anmodningsvedtak i forbindelse med behandlingen av regjeringens lovforslag. Det er dette anmodningsvedtaket vi har fulgt opp gjennom et forskriftsforslag som nå er på høring, med frist 6. mai. Representanten har også stilt to spørsmål til skriftlig besvarelse om dette temaet tidligere, og jeg har nylig mottatt et tredje, som jeg også kommer til å svare på. Regjeringen har fulgt opp Stortingets anmodningsvedtak. Regjeringens forslag vil åpne for bruk av termiske siktemidler ved jakt på hjort innenfor nettopp de rammene av Bernkonvensjonen som jeg refererte til. Da er det viktig å ta litt historikk: Norge er et partsland av Bernkonvensjonen, og konvensjonen ble ratifisert av Norge 27. mai 1986. Det skjedde i forbindelse med behandling av St.prp. nr. 12 for 1985–1986 og ved behandling av Innst. S. nr. 92 for 1985–1986, som da ga samtykke til ratifikasjon. Konvensjonen trådte i kraft 1. september 1986. Til behandlingen forelå det både en engelsk versjon og en norsk oversettelse av konvensjonen som vedlegg, og her tror jeg vi er inne på kjernen av det representanten lurer på. I konvensjonen er hjort omfattet som dyr, og dette følger av vedlegg III. Der står det under kategorien klovdyr at hjortefamilien er omfattet. Videre, i vedlegg IV, kommer de viktige begrepene «kunstige lyskilder», «innretninger for å belyse byttet», «sikter for nattjakt, bestående av innretninger for elektronisk forstørrelse eller overføring». Dette er da, som listet opp, forbudt ved jakt og fangst. Å ha en generell åpning vil stride mot Bernkonvensjonens regler, og jeg vil påpeke at viltressursloven § 5 stadfester dette forholdet til folkeretten.

At det er krav til likebehandling, går langs de linjene som jeg redegjorde for i det innledende svaret. Men det er også sånn at de konvensjonene som vi har undertegnet, som jeg nevnte, også kan forplikte statene til å sette i verk positive tiltak for å oppnå reell likebehandling. For reindriften som en samisk næring er det bl.a. slik at tilgangen på disse arealene er sentrale. Men det er – og igjen tilbake til oppfølgingssvaret – i noen bestemte tilfeller åpnet opp for at også personer som ikke er av samisk ætt, kan drive reindrift i Sør-Norge utenfor det samiske reinbeiteområdet.

Som jeg nevnte i det innledende svaret, er det sånn at reindriftslovens § 8 åpner for at personer uten samisk ætt kan drive reindrift utenfor de samiske reinbeiteområdene. Det er fire slike eksempler i Sør-Norge. Det er Hardanger og Voss Reinsdyrlag, Rendal Renselskap og en grunneier på Tarva, så denne muligheten eksisterer per i dag.

Reindrift er en samisk næring, men også en grunnleggende del av samisk kultur. Norge har klare menneskerettslige forpliktelser til å verne om og legge til rette for denne kulturen. Det følger av Grunnlovens § 108, ILO-konvensjon nr. 169 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. Disse forpliktelsene skal legge til rette for at det som er unikt for det samiske folk som urfolk, som språk og kultur, skal kunne sikres og utvikles videre på samenes egne premisser. Det er en klar målsetting at Norge skal oppfylle alle sine internasjonale og nasjonale rettslige forpliktelser overfor den samiske befolkningen. I perioden fra 1800-tallet til etter andre verdenskrig ble samiske rettigheter svekket, og reindriftens bruk av områder ble ofte omtalt som tålt bruk. Etter 1980-tallet ble det med sameloven av 1987 økt oppmerksomhet på å beskytte samiske rettigheter, herunder retten til å drive reindrift. Reindriftsloven skal regulere, beskytte og tilrettelegge for en bærekraftig reindrift samtidig som den sikrer reindriften som en viktig del av samisk kultur og næring. For å verne om den reindriftssamiske kulturen stiller reindriftslovens § 32 krav om at kun personer av samisk ætt har rett til reinmerke, og dermed rett til å eie rein i det samiske reinbeiteområdet. Så er det slik at utenfor det samiske reinbeiteområdet åpner reindriftslovens § 8 for at også personer som ikke er av samisk ætt, kan drive reindrift dersom Kongen har gitt en særskilt tillatelse til det. Rasediskrimineringskonvensjonen forbyr diskriminering, men kan også forplikte statene til å sette i verk positive tiltak for å oppnå reell likebehandling. Jeg mener reindriftslovens § 32 er nødvendig for å verne om den reindriftssamiske kulturen og bestemmelsene som støtter opp om og er i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser overfor reindriftssamene, som jeg innledet med. På denne bakgrunn mener jeg det ikke er grunnlag for å sette i gang en sånn utredning som representanten etterspør.

Ja, det er et mål å ha best mulig selvforsyning i Norge av alt det vi kan produsere i Norge, og det er et mål at det samlede landbruksarealet brukes mest fornuftig i sum, men det er ikke noe mål at det skal produseres verken grønnsaker eller andre matvarer som har et høyere nivå av grenseverdier enn det som er tillatt at du og jeg kan kjøpe i butikken. Over tid er det helt klart et mål at den kartleggingen skal føre til at man blir trygg på hvor det er trygt å produsere løk, ikke at vi får gråsonetilfeller. Det vil jeg også anta at stortingsrepresentanten fra Miljøpartiet De Grønne er enig i. Det håper jeg i hvert fall.

Igjen er det verdt å minne om at når Stortinget gjør budsjettvedtak og et departement følger opp via oppdragsbrev, skjer det etter at man har gjort en beslutning her i Stortinget om finansiering. Det er det første som er viktig å si generelt. For det andre er det slik at Norsk Landbruksrådgiving over tid og tidligere har kartlagt deler av disse områdene. Det er flere som har både kunnskap og viktig innsikt i hvordan dette kan gjøres videre. Alle detaljer om det er ikke endelig besluttet, så det må vi kunne komme tilbake til, for det har gått veldig fort fra vedtaket den 29. januar og til vi står her i dag og skal utforme videre detaljer sammen med underliggende etater.

Min kommentar gjaldt ikke en kompensasjonsgrad, men hvilke pristyper som legges til grunn – bare for å presiseres det. Det tror jeg egentlig representanten var veldig innforstått med.

Bakgrunnen for direktoratets opprinnelige forslag, var å finne en pris slik at de kunne behandle det veldig raskt, at det ble mindre tid til saksbehandling, og at bonden dermed kunne få en raskere utbetaling. Som jeg nå orienterte Stortinget om, er det altså en marginal forskjell hvor innstillingen fra flertallet kan gi en noe lavere utbetaling, men vi følger opp sammen med direktoratet for å finne gode måter å forskriftsfeste ordningen på, sånn at den kan fungere så raskt som mulig og være mest mulig forutsigbar for bonden.

Det er, som jeg sa, slik at dette følger de vanlige rutinene. Det er ikke Mattilsynet og dermed Mattilsynet som en av statens underliggende etater som gjør dette, men det er næringen selv, som produserer og ikke minst tar imot løken, som har dette ansvaret, i tråd med det gjeldende regelverket. Jeg skylder å legge til en detalj, ettersom representanten stiller gode spørsmål om detaljer i ordningen, for i dette vedtaket er det fra flertallets side kommunisert noen endringer knyttet til pristaking og produsentpris. Der er det slik at det vil være en liten forskjell, der flertallets forslag faktisk kan innebære en marginalt lavere utbetaling over ordningen gjennom notifiseringsprisen. Det skyldes trekk i forskningsavgift.

Det er et veldig viktig spørsmål, og det er derfor vi har vært opptatt av å levere dette fra oss raskt. Landbruksdirektoratet er allerede i gang med å utforme detaljene, for dette må også forskriftsfestes. Derfor er det fra vår side viktig at vi på forhånd har kunnet varsle at vi legger inn forslag til finansiering av både kartlegging og kompensasjonsordning i regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Som jeg tidligere har kommunisert til Stortinget, vil det at ordningen formelt sett begynner å virke, være avhengig av at Stortinget gjør et vedtak om denne finansieringen ved behandling av revidert nasjonalbudsjett.

Et flertall på Stortinget vedtok 29. januar å innføre kommisjonsforordningen fra EU som innebærer lavere tillatte grenseverdier for flere næringsmidler, bl.a. for kadmium i løk. Som det har vært sagt fra talerstolen her, handler denne regelverkspakken også om regler for frokostblandinger og hvor mye klorert alkohol det bl.a. kan være i prosessert barnemat som en rest. Den nye grenseverdien for løk innføres 1. juli 2026. Den innebærer at tillatt nivå for kadmium i løk senkes fra 0,05 mg/kg til 0,03 mg/kg. Det er viktig å påpeke og presisere, for det er i det intervallet at den nye kompensasjonsordningen vil være gjeldende. Kadmium er et tungmetall som finnes naturlig i jorda. Det akkumuleres i kroppen over tid og skilles langsomt ut. Det kan gi nyreskader, beinskjørhet og økt risiko for kreft. Arbeiderparti-regjeringen er opptatt av trygg mat til norske forbrukere, og matsikkerhet er et av de fire hovedmålene for landbrukspolitikken. Det er ingen grunn, mener vi, til at vi skal ha lavere standard for mattrygghet i Norge enn det er i land rundt oss, og nettopp det å produsere nok, trygg og variert mat av god kvalitet er den viktige oppgaven som jordbruket løser for oss. Bonden har en helt sentral rolle på vegne av hele det norske samfunnet for å kunne gjøre dette mulig for oss som forbrukere. Jeg har stor forståelse for at det er krevende for de produsentene som blir berørt. I vedtaket som et flertall på Stortinget da stilte seg bak, ble det bestemt at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med en vurdering av en kompensasjonsordning senest innen revidert nasjonalbudsjett. Det har vi gjort. Allerede den 18. februar varslet vi at vi hadde vurdert saken, ikke bare vurdert det, men vi foreslår å finansiere både kartlegging i jorda og kompensasjon, slik det ble riktig referert. Det er veldig bra at det ser ut til å være støtte til kompensasjonsordning. Det er viktig å påpeke at i utkastet til ordning er det ikke lagt opp til at det er Mattilsynet som må ta prøver av løken, men at prøvetaking og analyse må gjennomføres etter reglene som ligger til EU-forordning 2022/932. Dette sikrer likebehandling av alle produsenter.

