Den situasjonen som har vært i Agder – og det er ikke uten grunn at statsråden blir spurt av tre representanter om det – har prinsipielle sider. De var selv ute og sa at de ikke var «aktpågivende nok» i første runde» Oversatt til normal norsk: De gjorde ikke jobben sin ordentlig. Hvordan det da skal ha tilbakevirkende kraft så langt tilbake som to og et halvt år, er jo fullstendig uforståelig for folk flest, og det minner ikke mye om en rettsstat. Statsforvalteren satte i gang regelrette raid for å ta folk som har fått godkjente søknader, i ettertid. Da må jeg bare stille spørsmålet: Hvordan kan statsråden være så inderlig fornøyd med et system hvor noen får et godkjentskjema og så skal få det reversert to og et halvt år senere?

Det refereres en del tall, men jeg er faktisk opptatt av det prinsipielle i denne saken. Jeg har tolv år bak meg som medlem av arealutvalget i Kristiansand, de siste fire årene som leder. En observasjon fra de årene er at en FrP-velger veldig ofte er en sosialdemokrat som har støtt på plan- og bygningstjenesten – eller eventuelt Statsforvalteren – for her bruker man tid. Man må fylle ut skjemaer, årene går – med venting for å få gjort noe på sin egen tomt – og i aller høyeste grad blir det venting og papirer hvis det skal gjøres noe i strandsonen. Det prinsipielle spørsmålet blir da: Kan folk, når de får et godkjentskjema fra kommunen eller offentlige etater, stole på at det faktisk er gyldig?

«Mener statsråden det er god rettssikkerhet og lovanvendelse når en statsforvalter gjennomgår innvilgede dispensasjonssøknader måneder og år etter de er innvilget, når bygging kan være påbegynt eller sågar gjennomført?»

Det siste halve året har jeg besøkt tre fengsler i Norge: i Evje, i Mandal og i Bergen. Det har vært særdeles nyttig å snakke med ansatte og tillitsvalgte om hverdagen deres og de problemer og utfordringer som er i kriminalomsorgen. En av utfordringene er en økende andel innsatte med psykiske lidelser, som gjør at kriminalomsorgen i altfor stor grad må håndtere personer som har behov for spesialisert psykiatrisk helsehjelp. Problemet er at fengselsbetjenter ikke er sykepleiere. En lovendring i 2017 hevet terskelen for bruk av tvang, men det er helt avgjørende for rettsfølelsen og tryggheten i samfunnet at personer med alvorlige psykiske lidelser som utgjør en fare for sine omgivelser, ivaretas av helsevesenet og ikke overlates til justissektoren. Derfor har vi fremmet forslag nr. 4. Det kanskje største problemet i kriminalomsorgen er, som mange har nevnt, bemanning. Forsvarlig bemanning bør være en selvfølge, og FrP er skuffet over at regjeringen ikke følger opp ord med handling. Faktisk er mangelen på handlekraft slående. En ting man kan gjøre, er å åpne opp for at personell uten den tradisjonelle grunnutdanningen som fengselsbetjent kan gå inn i yrket. Arrestforvarere er et godt eksempel på en kompetent yrkesgruppe med relevant kompetanse som raskt kan benyttes i norske fengsler. Vi trenger sikkerhetskompetanse og praktisk erfaring, ikke bare lang skolegang. Sist, men ikke minst: Det må det bli slutt på at de farligste forvaringsdømte kriminelle sitter i ordinære fengsler. Sivilombudet har påpekt at dette ikke er i tråd med regelverket, og at situasjonen må utbedres. Heller ikke her klarer regjeringen å levere tilstrekkelig, med kun 20 forvaringsplasser etablert i 2025. Derfor fremmer FrP forslag nr. 5, om en forpliktende opptrappingsplan for et tilstrekkelig antall forvaringsplasser. Jeg innledet med å vise til samtalene jeg har hatt med de som jobber i kriminalomsorgen. Dette er dedikerte mennesker som jobber med den aller største entusiasme, men presset i kriminalomsorgen er på et kritisk nivå. Dersom regjeringen ikke tar dette på alvor, må samfunnet betale prisen for dette i tiår framover.

