Videoopptak

Videoopptakene fra Stortinget er reservert abonnenter. Start 2 dager gratis og se dette innlegget umiddelbart.

Lås opp opptak →

Innlegg · 18. jun 2026

Tom Staahle
Tom Staahle
Fremskrittspartiet·Akershus

SakInnstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av ressursbruk og effektivitet i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) (Innst. 445 S (2025–2026), jf. Dokument 3:6 (2025–2026))

Innlegget

Rapporten tar for seg perioden 2019–2024, og når Riksrevisjonen bruker sin sterkeste kritikkform og slår fast at Justis- og beredskapsdepartementets håndtering av PST er «sterkt kritikkverdig», må alle varsellamper blinke. Dette handler om forvaltningssvikt av en justisminister og regjering, og det handler om statens manglende evne til å beskytte Norge mot terror, spionasje, sabotasje og påvirkningsoperasjoner. Det er nær en total svikt i en av de viktigste arbeidsoppgavene en til enhver tid sittende regjering har. Rapportens konklusjon er knusende: Trusselbildet har blitt dramatisk verre, men ressursene, verktøyene og styringen har ikke holdt tritt. PST har fått økte budsjetter, men det er langt fra nok i forhold til de radikalt økte oppgavene tjenesten er satt til å løse. Vi står altså i en situasjon med krig i Europa, økt russisk og kinesisk etterretningsaktivitet, hybride trusler, cyberangrep og terrorhendelser på norsk jord. Når Riksrevisjonen da dokumenterer det mange har visst lenge, at PST har betydelige kapasitetsbegrensninger, mangelfulle IT-systemer, utilstrekkelige hjemler og en organisasjon som ikke er tilstrekkelig rustet for dagens sikkerhetsutfordringer, skulle man jo tro at de som sitter øverst i makthierarkiet, skulle ta sitt ansvar – men nei. Det som gjør saken enda mer alvorlig, er at dette ikke kommer overraskende. Riksrevisjonen dokumenterer at PST over tid varslet om et økende gap mellom trusler og kapasitet. Likevel har departementet reagert for sent og for svakt. Det er åpenbart at den til enhver tid sittende regjering og statsråd har et ansvar for å sørge for at PST har nødvendige ressurser, virkemidler og styring for å utføre samfunnsoppdraget. Og når departementet ikke følger opp utfordringene PST rapporter om og informerer Stortinget, må man jo lure på hva som har skjedd i departementet og regjeringen. For Fremskrittspartiet er kjernen i saken at nasjonal sikkerhet er statens viktigste oppgave. Da holder det ikke å vise til prosesser, områdegjennomganger og interne styringsdialoger. Når PST varsler om økende risiko, må regjeringer handle. Det er nødvendig å minne oss selv om at vi i vår historie har sviktet hva gjelder sikkerhet og beredskap ved flere anledninger, og det er skremmende at evnen til å lære og gjøre noe med det åpenbart er svært liten. Om det er fordi vi er naive eller udugelige, lar jeg henge litt i luften, men at noen ikke har gjort jobben sin, er helt på det rene. Nå har altså Riksrevisjonen og kontrollkomiteen konkludert med at styringen av PST har vært svak, at ressursene ikke står i forhold til trusselbildet, og at departementet ikke har reagert raskt nok på varsler om økt risiko. Da er den naturlige konklusjonen Stortinget må trekke at Norge ikke kan møte morgendagens trusler med gårsdagens prioriteringer. Fremskrittspartiet mener PST må få de ressursene, verktøyene og lovhjemlene som dagens sikkerhetssituasjon krever. Nasjonal sikkerhet må prioriteres høyere enn byråkratiske prosesser. Riksrevisjonens rapport er ikke bare en kritikk av fortiden, det er en advarsel om framtiden.

Kilde: data.stortinget.no · offentlig referat