Det var noen påstander fra representanten Johnsen her om matsvinn. Det er greit å få fram litt fakta om dem som en del av denne saken – og også hvordan det henger sammen med matpriser. Fra år 2000 og fram til 2022 økte matsvinnet fra jordbruket, men de to siste årene har det skjedd en utvikling der matsvinnet faktisk går ned. Det er vi i regjeringen veldig opptatt av, for god mat skal i magen og ikke i søpla. Ikke bare går matsvinnet i jordbruket ned for første gang på veldig mange år; vi har stått i bresjen for å få innført en lov mot matsvinn. Den gikk FrP imot. Det var noen få som ikke ønsket den – det var vel bare Høyre og FrP, så vidt jeg vet. Heldigvis for norske forbrukere sa flertallet i Stortinget at den skal vi ha, for da kan mat som tidligere ble kastet, f.eks. heller bli redusert i pris, president, og være til glede for deg og meg og alle andre i Norge. Det er blitt veldig godt mottatt. Vi var trygge på at det var et godt forslag, og det har det vist seg å være. Så når det gjelder matsvinn, kan nok representanten Johnsen gå litt stillere i dørene neste gang.

Det er behov for en kort saksopplysning, for det bildet som representanten Johnsen forsøker å tegne når det gjelder økologisk matproduksjon, er feil. Denne regjeringen har styrket tilskuddet til økologisk mjølkeproduksjon. Vi styrker den økologiske kornproduksjonen, og vi er den første regjeringen noen gang som innfører tilskudd til økologisk frukt og grønt. Dette er en del av en enighet som FrP ikke har ivret for, men da vi gjorde det veldig gode vedtaket i denne salen som en helhetlig plan, med å slå tallgrunnlaget endelig fast – vi skal ha en satsing på jordbruket i Nord-Norge – ble vi også enige om at vi skal øke det økologiske jordbruksarealet til 10 pst. Det følger vi opp. Det kommer til å bli økte muligheter for forbrukeren til bl.a. å få økologisk frukt og grønt, samtidig som vi stimulerer til økt omlegging, og at flere mjølkeprodusenter legger om til økologisk produksjon.

Jeg svarte konkret på det til spørsmålet fra Larsen. For eksempel er det NIBIO nå gjør med prosjektet JordVAAK, veldig viktig. De gode grepene som bonden gjør, må også bli regnet med i totalen på utslipp. Her snakker vi om biologiske utslipp. De vil ikke komme til null, men vi må i hvert fall bli tryggere på at karbonbindingen som skjer i godt drevet jord, blir regnet med. Det samme gjelder når vi nå gjør den store jobben rundt Oslofjorden – som først og fremst er for å sørge for at det kommer liv tilbake i fjorden. Når vi også har en positiv sideeffekt med økt karbonbinding gjennom fangvekster og grønt dekke gjennom større deler av året, må også det regnes med. Det er helt konkret. Vi har forsterket bl.a. beitetilskuddene betydelig de siste årene, og NIBIO og forskerne der sier at godt drevet beite også er positivt i en klimasammenheng. Vi vet ikke akkurat, med to streker under svaret, hvor positiv effekten er, så det må vi utvikle metodikk for, sånn at jeg kan gi et tallfestet svar til representanten Bastholm.

Regjeringen som helhet har forutsigbarhet som hovedbudskap på dette temaet, og regjeringen har virkelig stått opp for norsk landbruk i viktige internasjonale prosesser. Det har næringsministeren, som er til stede her i salen, bidratt til, sammen med hele regjeringslaget. Vi har ingen planer om å endre det.

Ja, det kan potensielt være konsekvensen. Som jeg var innom i svaret til representanten Erlend Larsen, er det jo felles regler for mattrygghet i Europa. Gitt at ulike land bruker ulike metanreduserende fôrråvarer, vil det opplagt være råvarer som også vil kunne selges i norske dagligvarebutikker. Det er det som er den sammenhengen. Så vil jeg si at representanten Pollestad tar opp et viktig tema. I dagligvarebutikken har det de siste årene vært en veldig positiv utvikling som vi som forbrukere kan ha glede av med tanke på norskutviklede meieriprodukter, og særlig oster. Når det gjelder diskusjonen om prosenttoll på oster, hevdet bl.a. Høyre at det ville føre til dårligere utvalg i norske butikker. Vi har sett at det har fungert tvert om. Når man har et importvern som fungerer, får vi høykvalitetsprodukter av norske meierileverandører.

Jeg takker for et veldig godt spørsmål. Det er allerede sånn at jordbruket og næringen gjør mange viktige tiltak, f.eks. på jordbearbeiding, som jeg har nevnt. Utfordringen er å få tallfestet nøyaktig hva jordbrukets innsats på agronomi faktisk fører til av både reduserte utslipp og økt karbonbinding. Derfor jobber Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO, bl.a. med et prosjekt som jeg er veldig positiv til, som heter JordVAAK. Det handler om jordovervåkning og å utvikle en metodikk som kan si noe mer sikkert om hva god agronomi fører til av reduserte utslipp og økt karbonbinding. Det tror jeg kommer til å være veldig framtidsrettet og viktig for klimaarbeidet i Norge.

Det er som jeg allerede har redegjort for – det er viktig at vi får innhentet kunnskap i Norge om mange forskjellige typer metanreduserende fôrråvarer. Norge er også, gjennom EØS-avtalen, en del av et felles regelverk for mattrygghet i Europa, gjennom det som kommer fram i det europeiske mattrygghetsarbeidet i The European Food Safety Authority, EFSA, som det kalles. Men dette må ikke ses på som en grunn til ikke å gjøre andre tiltak, som vi nå allerede har vært inne på. Vi fortsetter arbeidet på en rekke områder for å redusere utslippene i både luft og vann, og for å ta vare på biologisk mangfold.

Til det første først: Produkter basert på kalsiumnitrat, som jeg snakket om i stad, er nok ikke blant de metanreduserende fôrråvarene som representanten Johnsen definerer som naturlige, selv om det er en veldig godt kjent og ganske alminnelig kjemisk sammensetning. Vi gjør en rekke tiltak blant dem som SV nevnte. Når det gjelder eksempelvis drenering, har vi økt tilskuddene til det for å få opp grasproduksjonen og sånn sett øke effektiviteten i det som er selve grunnlaget for melkeproduksjonen og kjøttproduksjonen: at vi har nok og godt fôr av den beste kvaliteten. Det vil vi fortsette med, men det står jo ikke i noen motsetning til at representanten Grunde Almeland påpeker at det også er viktig å fortsette med forskning og kunnskapsinnhenting på metanreduserende fôrråvarer i Norge. Vi har tenkt å gjøre begge de to tingene samtidig.

I det forslaget til vedtak som det ser ut til å bli flertall for, sies det ikke noe om at man skal stoppe forskning på metanreduserende fôrråvarer. Det eksempelet jeg nevnte med nitrat, gjelder bl.a. produkter basert på kalsiumnitrat, f.eks. et som heter Silvair, som nå testes ut i regi av MetanHUB. Det er ett eksempel, i tillegg til andre stoffer, som f.eks. rødalger. Det å kunne fortsette kunnskapsinnhenting på begge de typene eksempler, og flere til, er viktig for at vi, som representanten Larsen var inne på, får et best mulig beslutningsgrunnlag i Norge – et beslutningsgrunnlag som er viktig for regjeringen, men også for Stortinget. Det er allerede gjennomført flere studier, og de neste årene kommer det til å bli mange flere fagfellevurderte studier ved flere universiteter i verden. Det er kunnskap som vi også bør kunne utvikle i Norge.

I innstillingen fra komiteen er det et forslag til vedtak som ser ut til å bli vedtatt, og det er at Stortinget ber regjeringen legge til grunn at bruk av metanreduserende fôrråvarer ikke skal være et krav for å motta husdyrtilskudd, slik det er varslet i sluttprotokollen for jordbruksavtalen for 2025. Dersom det blir vedtatt, vil vi naturligvis forholde oss til det. Johnsen nevner en del andre ting som vi allerede forsterker. Som jeg nevnte i innlegget mitt, har vi gjort et ordentlig løft på natur-, klima- og miljøsiden. Det er mange tiltak som jordbruket allerede nå gjennomfører for å få ned utslippene til luft og vann rundt Oslofjorden – og jordbruket fortjener honnør for å ha gjort denne store innsatsen som er viktig for å få livet tilbake i Oslofjorden – samtidig som vi har grønt plantedekke rundt Oslofjord-området i mye større deler av året. Det viser at politikk virker. Godt samarbeid med næringen er det vi ønsker å basere oss på.

Stortinget har fastsatt flere mål for norsk jordbruk. Et eksempel er at vi skal øke selvforsyningsgraden av mat vi produserer på vårt eget lands naturressurser. Et annet er at vi også skal redusere klimagassutslippene fra jordbruket. Det er to mål som kan virke motstridende om vi ikke gjør kloke valg. Det blir sagt fra talerstolen at det nærmest er slik at arbeidet for å redusere utslippet har stått stille over lang tid. Faktum er at siden 1990 har den norske befolkningen økt med 33 pst. Økt befolkning krever mer mat, og produksjonsvolumet i norsk jordbruk har økt med over 12 pst. i den samme tidsperioden. Samtidig er utslippene redusert med 10 pst. Det er en viktig opplysning som dokumenterer noe Stortinget har vært opptatt av over lengre tid – at vi skal redusere utslippene per produserte enhet. Noe av forklaringen på at det har skjedd over 30 år, handler dels om gjødselhåndtering, men også om at det er gjort et viktig arbeid i Norge over lang tid på å avle fram friske kyr som utnytter fôret på en god måte. Det gir høyere matproduksjon målt opp mot de utslippene vi har. Derfor er det viktig at den type arbeid får fortsette. God dyrehelse, avlsarbeid og god agronomi, som allerede er nevnt av flere representanter, er viktige tiltak. Så har det, som det allerede er redegjort for, vært enkelte hendelser på danske gårdsbruk som har brukt Bovaer, og dette undersøkes nå av danske myndigheter. Det som er svært viktig i dagens debatt, er at vi får muligheten til å fortsette forskningsarbeidet på metanreduserende fôrråvarer i norske fjøs og under norske forhold. Det er ikke bare ett produkt forsøks- og forskningsprosjektet MetanHUB danner kunnskap om, det er flere. Ett eksempel er metanreduserende fôrråvarer som inneholder nitrat, og da er det viktig å kunne vite hvordan vi kan tilsette nitrat i fôret som utgjør en riktig mengde sammenlignet med det kyr eksempelvis får i fôret gjennom gress. Det må vi finne ut gjennom å teste under egne, norske forhold. Til slutt vil jeg knytte en merknad til påstanden som ble fremmet om at det ikke gjøres nok på bærekraftsiden. En tredjedel av jordbruksavtalen går nå til tiltak med klima-, miljø- og natureffekt, og det gleder jeg meg til å fortelle mer om i ordvekslingen her.

Jeg tenker det er viktig at den trer i kraft så raskt som mulig.

Det er viktige sammenhenger representanten tar opp her, og det var jo også en del av innlegget mitt. Politisektoren ser på dette som et viktig tema, og det kan være et viktig steg for å avdekke mer kriminalitet. Så det er absolutt et tema som regjeringen, og de statsrådene som da har ansvar for de områdene representanten her nevner, er oppmerksomme på i bredt.