Jeg setter veldig pris på at statsråden er klar på at man vil prioritere tilsyn. I en debatt i går i Dagsnytt 18 sa statssekretær Kallset at man var i gang med oppgradering av eksisterende tilfluktsrom. Det er også bra. Samtidig ble det sagt – litt oppsiktsvekkende – at hovedprioriteten på tilfluktsrom skulle være knyttet til militære anlegg og kritisk infrastruktur. Det reiser jo et spørsmål jf. hva statsråden sier om at man ønsker å verne sivilbefolkningen, for det ble sagt at man skal ruste seg til den typen krig som kommer. Jeg tror ikke vi har den definisjonsretten, for å si det veldig mildt. Vi vet at i Finnmark mangler halvparten av kommunene tilfluktsrom. Er det slik at man går bort fra ideen om å ha tilfluktsrom i sentrale strøk?

Jeg tar det til etterretning. Jeg mener jeg fremmet spørsmålet, men det er en annen sak. Oppfølgingen må da være at det i media framkommer at ifølge Sivilforsvaret selv er mangelen på tilsyn grunnet i mangel på kapasitet. Vi vet at totalberedskapsmeldingen sier at man skal øke antallet tjenestepliktige i Sivilforsvaret fra 8 000 til 12 000. Samtidig har vi en statsminister som stadig går rundt og sier at vi nå ruster opp i Norge. Det er vel og bra, men jeg kan ikke se den samme opprustningen finne sted i Sivilforsvaret eller i sivil beredskap. Mener statsråden vi er godt opprustet i den sektoren?

De siste ukene har det blitt skrevet ganske mye i ulike medier om tilfluktsrom. Det er i seg selv veldig bra. Det som avdekkes i de ulike artiklene, er ikke like bra. Vi vet at tilstanden på mange tilfluktsrom er ganske begredelig, men det som er enda mer begredelig, er å lese at av Sivilforsvarets 20 distrikter har åtte ikke engang hatt tilsyn på tilfluktsrom. Spørsmålet mitt til statsråden er altså: «Er statsråden tilfreds med at åtte av 20 sivilforsvarsdistrikter ikke utførte tilsyn av tilfluktsrom i 2025?»

I svaret på min replikk til statsråden synes jeg å oppfatte at begrunnelsen for å gå for to og ikke tre helikoptre lå i økonomi. Derfor er det vanskelig å se at man har nådd målet som står i totalforsvarsmeldingen om styrking av helikoptertjenestene. Men to er bedre enn null, og derfor kommer vi subsidiært til å støtte innstillingen. Så synes jeg det er viktig, i og med at vi nå er i totalforsvarsåret, å ha en liten førebels løypemelding om tingenes tilstand, for det er ganske dramatisk. Rett før jul kom Putin med krigstrusler, og Mark Rutte ber oss forberede oss på krig – det var to–tre dager før Stortinget debatterte justisbudsjettet, som jeg ikke kan se hadde noen veldig store løft på beredskapsområdet. Noen dager før hadde Riksrevisjonen gitt den ultimate strykkarakteren som kan gis i parlamentarisk uttrykk, til PST – sterkt kritikkverdig – og videre påpakning til Justis- og beredskapsdepartementet om svak ledelse. Flytter vi oss inn i 2026 er vi snart i mars, og vi venter ennå på regjeringens varslede saker om tilfluktsrom og ikke minst den litt utilstrekkelige målsettingen om å kartlegge situasjonen på nevnte område i løpet av året. I dag på fireårsjubileet til invasjonen av Ukraina – et sørgelig jubileum – og dagen etter at tredje verdenskrig kanskje er et faktum, ifølge Zelenskyj, vedtar man et helikopterkjøp som ligger under anbefalingen til Hovedredningssentralen. Dette er altså tilstanden i kongeriket Norge når vi nå går inn i årets tredje måned av totalforsvarsåret. Europa og verden slik vi har kjent den fram til de siste få årene, er borte og kommer ikke tilbake. Timeglasset er straks i ferd med å renne ut for en gammel epoke, og det kreves handling. Historiene har vært ganske nådeløse mot samtidens vurderinger slik de ble gjort på 1930-tallet – med rette. Den politikken som ble ført da, ga oss fem år med undertrykkende okkupasjon. Det er slik at historien ofte gjentar seg, spesielt for dem som ikke har lært. Så spørsmålet er: Har Arbeiderpartiet lært, har regjeringen lært, har Stortinget lært? Det er protokollene fra denne og andre saker vi diskuterer i disse dager, som vil vise framtiden hvem som forsto sin samtid.

