OverStortinget

Jeg veksler litt mellom å være veldig flau over denne salen og samtidig ganske forbannet. Jeg er flau over at partier som f.eks. Fremskrittspartiet, som sier de vil kalle en spade for en spade, ikke kommer opp på talerstolen og forsvarer at de vil øke sin egen lønn med 57 000 kr. Det er feighet, og det er faktisk ganske frekt overfor mennesker som jobber hardt hver eneste dag, gjør utrolig viktige jobber, kommer slitne hjem til familien sin, føler at de ikke strekker til, verken med penger eller tid, at stortingspolitikere, folkevalgte for akkurat de samme folka, ikke engang kommer på talerstolen og forklarer hvorfor de fortjener 57 000 kr mer i lønn i år enn i fjor. Dette skjer samtidig som vi har hatt en langvarig streik i hotell- og serveringsbransjen. De tjener så dårlig at flere av dem fikk bedre inntekt i streikebidrag enn lønnen i seg selv. Prosenttillegg for stortingspolitikere er ikke det samme som prosenttillegg for en helsefagarbeider eller en barnehagelærer – folk vi så sårt trenger i velferden vår. Hvis man tjener 500 000 kr i året, på en god dag 600 000 kr, er prosenten av det noe litt annet enn prosenten av 1 mill. kr pluss. Selvfølgelig fortjener de som løfter velferden på sine slitne knær og skuldre, mer av både tid og penger. Selvfølgelig fortjener renholdsarbeiderne, butikkarbeiderne og alle dem som får samfunnet til å gå rundt, mer. Jeg har aldri hørt eller sett noen andre bestemme sin egen lønn, slik politikerne kan gjøre, men ikke stå for det nok til å komme her og ta ansvar for sine avgjørelser. I dag har FrP krevd full sal. De har krevd at alle skal være til stede i salen under votering. Men å komme opp på talerstolen og forsvare sitt eget standpunkt – nei, det vil de ikke gjøre. Det er derfor jeg blir litt flau. Jeg blir flau på vegne av alle de folkene som forventer at politikere tar litt mer ansvar. Jeg blir også forbannet på vegne av alle som jobber hardt, men opplever at politikere rykker fra når de i dag er bekymret for hva som kommer til å skje med renten. Når rentebeslutningen skal tas, lurer de på: Hva er det jeg må kutte for å kunne betale en høy rente, hvis det kommer – neste gang det kommer? Det er realiteten folk befinner seg i, og den realiteten må stortingspolitikere i større grad forholde seg til.