For mindre enn et år siden ble den nye dyrevelferdsmeldingen vedtatt av Stortinget. I dag debatterer vi et viktig tiltak fra den meldingen. Gjennom arbeidet med meldingen ble vi fra politisektoren gjort oppmerksomme på et utilsiktet hull i dyrevelferdsregelverket. Det mangler i dag et forbud mot å ha og dele bilder og filmer som viser seksuelle overgrep mot dyr. Dette er ikke i samsvar med den alminnelige rettsoppfatningen. Seksuell omgang med dyr har de senere årene vært et tema i mye omtalte straffesaker i alle nivåer av rettsapparatet. Selve handlingen mot dyret er ulovlig etter dyrevelferdsloven, men det mangler et forbud mot å ha eller å dele bilder eller film av seksuelle overgrep mot dyr. Det er grunn til å anta at det er store mørketall knyttet til seksuelle overgrep mot dyr. Dette hullet i regelverket kan bl.a. bidra til interesse for og sosial aksept for slike lovbrudd. En gjentakende holdning hos flere av dem som forgriper seg seksuelt på dyr, er at dyrene ikke tar skade av handlingene. Dette er tilbakevist veterinærfaglig, og som de foregående talere var inne på, har dyr ingen stemme, og frykt og smerte kan være vanskelig å gradere hos dyr. Ikke nok med at vold og overgrep mot dyr er et alvorlig problem i seg selv – det er som representanten Bastholm var innom, også slik at disse overgrepene må ses i sammenheng med overgrep mot mennesker, herunder barn. Denne sammenhengen er godt dokumentert, og vi ser at det kan føre til alvorlige og gjentakende problemer med vold. Regjeringen har beskrevet sammenhengen i flere styrende dokumenter over Norges arbeid med bekjempelse av vold i nære relasjoner, ettersom vold og overgrep mot kjæledyr kan være en viktig del av familievolden. I saker der politiet finner bilder eller filmer som viser seksuelle overgrep mot dyr, kan de også finne barnepornografi. Tar vi vold og overgrep mot dyr på alvor, vil det også kunne være med og hindre og avdekke annen voldskriminalitet. Regjeringen varslet som sagt i dyrevelferdsmeldingen at vi ville innføre forbud mot å ha og dele bilder og filmer av seksuelle overgrep mot dyr, og vi har fulgt opp dette raskt. Jeg er veldig glad for at det er en samlet komité som støtter forslaget med komiteens innstilling.

Jeg takker for et godt spørsmål om flere matvarer. Regelverket fungerer jo både for importert mat og for det som produseres av næringsmiddelindustri her hjemme, som kommer ut i butikken til deg og meg. Det vil jo si at dette regelverket, som kommer til å virke fra 1. juli, gjør at vi ikke kan importere barnemat fra andre land som har et høyere nivå av f.eks. klorpropanol, som er en rest bl.a. når man friterer olje. Det vil ikke være lov å ha store mengder av det. Grunnen til at det er spesielt viktig for små barn, er at deres organer er under utvikling, og de har jo selvfølgelig en veldig liten kroppsvekt i forhold til det de eventuelt får i seg av den forurensningen. Derfor er vi særskilt opptatt av å se hvordan all mat kan bli så trygg som mulig, og at det er gjengs standard i Norge, som i andre land vi bør sammenligne oss med. Så denne regjeringen står opp for trygg mat – til både store og små.

Svaret er igjen ja. I Landbruksdirektoratet og Landbruks- og matdepartementet har vi satt full fart på saken, og Landbruksdirektoratet jobber nå med detaljer i hvordan ordningen kan komme til å se ut. Som jeg sa tidligere i spørretimen i dag, ønsker vi fra Landbruks- og matdepartementet å kommunisere ut detaljer i hvordan ordningen kan se ut, i midten av mars, dvs. om litt over to uker. Så fra vår side, fra regjeringen, er svaret ja på at vi ønsker å ha en risikoavlastningsordning, men som alt annet som krever bevilgninger over statsbudsjettet og en justering av inneværende års budsjett, må jo Stortinget samtykket i at vi får den ordningen på plass. Men ja, vi har nå sagt at vi kommer til å foreslå det, og – som Johnsen er opptatt av – ikke da som en del av jordbruksoppgjøret, men vi sier at de pengene må komme inn i revidert nasjonalbudsjett.

Jeg takker for spørsmålet. Svaret på «før jordbruksoppgjøret» er ja. Vi har allerede fra regjeringens side kommet med forslag til en ordning med risikoavlastning for produksjonssesongen 2026. Representanten Johnsen har et helhjertet engasjement for løken. Dette temaet var jo også oppe tidligere i spørretimen i dag, der jeg gikk litt mer grundig inn på hva regjeringen nå foreslår, og hvorfor vi har kommet så raskt med dette forslaget etter at Stortinget gjorde sitt vedtak 29. januar. Da var det et forslag fra Høyre og MDG som fikk flertall her i Stortinget, som ba regjeringen komme med mer midler til kartlegging av jorda i de aktuelle områdene, samt at regjeringen skulle gjøre en vurdering av en mulig risikoavlastningsordning. Og vi har vurdert – på under tre uker, som er det raskeste vi kan gjøre i en ordinær behandling av en sånn sak – og kommet fram til at det er riktig å foreslå for Stortinget 5 mill. kr til ytterligere kartlegging av jorda. Det er allerede gjort tidligere arbeid på dette området, bl.a. av Norsk Landbruksrådgiving, så noe kunnskap har vi, men vi er veldig tydelige på at vi trenger enda mer kunnskap, slik at vi vet hvor risikoen er størst, og hvor løkprodusentene kan fortsette sin produksjon. Så vi håper å få med oss Stortinget på å gi 5 mill. kr til det tiltaket. I tillegg foreslår vi en risikoavlastningsordning med en kompensasjonsgrad på 70 pst., som tilsvarer kompensasjonsgraden i produksjonssviktordningen, for å sørge for at det blir mindre risiko for løkprodusenten. Jeg vil også rette fokus mot det representanten Johnsen ikke forteller om. For det er helt riktig at dette regelverket handler om løk, men det er også langt flere matvarer. Det handler om bl.a. sjokolade, frokostblandinger, prosessert og ultraprosessert barnemat. Regjeringen mener, for vår del, det er veldig viktig at forbrukeren som går i dagligvarebutikken i Norge, kan være trygg på at vi har samme standarder for mattrygghet, også eksempelvis for mat vi gir til spedbarn, som den maten som selges i landene rundt oss. Det vedtaket som Stortinget gjorde den 29. januar, gjør at vi nå får innført samme regler for bl.a. å sikre at det ikke er klorert alkohol som en prosessrest i ultraprosessert og prosessert barnemat. Vi er veldig trygge på at dette er et godt og klokt regelverk for forbrukeren. Så følger vi nå opp Stortingets vedtak så raskt som det har latt seg gjøre, og – nettopp – før jordbruksoppgjøret, som representanten spør om.

Som statsråd er det ikke bare viktig å vite hva Stortinget mener, men også hva Stortinget faktisk vedtar, og hvilket flertall det er i denne salen. Derfor er det viktig for meg å følge opp de faktiske vedtakene som ligger til grunn, og at vi jobber med klima, natur og miljø sammen med faglagene i jordbruksavtalen. Det er den måten vi løser disse spørsmålene på. Så forholder vi oss også til at vi har et budsjettforlik her på Stortinget som sier hvordan skatte- og avgiftspolitikken skal være.

Vi har fra regjeringens side svart på dette flere ganger, og klima- og miljøministeren svarer at nei, det er ikke flertall på Stortinget for å innføre en sånn avgift. Derfor bruker vi kreftene på det som virkelig teller for å følge opp Stortingets vedtak, både for selvforsyningen og for å få ned utslippene, som jeg også redegjorde for i svaret på spørsmålet fra representanten Tor André Johnsen.

Det er helt riktig som representanten Pollestad sier, at selvforsyning er for lav. Derfor er det godt nytt at selvforsyningen har gått litt opp etter at representanten ble representant og vi fikk en ny landbruks- og matminister i siste produksjonssesong. Den utviklingen skal vi jobbe med å forsterke. Representanten spør om det er en god idé å forsterke arbeidet, og hvilke tiltak vi bør gjøre innenfor klimaarbeidet. Som jeg svarte Nationen på det konkrete spørsmålet, mener jeg det er en god idé å forsterke matproduksjonen på de naturressursene vi har, bruke mer gress og beite i fôret ved melk- og kjøttproduksjon, øke kornproduksjonen, som vi nå gjør, og også forsterke mulighetene for å produsere mer proteinvekster, som erter og åkerbønner, sånn at vi blir mindre avhengige av å importere f.eks. soyabønner og andre typer fôrråvarer produsert i tropiske områder.

Det er helt riktig at en tredjedel av jordbruksavtalen nå går til tiltak med natur-, klima- og miljøeffekt. Det har vært en historisk opptrapping under denne regjeringen for å forsterke den siden av natur og miljøpolitikken ytterligere. Når Johnsen kaller det symbolske tiltak, vil jeg anbefale representanten å snakke mer med konkrete folk i næringen, for her ligger det en lang rekke tiltak som er veldig populære blant mange matprodusenter, enten det er spesielle miljøtiltak i landbruket eller regionale miljøprogram. Mange sier de ønsker at vi skal forsterke disse ordningene ytterligere, f.eks. i beiteområder rundt om i landet vårt, sånn at vi kan utnytte enda mer av bl.a. av utmarka på en bærekraftig måte. Her ligger det god politikk, praktisk politikk, som er viktig for å ivareta det biologiske mangfoldet vi har i Norge, og samtidig få ned utslippene til luft og vann.

Det er helt riktig at prisen på dagligvarer har økt de siste årene, men ser man på hva som har økt mest, er det gjerne produkter fra jordbruket i helt andre land, som kaffe, kakao og andre varer vi importerer. For en del av de norskproduserte varene har prisstigningen faktisk vært mindre. I snitt har Norge over denne inflasjonsperioden ligget på om lag samme nivå som andre land rundt oss, slik finansminister Jens Stoltenberg også har svart på et tidligere spørsmål fra representanten Hans Andreas Limi fra FrP. Så til Johnsens del av spørsmålet som går på natur-, klima- og miljøpolitikken: De siste årene har vi sammen med jordbrukets faglag prioritert en betydelig del av de økte midlene som går til jordbruksavtalen over statsbudsjettet, for å gjøre matproduksjonen i Norge enda mer bærekraftig, ta vare på det biologiske mangfoldet og få ned utslippene til både vann og luft. Et konkret eksempel som vi har prioritert tungt, er arbeidet for å få livet tilbake i Oslofjorden. Der er det slik at bøndene nå får tilskudd for å drive mindre jordbearbeiding på høsten. Vi har grønt plantedekke rundt Oslofjorden større deler av året og binder på den måten karbon, samtidig som vi bruker disse arealene til bl.a. å produsere norsk korn til både brød og fôr. Dette er et arbeid vi gjør grundig, sammen med faglagene. Vi følger opp de målene Stortinget har sagt at vi skal jobbe med: både forsterke selvforsyningen og få ned utslippene.