Jeg prøver igjen, da er man konkret. Jeg vil gjerne høre statsrådens vurderinger av beredskapsbehovet slik det er uttalt fra Hovedredningssentralen. Det går på kapasitet og beredskap, mens regjeringen i sin proposisjon ikke bruker noen andre argumenter for tallet to enn økonomi.

Statsråden sa fra talerstolen at kjøp av helikopter innebærer en styrking av kapasitet, og det er denne representanten helt enig i. Likevel er det slik at den opprinnelige saken om anskaffelser ble gjort før invasjonen av Ukraina i 2022. Da er det kanskje ikke uten grunn at det står følgende i totalberedskapsmeldingen: «Den sikkerhetspolitiske situasjonen tilsier et særlig behov for en styrket helikopterberedskap i nord.» Vi vet også at Hovedredningssentralen, som vil være det faglige rådet i denne saken, anbefaler tre. Da er spørsmålet mitt til statsråden: Mener statsråden at formuleringen i totalberedskapsmeldingen nå er innfridd?

15:17] (ordfører for sakene): Komiteen valgte under behandlingen av representantforslaget å avvise det, og samtlige partier viser til kommentarene i Prop. 32 S for 2025–2026. Hovedproblemstillingene i proposisjonen har vært å overføre drift av helikopterbasen i Tromsø til 330-skvadronen, samt i hvilken grad man skal utnytte opsjonen til å kjøpe inn inntil seks nye helikoptre. Komiteen står samlet i spørsmålet om å la Forsvaret overta driften av helikopterbasen i Tromsø. Flertallet av partiene – Ap, Høyre, Senterpartiet, KrF og MDG – støtter å kjøpe ytterligere to helikoptre, i tråd med regjeringens innstilling, mens FrP ønsker å bruke opsjonen til å kjøpe fire. Da bytter jeg over til FrP-hatten og tar opp forslaget fra FrP til sak nr. 11. Her har Stortinget mulighet til å styrke helikopterberedskapen til en pris vi aldri får se igjen. Helikoptrene er utprøvde og velfungerende, og behovet er der. Det vil være svært fornuftig bruk av skattebetalernes penger i den krevende tiden vi er i. Det faglige rådet fra Hovedredningssentralen er tre helikoptre, og det burde utgjøre et minimum. At regjeringen derfor foreslår å kjøpe to helikoptre, er etter denne representantens mening veldig lite tilfredsstillende og egentlig mot bedre vitende. Likevel: At opposisjonen og øvrige støttepartier har så lite kraft og ambisjon i beredskapspolitikken sin, overrasker, og det er også direkte urovekkende. Jeg har under flere debatter etter at jeg ble valgt som stortingsrepresentant, stilt meg selv spørsmålet om hvorvidt medlemmene av denne salen tar inn over seg alvoret i tiden vi lever i. Det er i dag fire år siden Russland startet sin fullskalainvasjon av Ukraina. La meg også slå fast bakteppet. I totalberedskapsmeldingen slås det fast: «Den sikkerhetspolitiske situasjonen tilsier et særlig behov for en styrket helikopterberedskap i nord.» Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg, men så langt er det å konkludere at i Totalforsvarsåret 2026 går regjeringen og stortingsflertallet inn for å anskaffe færre helikoptre enn det Hovedredningssentralen anbefaler. Det er etter min mening en dårlig start på året.

Det var 3 020 søkere til 524 plasser på politiutdanningen i 2025. Mener statsråden at folk som er tatt med besittelse av heroin eller kokain og har fått et forenklet forelegg, er like fullt kvalifiserte som øvrig søkere som ikke har gjort dette?

Da kunne jeg stilt det samme spørsmålet og endret det til 18 år, for jeg fikk ikke noe godt svar. I politiutdanningen skal man bl.a. ha førerkort klasse B, og man skal ha utdanning innen våpen, sågar maskinvåpen. For å få tilgang til dette for vanlige folk settes det et krav til edruelighet. Da er igjen spørsmålet: Hvis en 18-åring er tatt med heroin og kokain, har fått et forenklet forelegg og kan slippe inn på Politihøgskolen, ser statsråden at det kan være problematisk å oppfylle kravet til edruelighet?

