OverStortinget

Det var veldig gjevt å bli valgt inn som stortingsrepresentant og å kunne reise til hovedstaden Oslo. Det var ikke like gjevt etter noen få dager å erfare at denne byen blir utsatt for granatangrep – trist, men ikke sjokkerende. Også i egen by sliter vi med knivangrep og macheter. Apropos det å slite med ting: Etter å ha fulgt debatten så langt sliter jeg med å se at regjeringen tar denne situasjonen på nødvendig alvor. Når en leser spesielt riksmedia, kan en få inntrykk av at dette først og fremst er et Oslo-problem. Nei, dette er et Norges-problem. I min egen by, Kristiansand, opplevde vi i forrige uke elleve ran på én kveld. Wergelandsparken, som skal være byens juvel, er blitt til et sprøyterom uten vegger og tak. Det er slåssing, det er utagerende mennesker, det er kniver, og det er macheter – og det er blitt hverdagskost. Antall utrykninger til nevnte park er firedoblet på bare tre år. I likhet med i Oslo opplever vi at barn rekrutteres over nett til alvorlig kriminalitet. En mann ble på bestilling bortført, mishandlet i en leilighet som var kledd med plast fra gulv til tak, og reddet i siste sekund. Det er da spørsmålet blir: Hvor lenge må vi vente, og hvor mye må skje, før vi får på plass ressurser og virkemidler – f.eks. visitasjonssoner, som regjeringen har somlet med siden februar? Det har i løpet av denne debatten fra flere partier vært pratet usedvanlig mye om hva tidligere regjeringer har gjort eller ikke gjort. Dem om det, men det har vært desto mindre prat om hva man faktisk skal gjøre i denne situasjonen. De eksemplene jeg har nevnt her nå, har oppstått og eskalert under Støre-regjeringen. Det er selvfølgelig bra at justisministeren tidligere i dag ga et realistisk oversiktsbilde over situasjonen, og Fremskrittspartiet har forventninger til statsbudsjettet, men med det som skjer der ute, og det som sies her inne, er de forventningene svært lave. De svenske tilstandene har kommet.