Nå er det sånn at fordi vi har levert dette forslaget så raskt, er Landbruksdirektoratet allerede i gang med å utarbeide detaljene i den ordningen for å følge opp. Landbruks- og matdepartementet er da trolig klart allerede i midten av mars for å kommunisere ut hvordan den ordningen kan fungere i detalj på det vi nå legger til grunn som vårt forslag, og som vi har kommunisert til næringskomiteen. Grunnen til at vi gjør det så fort, er nettopp tidsaspektet. Man kunne sett for seg at dette skulle være en del av jordbruksforhandlingene. Det har vi bevisst valgt å sluse inn i RNB, fordi det er et tidsaspekt som gjør at vi må handle fort. Da må vi komme tilbake med mer kunnskap når vi vet nøyaktig hva Landbruksdirektoratet har foreslått for hvordan ordningen skal fungere. Vi er da som sagt klare til å kommunisere videre på detaljene i midten av mars.

Vi har hatt møte med både næringen og representanter for løkprodusentene, og vi har også hatt møte der Norsk Landbruksrådgivning har vært med. Dette har vært en kjent tematikk over flere år. Derfor er det allerede gjennomført kartlegginger i disse områdene, som viser ulik grad av tungmetaller i jorda. I vårt forslag foreslår vi å bruke ytterligere 5 mill. kr på inneværende års statsbudsjett for kartlegging av tungmetaller i jorda på disse områdene, sånn at man får enda bedre kunnskap om hvor det kan være smart å produsere løk, og hvor risikoen blir for stor. Det er ingen– ei heller næringen selv – som ønsker å produsere løk som kommer til å få et for høyt innhold av tungmetallet kadmium, så det at vi bevilger penger som også kan brukes for inneværende år, for å forsterke kunnskapen, er en viktig del av det samlede arbeidet. Sammen med næringen ser vi da på muligheter for å bruke videre de områdene som egner seg.

Det er, som representanten Bastholm sa, en midlertidig ordning, og det er jo akkurat det regjeringen har foreslått for 2026. Det er også grunnen til at det var viktig at den kom så fort. Så er jo dette et forslag fra regjeringens side som skal behandles i Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Hvis regjeringens budsjettpartnere her på Stortinget eventuelt skulle ønske å foreslå mer penger til en slik ordning, vil jo det føre til justeringer på budsjettet for inneværende år – på andre poster. Det er jo sånn forhandlingene fungerer. Det kan man selvfølgelig gjøre, men det må i så fall bli en del av forhandlingene i revidert nasjonalbudsjett.

Her er det viktig å gå tilbake til det vedtaket som Stortinget fattet den 29. januar. Det var et forslag som ble fremmet av Høyre og MDG, der ordlyden var at vi fra regjeringens side skulle legge fram «forslag om støtte til ytterligere kartlegging av kadmium i berørte områder samt en vurdering av andre midlertidige tiltak for å avhjelpe løkprodusenter ved inntektsbortfall». Den vurderingen har regjeringen levert på under tre uker. Det er så raskt det går an. Så er det slik, som representanten vet, at vi har noen viktige forsikringsordninger for norsk jordbruksproduksjon, bl.a. en ordning for inntektsbortfall ved produksjonssvikt, og denne har jo samme kompensasjonsgrad. Dette har blitt levert så raskt det går an, og det er viktig, fordi løken skal settes i jorda. Så her har regjeringen fulgt opp – konkret og innen veldig kort tid.

Det Støre-regjeringen har gjort, er bl.a. å ha en viktig EØS-utredning som viser at EØS-avtalen har tjent Norge godt, og den har også betydning for næringsmiddelindustrien. For å ta et eksempel så er det sånn at vi gjennom råvarekompensasjonsordningen kan ha muligheten til å ha næringsmiddelindustri i Norge, og at de bedriftene får tilgang til råvarer og er konkurransedyktige på den måten. Så EØS-avtalen sørger både for at vi har gode muligheter for landbruk i primærproduksjonen, og den har det ved seg at vi også kan ha en sterk næringsmiddelindustri i Norge. Det å utnytte det handlingsrommet og følge opp forpliktelsene som EØS-avtalen gir i en urolig tid i verden, er som sagt regjeringens hovedspor i vårt samarbeid med Europa, og det står vi veldig støtt i. Det er viktig at vi, for Norges del, prioriterer kreftene og ressursene våre på akkurat det viktige spørsmålet.

Ja, det er helt klart at markedsreguleringen bidrar til økt bondeinntekt, men først og fremst mer stabil inntekt for de næringsdrivende i landbruket. Det har vi sett veldig tydelig nå i etterdønningene av koronapandemien og Ukraina-krigen, hvor internasjonale prissvingninger f.eks. på storfekjøtt har gått raskt opp og ned, mens utviklingen for norsk storfekjøtt har vært mye mer stabil. Nå er det faktisk sånn at norsk storfekjøtt produseres til en pris litt under verdensmarkedsprisen. Det er på grunn av at vi har den stabile markedsreguleringen som vi har, som gjør at bonden blir skånet for store prissvingninger, samtidig som vi også unngår betydelig matsvinn når vi ikke overproduserer i perioder.

Det er ulikheter mellom de landene som representanten Larsen her nevner. Det er ulikheter mellom f.eks. Finland og Sverige når det gjelder den politikken de har. Men det som helt sikkert vil være en forskjell – eventuelt – går jo bl.a. på importvern, og også på den norske jordbruksmodellen med forhandlinger mellom faglagene. Vi hadde 125-årsjubileum for hovedavtalen for jordbruket her i fjor, og da var det representanter fra den finske næringen som sa at de har måttet endre sitt forhandlingssystem etter at de gikk inn i EU. Det kan være to eksempler på ordninger som – i så fall – vil måtte endres. Men dette er jo først og fremst en helt hypotetisk debatt, så jeg tror det er viktigst for regjeringen å fortsette det vi gjør i utenrikspolitikken, og ikke minst fortsette å oppfylle det Stortinget har vedtatt med hensyn til å jobbe for å forsterke selvforsyningen når det gjelder matproduksjon på norske ressurser.

Takk for spørsmålet. Det er slik, som både statsministeren og utenriksministeren har svart i flere runder om EU-debatt her, at regjeringens standpunkt er å følge opp Norges forpliktelser gjennom EØS-avtalen og fokusere fullt ut på samarbeidet med europeiske land gjennom den – og, i den urolige tiden internasjonalt, i forsvarspolitikken også gjennom NATO-alliansen. Regjeringen har ikke tenkt å ta noe initiativ til en EU-søknad. Det er det viktigste svaret på spørsmålet som representanten stiller.

Jeg har overhodet ikke avvist noen problematikk. Jeg har tvert imot redegjort for at dette er en aktuell problemstilling, og jeg kan knytte ytterligere to kommentarer til dette. I EU er utfordringene med korttidsutleie satt på dagsordenen, og det er her, som representanten nevner, store internasjonale plattformer. EU skal i slutten av 2026 presentere en lovgivningspakke for å støtte opp om oppføring av rimelige boliger, og som også vil inneholde nye regler om korttidsutleie. Det er ikke sikkert at alle representantene fra Rødt er enig i at vi skal se på gode ideer fra EU, men her tror jeg det kan komme et spennende arbeid, noe vi i regjeringen hvert fall har tenkt å følge tett. Så vil jeg som landbruks- og matminister også gi representanten helt rett i at konsesjonslovgivning og boplikt er viktig. På mitt område er det noe av grunnlaget for at vi kan rekruttere flere unge bønder, som får muligheten til å kjøpe seg gård. Og i løpet av vår tid har det kommet til 1 300 flere bønder under 40 år. Det er en utvikling som vi skal forsterke, og da trenger vi boplikt og konsesjonsregler.

Som jeg sa, jeg takker for et godt spørsmål. Etter mitt syn er det grunn til å følge nøye med på omfanget av korttidsutleie, og å utvikle virkemidler som er egnet til å hindre uheldige følger av slik utleie, og regjeringen er i gang med konkrete tiltak. Kommunal- og distriktsdepartementet, som har ansvaret for plan- og bygningsloven, har allerede varslet flere grep. Det ene er å gi kommunene tydeligere hjemmel til å kreve opplysninger fra utleieplattformer, slik representanten er inne på, og at utleier må gi opplysninger om antall utleieforhold og -døgn ved mistanke om ulovlig korttidsutleie. Det andre er en mulighet for kommunene til selv å regulere korttidsutleie lokalt. Jeg oppfatter at tiltakene som er under utredning, kan gjøre muligheten for å følge opp ulovlig korttidsutleie mer effektiv enn i dag. Etter det jeg er kjent med, utelukker heller ikke Kommunal- og distriktsdepartementet at det kan være aktuelt med enda flere grep.

Jeg takker for et godt spørsmål. De såkalte nullgrenseforskriftene er gitt med hjemmel i konsesjonsloven og kan innføres i den enkelte kommune. Reglene omtales ofte som forskrift om boplikt. Forskriften skal hindre at bruken av helårsboliger endres til fritidsformål. Den som overtar en helårsbolig og som skal bruke den til fritidsformål, må søke konsesjon. Spørsmålet fra Tromsø kommune var om forskriften kan brukes for å begrense uønsket korttidsutleie. Jeg oppfatter at noen kommuner vil unngå en utvikling med omfattende korttidsutleie, og jeg er – i likhet med regjeringen – opptatt av at kommunene bør ha gode virkemidler for å oppnå dette. Dagens konsesjonsregler, herunder lokal forskrift, gjelder likevel ikke i slike tilfeller. Jeg vil peke på at det ikke er noen klar grense for når bruken som helårsbolig opphører. Boplikt hjemlet i forskrift etter konsesjonsloven er oppfylt når noen er registrert i folkeregisteret som bosatt i helårsboligen. Et vilkår for slik registrering er at man overnatter der mer enn 50 pst. av nettene. Leies boligen ut fortløpende året rundt i mer enn seks måneder til noen som ikke er registrert bosatt, må boligen anses som utleiebolig, ikke helårsbolig. I slike tilfeller er det nærliggende å karakterisere bruken som næring. En bruksendring fra bolig til utleie endrer heller ikke karakter hvis sluttbrukeren, leietakeren, bruker den til ferieformål. I en del tilfeller brukes dessuten korttidsutleie til leietakere som bruker boligen i forbindelse med arbeidsopphold. Som landbruks- og matminister har jeg ikke førstelinjeansvaret for virkemidler som kan hindre korttidsutleie.

