OverStortinget

I dag har jeg drøye 260 dager med ansiennitet i Stortinget. Jeg ung, jeg er engasjert og kanskje også litt naiv, for jeg har hele mitt liv hatt en tro på at det som skjer bak lukkede dører, der de viktige beslutningene tas, er noe som gjøres skikkelig. Da jeg satt og leste den graderte rapporten til Riksrevisjonen om tilstanden i PST, ble jeg, for å være helt ærlig, skuffet. Jeg ble skuffet over at en etat som vi alle har så stor tillit til, kan nedprioriteres og underfinansieres så systematisk over tid. I PST jobber det menn og kvinner som hver eneste dag kjemper mot fremmed etterretning, mot terrorplanlegging og for å stoppe de mest alvorlige truslene mot rikets sikkerhet i Norge. Hvis alt går som det skal i PST, hører vi nesten aldri om den enorme innsatsen som legges ned. Folket har en forventning om at PST rett og slett bare skal funke. Det er ikke som andre etater, hvor et tog kan stå eller en vei kan stenges en gang i ny og ne, for hver eneste gang PST glipper, så kan det ha enorme konsekvenser. Men i motsetning til i Bane NOR eller i Statens vegvesen vet ikke folk hvordan det ser ut i PST. Den informasjonen holdes hemmelig, og det er nettopp da vi politikere må vise oss tilliten verdig og sørge for at de klare forventningene folket har, rett og slett imøtekommes. Som en som bare for noen måneder siden var en helt vanlig borger, må jeg si at det er rystende å se hvordan denne etaten har blitt behandlet av regjeringen Støre. I en tid hvor autoritære krefter er på frammarsj, en tid med krig i vårt nærområde og med stadige terrortrusler, så har PST ropt om oppskalering, midler og hjemler. PST har bedt om rammene som skal til for å håndtere de enorme forventningene vi nordmenn har, og de enorme utfordringene som banker på vår dør. I den tiden har ikke regjeringen svart på forventningene. De har ikke møtt problemene i PST med i nærheten av det ansvaret som burde forventes, og det er svært kritikkverdig. Det er også grunnen til at Fremskrittspartiet i dag støtter at det rettes sterk kritikk mot regjeringen Støre – fordi Emilie Enger Mehl visste, fordi Trygve Slagsvold Vedum visste, fordi Jens Stoltenberg visste, og fordi statsminister Jonas Gahr Støre visste. Det er bare så skuffende å se at deler av denne salen ikke forholder seg like prinsipielt til kontrollkomiteens arbeid som andre. Det som ligger til grunn i denne rapporten, er helt åpenbart grunnlag for kritikk, og det å late som noe annet, er politikk. Spesielt skuffet er jeg over partiet Rødt, som i valgkamp etter valgkamp har fortalt velgerne at de skal stå opp mot makten, men i denne saken viser seg mindre som en vaktbikkje og mer som en logrende valp overfor regjeringen Støre.