Jeg må gjenta at når vi setter rekord siden år 2000 i faktisk gjennomført skogkulturarbeid, så er det en praktisk gjennomføring av å forvalte skogen for framtiden. Klimamålene er langsiktige, og vi skal se på dette i et hundreårsperspektiv. Regjeringen har varslet, i fjorårets klimamelding, at vi vil arbeide med å fastsette et langsiktig klimamål for forvaltet skog. Klima- og miljøministeren og jeg har bedt om at våre direktorater sammen kan utrede et slikt langsiktig klimamål for forvaltet skog. Målet må settes ut fra hva som er et realistisk nivå for økt opptak, som jeg har vært innom, og reduserte utslipp. Regjeringen vil komme tilbake til dette på egnet måte når vi har forslaget klart. Så her skjer det mye både på plansiden og ikke minst også i praktisk, konkret handling, som til sjuende og sist er det aller viktigste.

Som jeg var inne på, er effekten av å drive bl.a. ungskogpleie er godt kjent, og det er derfor vi er så opptatt av å forsterke det arbeidet. Det er gledelig, både for representanten fra Akershus og for meg, som kommer fra Innlandet, at skogkulturaktiviteten nå øker nettopp i de to fylkene. Så skal vi jobbe videre med å beskrive opptakspotensialet videre. Vi har et godt forskningsinstitutt i Norge som heter NIBIO, som kan være med og få fram enda bedre tall på det som representanten etterspør. Så her er vi overhodet ikke kommet i mål. Kanskje vi skal si det som Churchill: Dette er ikke slutten, det er ikke engang starten på slutten, men det kan være slutten på begynnelsen for å øke opptaket for skog i vår tid. Det er vi levende engasjert i, og det er også derfor vi rekrutterer flere ungdom til å drive bl.a. ungskogpleie og planting.

Jeg takker for spørsmålet. Skogen er viktig for å binde karbon. FNs klimapanel sier at skogen har to tydelige oppgaver i klimasammenheng. Det er å bruke mer råstoff fra skogen, sånn som de talerstolene vi har her i Stortinget, fantastisk flotte produkter som også er laget av nettopp råvaren fornybart skogmateriale. Og så må vi sørge for å plante enda mer skog, sånn at vi løpende kan binde enda mer karbon i produksjon av trevirke. Det årlige CO2-opptaket i norske skoger har vært fallende de 20–30 siste årene som følge av lav aktivitet, men det skal vi nå snu, for det årlige opptaket er likevel høyt, og det er fortsatt stort potensial, i tråd med det representanten påpeker. Opptaket er nå på om lag 19 millioner tonn CO2 per år. Den historiske årsaken til at det har stagnert litt, er at mye av den skogen som nå er voksen, eller som vi kaller hogstmoden, den ble plantet rett etter krigen. Men da må vi også sørge for å plante på nytt når det hogges, og det er både klima- og miljøministeren, som spørsmålet opprinnelig var stilt til, og jeg som landbruks- og matminister opptatt av. Det er veldig bra å diskutere handlingsplaner, men enda bedre enn handlingsplaner er reell handling, og det er klima- og miljøministeren og jeg i gang med å sette i verk. Derfor har vi sendt et felles brev til norske kommuner, minnet om at det er en plikt i tråd med skogbruksloven å fornye og plante etter at det hogges, sånn at vi også kan gjøre det som våre forfedre gjorde etter krigen, å binde mer karbon løpende i skogproduksjon. Vi må også fortsette den gode forvaltningen av norske skoger. Forrige uke kom det gode tall på at det nå er den høyeste aktiviteten på det vi kaller ungskogpleie siden tusenårsskiftet. Det er konkrete resultater av skogpolitikk som gir tilskudd til å drive ungskogpleie, dvs. at vi rydder bort busk og kratt, sånn at de trærne som skal binde store mengder karbon, får vokse seg store, at de får nok areal, lys og næring. Den største økningen skjer i Oslo, Akershus, Buskerud og Østfold, hvor aktiviteten har økt med 23 200 dekar. Så er det sånn at vi kommer tilbake med skogpolitikk i regjeringens årlige klimastatus og -plan, og det samme som en del av de statsbudsjettforslagene vi legger fram. Og her, i Stortingets vedtak før jul, ble det en ytterligere påplussing nettopp til klimatiltak i skog, hvor tettere planting og ungskogpleie inngår som en del av det en kan få tilskudd til.

Statsråden følger opp de målene som Stortinget har satt, og det har over tid vært en av de påpekningene Stortinget har hatt. Vi har jo et mål for å redusere de samlede utslippene, og så er det godt belyst i denne debatten, som også Riksrevisjonen påpeker selv, at det her er noen målkonflikter. I den urolige tiden vi lever i, er vi veldig opptatt av at vi skal ha landbruk i hele landet, inklusiv at vi skal ha matproduksjon i Troms og Finnmark, som er et viktig strategisk område for totalberedskapen. Der kreves det at vi kan utnytte gressarealene med drøvtyggere, så vi må alltid ha en politikk som er i tråd med det naturgrunnlaget Norge har. Jeg synes vi er kommet godt på vei. Det går godt i norsk grøntnæring, det skapes store verdier, og vi er nå i ferd med å forsterke strategien for å utvikle mer fôr basert på egne naturressurser. Det er bra for både sikkerhet og globale utslipp.

Han trykket sent, og så får nasjonalforsamlingen vurdere om spørsmålet var godt, men det er i hvert fall sånn at vi er levende opptatt av å produsere mer mat direkte til folk. Det at vi produserer mer hvete, f.eks., som inngår i brød og bakervarer, er bra både for selvforsyning og kosthold. Det at vi har lagt opp til å produsere mer grønt, eksempelvis, at vi forsterker produksjonen av potet eller rotvekster, er god næringspolitikk, det er god selvforsyningspolitikk, og det gir tilgang på rene råvarer til befolkningen vår. Så jeg er ikke nødvendigvis enig i at dette er en så skarp motsetning som representanten Pollestad påpeker. Det er i hvert fall helt klart at vi gjør avveininger sammen med faglagene i jordbruksavtalen, så vi produserer det forbrukeren etterspør. Vi skal sørge for at den maten har den beste kvaliteten, sånn at du og jeg har tilgang på det vi ønsker, når vi trenger det.

Det har vi jo svart på også i skriftlig svar til næringskomiteen til Dokument 8-forslag som nå ligger til behandling: Vi har registrert at Tine har tatt sitt standpunkt knyttet til enkeltproduktet Bovaer, men samtidig er vi tydelig på at det arbeidet MetanHUB gjør ved å finne ut hva slags fôr-råvarer vi kan bruke, som gir mer effektivitet i produksjonen og lavere utslipp, må fortsette. For det er slik at MetanHUB også sjekker naturlige fôrtilsetninger bl.a., som fett og planteoljer, for å se hvordan det kan implementeres til norske forhold. Representanten hadde også et bredere spørsmål som gjaldt jordbearbeiding. Der har vi jo gjort et veldig viktig arbeid sammen med faglagene, sammen med Klima- og miljødepartementet bl.a. rundt Oslofjorden, som først og fremst handler om bedre vannkvalitet. Men redusert jordbearbeiding og bruk av fangvekster er også positivt i klimasammenheng for å redusere utslipp og øke opptaket av karbon.

Svaret er ja. Vi vil samarbeide både med MDG og alle de andre partiene som både er representert i næringskomiteen og energi- og miljøkomiteen. Selv har jeg hatt glede av å ha gode samtaler med representanten Une Aina Bastholm i starten av min tid som landbruks- og matminister, og vi har allerede lagt en plan for hvordan vi skal øke selvforsyningen av mat produsert på norske ressurser. I praksis betyr det at vi må produsere mer planter, både som mat til folk og som fôr til dyrene våre. I årets jordbruksavtale har vi f.eks. gjort to nye grep. Vi har innført et eget tilskudd for produksjon av økologiske grønnsaker, som vi ikke har hatt tidligere – det tror jeg er en sak MDG er enig i. Og vi setter en tydelig retning på at mer av korn som produseres i Norge, skal gå til mat til folk, altså vårt daglige brød. Det er tiltak som både vil øke den reelle selvforsyningen og beredskapen, samtidig som det reduserer utslipp.

Riksrevisjonen har gjennom sine undersøkelser gjort et grundig arbeid på et tema som er viktig for regjeringen, og som vil være nyttig i det videre arbeidet med å redusere klimagassutslippene fra jordbruket. Riksrevisjonen mener at styringen på dette området mangler en tydelig strategi, har uklare ansvarsforhold og er lite i samsvar med ambisjonene for 2030. Videre peker Riksrevisjonen på at oppfølgingen må skje gjennom utvikling og iverksetting av effektive virkemidler. Samtidig viser de til, som også har vært nevnt fra denne talerstolen, at det er tydelige målkonflikter i jordbruket rundt behovet for utslippskutt, samtidig som Stortinget har satt offensive mål for å øke produksjonen og dermed øke selvforsyningen av mat produsert på norske ressurser. Dette er krevende avveininger, og i jordbruksoppgjørene har vi nettopp en god arena for å gjøre slike vurderinger, der bl.a. målet om økt selvforsyning og hensynet til klima, natur og miljø avveies. Videre utvikles klimapolitikken gjennom regelmessige stortingsmeldinger om klima og regjeringens årlige klimastatus og -plan. Jeg mener at dette er gode strategiske prosesser der samarbeidet, både internt i regjeringen og med organisasjonene i jordbruket, er godt. Riksrevisjonen mener det ikke vil være mulig å oppnå betydelige utslippsreduksjoner fra jordbruket innen 2030. Utslippene fra jordbruket stammer i all hovedsak fra biologiske prosesser, og det er bred enighet om at utslipp fra biologiske prosesser ikke kan fjernes helt, og at det tar tid å utforme gode og effektive tiltak. Det ligger derfor til grunn for intensjonsavtalen om klima med organisasjonene i jordbruket at de største utslippskuttene vil komme mot slutten av perioden. Siden 1990 har den norske befolkningen økt med 33 pst. Når befolkningen vokser, øker også behovet for mat. Fra tidlig 1990-tall til 2025 har produksjonsvolumet i norsk jordbruk av sluttproduktet økt med 12,4 pst. Til tross for dette er utslippene i samme periode redusert med 10,3 pst., så det illustrerer at det har skjedd mye siden 1990. Derfor er det viktig at det arbeides videre for å redusere de totale utslippene og utslippene per produsert enhet, som nevnt allerede fra talerstolen. I Norge har vi veldig dyktige fagmiljøer, bl.a. på avlsarbeid for husdyrene våre. Det er viktig at vi har dyr som utnytter energien i fôret best mulig, sånn at vi får mest mulig mat til folk for den innsatsfaktoren som brukes. Det er et arbeid som vi vil videreføre fordi det fortsatt har et stort potensial i seg. Riksrevisjonen viser til at Landbruks- og matdepartementet ikke har tatt nok ansvar for å innfri målene i klimaavtalen, og klimaavtalen med jordbruket er ambisiøs. Neste hovedrapport fra regnskapsgruppen for klimaavtalen blir ferdigstilt høsten 2026. Denne rapporten vil orientere om avtalens utvikling for årene fra 2021 til 2024, altså avtalens fire første år. På bakgrunn av denne hovedrapporten bør det vurderes om progresjonen er som ønsket, og vi vil også få bedre dokumentasjon på hvilke tiltak som har fungert best. Det har, som representanten Aukrust helt riktig sa fra talerstolen, vært en betydelig prioritering av klima-, miljø- og naturfeltet over de siste jordbruksavtalene. Så mye som en tredjedel av de midlene som nå har kommet på et betydelig høyere nivå samlet sett, går til disse formålene. Vi vil fortsette dette samarbeidet med faglagene, og vi mener også at det er viktig at vi utvikler kunnskapen på det som bl.a. har med jordovervåkning å gjøre, sånn at vi er bedre rustet til å tallfeste hvilke tiltak – bl.a. fangvekster, drenering, beiting og ikke minst lagring av karbon i jordbruksjord – som faktisk gir den beste effekten. Det er også grunn til å påpeke at det skjer gode ting i næringen. Det er et arbeid som vi vil fortsette med. Samtidig er det helt klart at regjeringens mål for trygghet for framtiden må ha både utslippsreduksjoner og selvforsyning som viktige arbeid, og der skal vi balansere de hensynene.

Det var representanten Johnsen som ønsket en kommentar fra matministeren, og det skal han få – i tre hovedpunkter. For det første kan vi i Norge være veldig stolt over den mattryggheten vi har som innbyggere når vi går til butikken og handler mat både til oss selv og ungene våre. Når vi reiser ut i verden, prater vi gjerne om hvor viktig og positivt det er at norsk kjøttproduksjon skjer med lite bruk av antibiotika. Vi er stolt over at vi har en grønnsaksproduksjon som jamt over i mange tilfeller bruker mindre sprøytemidler enn det er i den maten vi kan importere. Det er to viktige punkter, men da er det viktig for regjeringen og matministeren å være konsekvent. Vi kan ikke ha en politikk der vi sier at mattrygghet er noe vi er stolt over når det passer oss, men vi ser bort fra det når det blir krevende. Jeg er helt trygg på at den linja regjeringen har i denne saken, er til nytte – og ikke minst til landbrukets beste på lang sikt – for å sikre videre oppslutning om den gode, trygge maten i Norge. Da kan det ikke være sånn at folk etter hvert begynner å sette spørsmålstegn ved om produkter en får i butikken som er produsert i Norge, har en lavere standard når det gjelder mattrygghet enn det vi importerer. Representanten Støstad sa, i likhet med representanten Erlend Larsen, at dette også handler om barnemat. Kadmium som tungmetall er mye debattert, men regelverkspakken handler også om hva slags nivåer som skal være tillatt når det gjelder muggsoppgifter og bl.a. klorert alkohol, som kan oppstå som forurensning i prosessert barnemat. Jeg tror debatten her i Stortinget før jul hadde vært litt annerledes hvis det var en viktigere del av grunnlaget for debatten. Så er det punkt 3. Det skjer allerede viktig kartlegging på de aktuelle områdene. Disse grenseverdiene ble innført i Europa i 2021, så det er ikke noe nytt at vi skal sørge for lavere tillatte mengder av tungmetall i det du og jeg kan kjøpe i matvarebutikken. Det er et viktig poeng, for representanten Johnsen framstiller det av og til som om det er løkprodusenter som får et forbud. Det er ikke det regelverket handler om. Det handler om hvor mye tungmetall det skal kunne være i den matvaren som du og jeg går i kassa og kjøper med oss hjem. Og da vil det finnes muligheter som vi vil følge opp – hvis dette forslaget nå viser seg å få flertall – for hvordan man kan sikre norsk løkproduksjon, men at det skjer innenfor rammer som produsenten kan stole på, på samme måte som produsenten skal stole på at barnematen er så trygg som mulig.

Det er to påstander fra FrP i løpet av denne debatten som bør kvitteres ut og kommenteres før vi avslutter. Den første var det engasjementet som FrP tilsynelatende har for tallgrunnlaget. Det er nettopp vedtaket her i Stortinget om tallgrunnlaget som gjør at vi kan få den positive utviklingen som jeg beskrev. Årets jordbruksavtale baserer seg nettopp på det tallgrunnlaget som Stortinget vedtok. Det FrP derimot prater lite om, og som egentlig burde engasjere representanten Strifeldt mer, er at det i den enigheten som ble nådd her på Stortinget, også var noen viktige punkter i tillegg til tallgrunnlaget. Det handlet om satsing på Nord-Norge – som vi nå er i gang med, for det trengs – og det handlet om en langsiktig plan for økologisk matproduksjon fram til 2032. Altså vil jeg på det sterkeste advare mot å skape ny usikkerhet om det som nå gir oss en felles retning, og som kan være så positivt både for å få løst totalberedskap med produksjon i nord, og for å videreføre den positive satsingen på økologien. Det er forutsigbarhet vi trenger nå. FrPs andre påstand er at det ikke blir mindre mat med FrP-politikk. I en krise blir det nettopp mindre mat med FrP-politikk, for det handler om at sentraliseringen gjør at store arealer og beiter vil bli stående ubrukt, og det er nettopp disse som gir oss sikkerhet i møtet med en større krise. Sammen med komitéleder Rune Støstad møtte jeg dyktige unge gårdbrukere i den vesle bygda Brekkom, som nå har fått støtte fra Innovasjon Norge til å investere i løsdrift på et bruk med 15 melkekyr. Det er den politikken som FrP mener er ineffektiv, men da vil de grasressursene bli stående ubrukt og råtne i stedet for at de gir oss trygghet for mat. Det er det FrP alltid overser: at det ikke er sluttleddet – med det som er innholdet i melkekartongen – som er utgangspunktet; det er nettopp graset til kua som gir oss trygghet. Til slutt vil jeg gi honnør til KrF og Venstre, som har vært med på å sikre denne enigheten. Jeg skrøt jo av det rød-grønne budsjettforliket, men det hadde ikke vært mulig med mindre Senterpartiet, KrF, Venstre, Pasientfokus og Arbeiderpartiet ble enige om dette i vår. Det er det vi nå må stå fast på. Da er det som Valderhaug var innom: Det skal lyse i stille grender – og på grunn av denne enigheten med tallgrunnlaget og dette jordbruksoppgjøret lyser det mer i stille grender nå enn det ville ha gjort med FrP-politikk.

Jeg anerkjenner at det er mer å gjøre når det gjelder velferdsordningene. Det står også i Arbeiderpartiets partiprogram for denne stortingsperioden. Men da jeg i stad kritiserte Høyre og Fremskrittspartiet for å gjøre endringer i den inngåtte avtalen, blir det jo veldig rart om man skal åpne for det i andre sammenhenger. Dette var et tema som var oppe i årets jordbruksforhandlinger, og som er vurdert, og det ble lagt inn ekstra midler til nettopp gårdbrukere som får barn. Dette er først og fremst et spørsmål om to ting: Har du penger til å få leid inn avløser? Det er spørsmål a. Spørsmål b er: Finnes det avløsere som kan gjøre jobben? Og når det gjelder begge de spørsmålene, har vi fortsatt ting å jobbe for, men vi må også sørge for at det utdannes og rekrutteres folk inn i næringen, sånn at vi har folk som kan dyrehold i praksis.

Jeg synes budsjettforliket er blitt veldig godt. Men, som jeg var inne på i min tale i stad, hoveddelen av disse pengene går til oppfølging av jordbruksavtalen. Den ble inngått med en ren Arbeiderparti-regjering. Så hvis man ser etter en offensiv landbrukspolitikk, som representanten Pollestad etterlyser, er det bare å gå inn i tabellen og se hvor de store pengene går. Men det er helt riktig at det har kommet flere gode påplussinger, i tillegg til det veldig solide budsjettet som lå der fra før, som altså ligger an til å være det første som sikrer en jamstilling mellom jordbruket og gjennomsnittlige lønnstakere siden 1982. Det som vanligvis omtales av faglagene som noe av det beste som har skjedd i moderne jordbrukshistorie, er vi nå, i 2026, i ferd med å tangere, eller i praksis egentlig gå forbi. Det er vel kort sagt en offensiv landbrukspolitikk.

Næringsmiddelindustrien i nord har formidlet at det er behov for dem, men det er alltid sånn med ulike statlige ordninger, bl.a. de som Innovasjon Norge forvalter på vegne av staten, at de har et sett med kriterier i seg. De kriteriene som var satt for den ordningen som nå har eksistert, har ikke truffet helt på å kunne matche det næringsmiddelindustrien har sendt inn som sine ønsker for de litt mer langsiktige prosjektene. Det må vi følge opp med våre budsjettpartnere, som nå har fått inn igjen penger til dette formålet.

Dette er et bra spørsmål. Det har seg sånn at bedriftene som ønsker å investere i og videreutvikle næringsmiddelindustrien i nord, spesielt slakterier og meierier, ønsker å gjøre et langsiktig arbeid. En del av de pengene vi har i den ordningen som var for året som snart er over, ble ikke brukt fordi man ikke klarte å finne en ordning der det var samsvar mellom langsiktigheten og utbetalinger i det året som er gått. Med budsjettforliket vil vi selvfølgelig bidra til å følge opp dette, sånn at ordningen kan treffe og pengene blir brukt i tråd med formålet det er ment til.

Et av de tydelige innspillene fra skognæringen til budsjetthøringen her på Stortinget var nettopp ønsket om midler til frivillig vern, så når representanten Strifeldt framstiller det som noe næringen ikke ønsker, er det direkte feil. Det kan man se på opptak som ligger tilgjengelig på stortinget.no. Når det gjelder importvernet i Norge, er det viktig for å kunne ha selvforsyning og beredskap av mat produsert på norske ressurser. Hvis representanten går inn og ser på prisutviklingen for ulike matvarer fra jordbruket, vil han se at mange av de importerte produktene fra ulike jordbruksvarer har hatt en langt høyere prisstigning enn dem vi produserer innenlands i Norge, som har hatt en mer jevn prisutvikling. For eksempel har jordbruksprodukter som kakao, kaffe og avokado økt mye mer i pris enn det norskprodusert kjøtt har gjort.

Her var det mye å ta tak i. Vi tar deltidsgårdbrukere og matprodusenter først. Landet vårt er veldig variert fra naturen og geografiens side, og vi trenger i høyeste grad gårdsbruk av ulik størrelse, både når det gjelder korn- og grønnsaksproduksjon, og når det gjelder dyrehold av ulikt omfang. Hvis vi ikke hadde folk som drev næring med matproduksjon, f.eks. med noen småfe, ville store deler av landarealet ikke blitt brukt. Jeg er veldig imponert over de folkene som gjør flere viktige jobber og driver flere næringsvirksomheter. De bør ikke snakkes ned. Når det gjelder skogen, er det vedtatt at vi skal ha 10 pst. vern i Norge. Det følger selvfølgelig statsråden opp, men det er som representanten er inne på: Vi må også tenke på råstofftilgang. Derfor har vi penger til planting og fornying av skogen i dette budsjettet.

Budsjettenigheten mellom de rød-grønne partiene og dagens innstilling, som vi behandler, sikrer penger til gjennomføring av årets jordbruksavtale. Det er en høytidelig dag i dag, for sist Norge hadde et opptrappingsvedtak for jordbruket, ble det regnet sluttført i 1982, og leder av Norges Bondelag, som er jordbrukets forhandlingsleder, kunne ved pressekonferansen på årets jordbruksavtale si at denne avtalen legger til rette for at jordbruket som næring blir jamstilt med gjennomsnittet av arbeidstakere i Norge. Denne gangen er det ikke industriarbeidere som er sammenligningsgrunnlaget. Det er gjennomsnittet av alle arbeidstakere korrigert for de 10 pst. som tjener aller mest, og de 10 pst. som tjener minst. Det vil si at sammenligningsgruppen ligger et lite hakk høyere ved denne opptrappingsplanen. Dette er resultatet av en langsiktig prioritering som regjeringen har gjort for næringen – en av de viktigste næringene våre i Norge. Det skjedde mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet var sammen i regjering, og det skjer videre nå. De tre siste årene har det blitt 1 200 flere unge bønder under 40 år i Norge. Det er helt avgjørende for at vi fortsatt skal ha produksjon av trygg norsk mat av høy kvalitet, at vi har folk som kan gjøre jobben de neste tiårene. Her snakket jo næringsministeren godt om folk i kjeledress, og sånn er det i jordbruket også. Vi må ha folk i fjøsene som faktisk kan ta vare på dyrene, og folk som kan høste planter til både folk og dyr. Dette er særlig viktig nå i den tiden vi er inne i – den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. NATO har også tydelige krav til oss som medlemsland og alliert om at vi skal sikre robust vann- og matforsyning til både egen befolkning og soldater som vi måtte kunne ta imot. For å få til dette har den norske modellen, med hovedavtalen og nettopp jordbruksforhandlingssystemet, vært helt avgjørende. Det som kanskje gjør dagen i dag ekstra høytidelig, er at hovedavtalen i år har 75-årsjubileum. Den ble innført for første gang under regjeringen Gerhardsen i 1950. Når vi nå ser i dagens innstilling at både Høyre og FrP ønsker å gjøre endringer i den inngåtte avtalen, er det jo nettopp å skape uforutsigbarhet for næringsdrivende, når de ellers prater om betydningen av forutsigbarhet. Det er en selvmotsigelse. Det som gjør det ekstra spesielt, er at dette går ut over de unge folkene som ønsker å bli med på laget, f.eks. unge bønder under 40 år som i dag har tilgang på innovasjonsmidler gjennom Innovasjon Norge, der både Høyre og FrP foreslår å kutte i de midlene i dette budsjettet. Representanten Thorheim sa i en forsnakkelse at det er få som er så dårlige til å ta vare på mulighetene som Høyre. Det er et snev av sannhet i den uttalelsen i denne saken, for i Nord-Norge har vi unge bønder, som Sunniva Skogan i Balsfjord, som sier hun nå tror det kan bli flere matprodusenter i Nord-Norge og representantens landsdel, men da må man ikke kutte i nettopp de investeringsmidlene som Sunniva og hennes kollegaer trenger for framtiden. Dette er ikke bare et godt budsjett for matproduksjon; det er også et budsjett for framtidsskogen i Norge. Det er et veldig langsiktig arbeid som vi på rød-grønn side kan være stolte over at vi vedtar i dag. Vi vedtar betydelige satsinger på klimatiltak i skogen, dvs. bl.a. ungskogpleie. Der har jeg lyst til å knytte en kommentar til det representanten Bastholm veldig godt sa, at vi må ha politikk som når flere mål. I budsjettproposisjonen står det at ungskogpleie gjennom JOB:U-prosjektet både kan bidra til høyere karbonopptak og til å inkludere folk i arbeid. Det er den type politikk vi trenger i praksis. På samme måte er de ekstra pengene til veterinærer og mentorordning ved å knytte erfarne dyrleger sammen med dem som akkurat har gjennomført utdanningen, en meget god måte å tenke både nærings- og utdanningspolitikk på – kombinert. Så et godt budsjett har blitt enda bedre.

Ja, her er representanten inne på et veldig viktig tema, så jeg er glad for at han også stiller spørsmål om det. Matsentralene var blant dem vi skjermet for kutt. Jeg vet at representanten Larsen også er opptatt av bl.a. forsvar, og i dette budsjettet har vi gjort mange små og store prioriteringer for å få regnestykket til å gå opp til slutt. På mitt område var det kutt på mange mindre og mellomstore poster, men vi kuttet ikke til matsentralene, samtidig som matsentralene nå får 5 mill. kr ekstra i nysalderingen som skal vedtas i denne salen. Jeg vil si at framfor oss ligger det et viktig arbeid med oppfølgingen av den loven som er vedtatt her i salen. Forskriftssiden er ikke sluttført ennå, men det skal jeg ta ansvar for og jobbe hardt videre med, for jeg har veldig stor tro på det gode arbeidet bransjen gjør. Vi ser bl.a. at butikkene har blitt enda flinkere til å tilby matvarer til reduserte priser. Det er bra for miljøet, og det er bra for forbrukeren. God mat skal i magen, ikke i søpla.

Jeg nevnte et tema i stad, eksempelet avl. Vi ligger langt framme i Norge når det gjelder avl, og man ser at man kan avle på dyr som har høyt fôropptak og lave utslipp som egenskap. Det gjøres det bl.a. i Norge på melkeku, gjennom Geno, som er en forsknings- og utviklingsorganisasjon med veldig høyt faglig nivå på sitt arbeid. Det er et eksempel. Vi vil fortsatt ha behov for å utvikle enda bedre fôrkvalitet. Nå har fiskeriministeren og jeg akkurat mottatt en rapport fra en ekspertgruppe som har jobbet med bærekraftig fôr. Der kommer det innspill som er veldig viktige for oss inn mot det videre arbeidet og de kommende jordbruksforhandlingene. Det handler om hvordan vi kan øke fôrproduksjonen på egne ressurser og også øke kvaliteten, sånn at vi blir bedre selvforsynt, og samtidig gjøre det på en måte som er effektiv og smart for dyreholdet vårt.

Jeg takker for spørsmålet. Riksrevisjonen har gjort et grundig arbeid på et tema som er viktig for både meg og regjeringen. Rapporten vil være nyttig i det videre arbeidet med å redusere klimagassutslippene fra jordbruket. Representanten Larsen viser til at Riksrevisjonen konkluderer med at det ikke er tegn til at det vil være mulig å oppnå anselige utslippsreduksjoner fra jordbruket innen 2030, at Landbruks- og matdepartementet ikke har tatt nok ansvar for å innfri målene i klimaavtalen, og at dagens virkemidler i liten grad bidrar til å nå målene. Intensjonsavtalen om klima, også kalt klimaavtalen, ble inngått mellom regjeringen Solberg og organisasjonene i jordbruket i juni 2019. Målet for avtalen er en samlet netto utslippsreduksjon på 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i perioden 2021–2030. Høsten 2026 kommer det en mer omfattende rapportering om framdriften i klimaavtalen, med en rapportering for årene 2021–2024. Først da vil vi få et mer dekkende grunnlag for å vurdere hvordan vi ligger an til å nå målene i avtalen. Det ligger til grunn for klimaavtalen med jordbruket at de største utslippskuttene vil komme mot slutten av perioden. Det henger sammen med at utslippene fra jordbruket i all hovedsak stammer fra biologiske prosesser. Det er bred enighet om at utslipp fra biologiske prosesser ikke kan fjernes fullstendig, men at det også tar tid å utvikle treffsikre virkemidler for å få ned disse utslippene. Siden 1990 er klimagassutslippene fra jordbruket redusert med 10,4 pst. I samme periode har befolkningen i Norge økt med 32 pst. Flere folk betyr jo økt behov for mat og dermed behov for økt matproduksjon. Produksjonsvolumet på sluttproduksjon i norsk jordbruk har også økt i samme periode. Med det som måleparameter har utslippene per produsert enhet med andre ord gått ned. Det er viktig at det arbeidet fortsetter, med å redusere både de totale utslippene og utslippene per produsert enhet. Blant annet vil jeg trekke fram avlsarbeidet for å få dyr som klarer å ta opp fôr godt og gir minst mulig utslipp – dyrehelse er viktig – samt gjødselhåndtering. I tillegg vil jeg framheve det arbeidet som er gjort med loven om redusert matsvinn, som er vedtatt i denne salen, som vi er godt i gang med å utvikle forskrifter til. Men til slutt vil jeg påpeke, og det er viktig, at Riksrevisjonen også hadde en annen grundig undersøkelse i 2023, der Landbruks- og matdepartementet fikk kritikk for ikke å ha tilstrekkelige virkemidler for selvforsyning og beredskap, og det er innebygde målkonflikter i dette temaet.

Viktig saksinfo: Norge har bedt om en tilpasningstekst om utsatt gjennomføring av grenseverdien for kadmium i Norge til 1. juli 2026 og har fått gjennomslag for dette av EU. Her har det nettopp vært gjort et arbeid for å få til en lengre periode, sånn at det går an å tenke på omstilling. Det er ikke riktig, som representanten Pollestad nå forsøkte å si, at jeg sa at vi kan gjøre noe framover. Det kan man selvfølgelig gjøre, men jeg pekte på det som hadde skjedd historisk, i de tidligere jordbruksoppgjørene. Tidligere landbruksminister Pollestad sier at han hadde en tanke om å gjøre det, men da jeg kom inn i Landbruks- og matdepartementet, opplevde jeg ikke at det forelå en klar plan fra tidligere landbruksminister Pollestad for hvordan den kompenseringen eventuelt skulle utformes. Det er det viktig å informere om. Så synes jeg det er overraskende ut fra en større næringspolitisk kontekst at Høyre har signalisert at de har tenkt å stemme for dette forslaget, for dette inngår jo i en større debatt om vårt forhold til Europa og å stå opp for EØS-avtalens troverdighet. Derfor er det viktig for regjeringen å få ned EØS-etterslepet, og det sier jo Høyre at de ønsker i andre sammenhenger. Det har kommet litt uklart fram hvorfor det her er flere partier som har snudd. Som representanten Støstad helt riktig var innom, har det vært en ordinær behandling i Europautvalget. Så mitt klare råd til Stortinget er fortsatt at vi i Norge skal være ledende på mattrygghet, og da har det noe å si om forbrukeren i de kommende månedene kan være trygg på at vi har minst like gode mattrygghetsstandarder i Norge som det er for mat vi importerer fra andre land. Vi kan ikke på den ene hånden argumentere for at vi er veldig sterke på bl.a. lav antibiotikabruk, mens vi tillater høyere innhold av andre helseskadelige stoffer i andre produksjoner. Det mener jeg er en dårlig linje som over tid kan bidra til å svekke oppslutningen om norsk mat. Dette er allerede klarlagt og ligger klart til behandling i morgen, som det har vært vedtatt. Så jeg ber Høyre og andre partier som har andre standpunkter når det gjelder EØS-avtalen i andre saker, tenke seg godt om når det gjelder hva man eventuelt ønsker å stemme for i denne saken.

Representanten Raja har helt rett i at spørsmålet om løken egentlig hører til under andre saker enn det Stortinget i utgangspunktet diskuterer i dag, men jeg hadde muligheten til – på litt kort tid – å komme hit til Stortinget og si noe om bl.a. de møtene som Landbruks- og matdepartementet har hatt med næringen. Dette er et regelverk om forurensende stoffer i næringsmidler, som ligger under Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde, men det er slik at vi følger opp med næringen. Næringen har vært klar over at de nye grenseverdiene vil bli innført i Norge. Dette er ingen ny sak. De nye grenseverdiene for kadmium i løk ble innført i EU i 2021, så det er mange år siden EU gjorde sitt vedtak om hva som skal være reglene. Så vil jeg si at i jordbruket har vi gjennom jordbruksavtalen veldig gode muligheter til å diskutere hvilke kompensasjonsordninger som kan løftes i ulike saker, og hvilke tiltak som kan bidra til nye produksjoner der det måtte være ønskelig. Det er også mulig for faglagene å løfte det inn i en slik tematikk i jordbruksforhandlingene. Det har ikke vært gjort i denne saken. Tidligere statsråd Geir Pollestad var oppe her på talerstolen, og jeg vil si at det også under tidligere statsråd Pollestads tid ble avholdt et møte om denne saken med næringen, på statssekretærnivå, den 3. april 2024. Så næringen har i hvert fall vært kjent med denne tematikken over lengre tid. Vi hadde også møte i Landbruks- og matdepartementet på statssekretærnivå den 25. juni 2025. Som Tor André Johnsen helt riktig påpeker, er det utfordringer for de løkprodusentene som får nye regler, men det skal sies at selve regelverket handler om hvor mye kadmium det er tillatt å ha i en løk idet vi som forbrukere kjøper den i en norsk butikk. Med mulig rådgivning for f.eks. å kalke jordsmonnet, som Johnsen helt riktig var inne på, vil det være mulig å redusere kadmiumnivået i deler av produksjonen. Det er derfor ikke noe næringsforbud mot å produsere løk på disse områdene, men det handler om kvaliteten på sluttproduktet. Jeg vil til sjuende og sist avslutte med en tanke som matminister. I Norge er vi veldig stolte over at vi har lav antibiotikabruk i produksjonen av kjøtt og mjølk. Vi sier ofte at vi har lite bruk av sprøytemidler i grønnsaksproduksjonen. Det er kvaliteter ved norsk matproduksjon som forbrukerne setter pris på, og derfor ønsker jeg ikke at det skal være tillatt med mer kadmium i norsk løk enn i den som importeres.

Som jeg innledet med i mitt svar, er det et langvarig arbeid som har ligget bak for bl.a. den avtalen som ble signert i forrige uke, som startet opp helt tilbake i 2018, så det er nok ikke alle prosesser som er like enkle når vi skal ha adgang til andre eksportmarkeder utenfor Europa. I svaret mitt påpekte jeg også at vi bl.a. i retur fikk et omfattende spørreskjema, så vi må vi jo jobbe godt og grundig med de kravene mottakerlandene av norske landbruksprodukter stiller. Så til hovedspørsmålet Johnsen stilte, om det er slik at EØS prioriteres over Asia. EØS-avtalen er for norsk næringsliv vår aller viktigste avtale, så det er klart at regjeringen er veldig tydelig på at vi skal følge opp våre forpliktelser, men saken vi fikk presentert sist uke, med at vi har åpnet nye muligheter, bl.a. for brunost i Kina, viser jo at vi kan lykkes med begge deler. Jeg vil imidlertid understreke at dyrevelferd og mattrygghet for norske innbyggere her hjemme også er en viktig del av Mattilsynets oppgaver.

Jeg takker for gode spørsmål. Jeg tar det første spørsmålet først, som går konkret på Norsvin. Slik jeg nevnte i svaret mitt, tok statssekretær Brekken under sitt besøk opp akkurat det temaet Johnsen på en god måte legger fram, og dette er et arbeid vi fra regjeringens side ønsker å fortsette. Så til det andre spørsmålet Johnsen stiller, som også er et viktig tema, om ressurser i Mattilsynet. Det er helt riktig at Mattilsynet også må gjøre sine prioriteringer. For regjeringen er det å følge opp EØS-avtalen og sørge for at vi tar ned EØS-etterslepet, en viktig prioritet. Der har også Mattilsynet en sentral rolle fordi det største antallet rettsakter innenfor EØS-avtalen ligger på matområdet. Mattilsynet skal både bidra til å vedlikeholde avtalen og sørge for at vi har en EØS-avtale til fordel for norsk næringsliv, i tillegg til å sikre dyrevelferd og mattrygghet hjemme.

Jeg vil takke representanten Johnsen for spørsmålet, og jeg setter pris på å kunne redegjøre litt for regjeringens arbeid på dette området. Norge er kjent for å være et land med et mangfoldig natur- og kulturlandskap. Vi har et bærekraftig landbruk med matproduksjon av høy kvalitet og stor mattrygghet, og disse verdiene og kvalitetene ved norsk mat og norske landbruksprodukter gjenspeiler det vi eksporterer. Det ønsker regjeringen å bidra til at vi skal forsterke de neste årene. Derfor var min statssekretær Hanne-Berit Brekken i Kina i forrige uke og signerte en avtale om eksport av meieriprodukter til Kina. Avtalen innebærer at kinesiske forbrukere snart vil kunne finne norsk ost, melk og andre meieriprodukter i butikkene. Avtalen er viktig fordi den bidrar til økt verdiskaping, eksportinntekter, styrking av det norske landbruket og distriktene, og den fremmer god norsk kvalitet og omdømme. Denne avtalen er et resultat av målrettet og tett samarbeid mellom Mattilsynet, departementet og kinesiske myndigheter. Avtalen har vært et langsiktig arbeid, som ble startet helt tilbake i 2018. I forrige uke signerte min statssekretær Brekken også en avtale med Kina om helsesertifikater. Norske matvarer og fôrråvarer som eksporteres, skal være trygge og i samsvar med kravene i mottakerlandene. Dette sikres nettopp gjennom helsesertifikater som utstedes av Mattilsynet på vegne av norske myndigheter. Kina er det landet som mottar flest slike sertifikater fra Norge, med over 19 000 papirbaserte sertifikater utstedt årlig. Elektronisk utveksling av helsesertifikater gir en mer effektiv, sikker og sporbar prosess som samtidig imøtekommer behovet som eksportnæringen har etterspurt over lengre tid. I et møte med kinesiske tollmyndigheter i desember i fjor ble spørsmålet om eksport av avlsmateriale fra svin tatt opp. Rett etter møtet sendte norske myndigheter et formelt brev til kinesiske tollmyndigheter for å starte opp godkjenning av avlsmateriale fra svin fra Norge til Kina. Vi mottok deretter et omfattende spørreskjema, som ble fylt ut og oversendt kinesiske myndigheter i mars i år. Statssekretær Brekken tok også opp saken med kinesiske myndigheter i forrige uke i Kina. Saken ligger nå hos kinesiske myndigheter, og de vurderer våre svar og neste skritt. I tillegg har Norsvin jevnlige dialogmøter med Mattilsynet.

En kan være trygg på at det er mange gulrøtter, også økonomisk, for klima og miljøtiltak i jordbruksavtalen som er inngått sammen med Norges Bondelag, hvor nettopp de målrettede tiltakene på klimasiden øker med så mye som 100 mill. kr for å stimulere bonden til å ta valg som faglagene også er enig i. Dette inngår i en større helhet. Som Pollestad vet selv, som tidligere statsråd, er man ett kollegium i regjering som gjør valg sammen. Jeg er sikker på at det kommer til å bli en demokratisk og god høring, og målet om økt selvforsyning står selvfølgelig fast, i tråd med både det Stortinget har vedtatt, det regjeringen har levert i Meld. St. 11 for 2023–2024, og Arbeiderpartiets partiprogram.

Jeg synes finansminister Stoltenberg svarte både godt, ydmykt og til og med med et glimt i øyet på spørsmålet fra Vedum om gjødsling. Den faglige sammenhengen er i hvert fall at vi ønsker å redusere utslipp til luft gjennom lystgass, men også innholdet av fosfor i vassdragene våre er et tema som denne avgiften skal forsøke å gjøre noe med. Det er sånn at vannkvaliteten i bekker og elver rundt om i landet vårt varierer. Det handler ikke bare om jordbruket, men utslipp fra jordbruket er en av flere faktorer som kan føre til at det blir for lite oksygen i vassdragene våre, og at en dermed får fiskedød og det at andre organismer som er avhengig av et høyere oksygeninnhold, ikke klarer seg. Det er en tematikk som vi tar på alvor, og så jobber vi godt sammen med jordbruket for å ha målrettede klima- og miljøtiltak over jordbruksavtalen.

Jeg er trygg på at representanten Pollestad, som også er tidligere landbruks- og matminister, er kjent med at landbrukspolitikken har flere mål. Jordbruket skal, som alle andre sektorer i samfunnet vårt, redusere sine utslipp. Så langt viser statistikken at det er langt igjen til å nå det målet som er satt for jordbruket, og det har Riksrevisjonen også påpekt i sin gjennomgang. Gjennomgående er hovedvirkemiddelet i klimapolitikken å prise utslippene. Jordbrukets utslipp er i liten grad priset. Dette er altså et klima- og miljøvirkemiddel. Samtidig er Pollestad her inne på at konsekvensene også må vurderes opp mot virkningen for de andre målene for landbrukspolitikken. Vi tar derfor sikte på å sende på høring innføring av en avgift som skal bidra til reduserte utslipp til vann og luft. Jeg er trygg på at effekter og konsekvenser vil bli tydelig belyst av høringsinstansene, og at det vil bidra til å gi et godt grunnlag for det videre arbeidet. En avgift vil jo gi økte produksjonskostnader og skal stimulere til mer effektiv bruk av gjødsel, men på grunn av totalkalkylen og det inntektsmålet vi har for jordbruket, vil en kostnadsøkning bli kompensert for jordbruket som sektor.