Den 1. januar innførte regjeringen med hard justis 16-årsgrense for kjøp av energidrikker. En av disse 16-åringene kan nå de facto bli tatt med heroin eller kokain, få et forenklet forelegg og kunne søke seg inn på Politihøgskolen i en alder av 19 år. Mener statsråden det er symmetri i lovverket?

25:55] (ordfører for saken): Saken omhandler at forenklede forelegg som ilegges som straffereaksjon ved overtredelse av legemiddelloven § 31 a, skal føres inn i reaksjonsregisteret og framkomme i politiattester. Regjeringen bes videre gjennomgå annet relevant regelverk og politiets praksis for å påse at forenklede forelegg registreres i reaksjonsregisteret, og at opplysningene kan innhentes og videreformidles av klareringsmyndighetene i arbeidet med å ivareta samfunnskritiske hensyn. Komiteens flertall ønsker å avvise disse forslagene, mens et mindretall av Senterpartiet, FrP og KrF støtter mindretallsforslaget, som jeg her vil ta opp – og jeg tar på meg FrP-hatten. Politiet skal sikre folks trygghet i hverdagen. De skal forebygge og slå ned på kriminalitet. Stortinget skal gi gode lover på hånden for å sikre denne tryggheten. Det som etter hvert ble en noe nedskalert rusreform, har endt opp med at bruk av tunge ulovlige stoffer kan bli en del av bakgrunnen til framtidens politi. Det er vanskelig å forstå at noen kan ha hatt dette som mål da loven ble vedtatt. Brukere og kjøpere kan komme inn på politiutdanningen etter å ha blitt tatt med både heroin og kokain, uten at det medfører konsekvenser for utdanningen, fordi klareringsmyndighetene ikke får se dette på noen attest. Er det noe jeg er fast overbevist om, er det at folk flest der ute ikke vil ha et sånt lovverk. Hvis dette var en utilsiktet bieffekt av rusreformen, er det jo direkte ille hvis man nå ikke bruker muligheten til å rette opp dette – men hvis det var en tilsiktet effekt av reformen, er det enda verre. Da styrer man mot et samfunn hvor folk som har oppsøkt kriminelle elementer for å få tak i ulovlige narkotiske stoffer, får plass på politiutdanningen. Det er ikke den veien vi skal gå. Jeg er spesielt skuffet over partiet Høyres representanter i denne saken, som har gjort seg til et traktorstort støttehjul for regjeringen. Det norske folk fortjener bedre enn politikere som bagatelliserer kriminalitet og fjerner konsekvensene av å begå den.

Det var vel omtrent tre dager før statsbudsjettet ble vedtatt i denne sal, at Putin åpenlyst truet Europa med krig, og i forrige uke var NATO-sjef Mark Rutte ute og sa at vi må forberede oss på krig. Man skulle derfor tro at budsjettflertallet vedtok et budsjett som tok krig og beredskap på alvor, men nei. Riktignok følger man opp langtidsplanen for Forsvaret i henhold til Stortingets vedtak, men alle i dette rommet vet at den allerede er utdatert, gitt NATOs vedtak om 5 pst. av BNP til forsvar. Det å følge opp langtidsplanen er ikke noe å skryte av. Ser man videre på den sivile beredskapen, flopper forslaget til statsbudsjett fullstendig. Her ligger det ikke en krone til styrking av Sivilforsvaret, som etter planen skal økes fra 8 000 til 12 000. Arbeidet med tilfluktsrom er knapt nevnt i budsjettforslaget, og kun i uforpliktende vendinger. Det er ikke mange ukene siden vi kunne se tilstanden til tilfluktsrommet på St. Hanshaugen på TV 2, med sopp, råte og mugg, og dette er nok bare toppen av isfjellet. Det var også grunnen til at denne representanten stilte spørsmål til justisministeren om hva regjeringen vil gjøre for snarest å utbedre eksisterende tilfluktsrom. Det mest konkrete i det skriftlige svaret var at «[v]i vil i 2026 starte kartlegging av eksisterende infrastruktur som kan benyttes som tilfluktssteder» – starte kartlegging til neste år, virkelig. Det er mange ledende historikere og analytikere som mener at vi nå står i en sikkerhetspolitisk situasjon tilsvarende 1938–1939, fem på tolv eller ett på tolv, om man vil. Med det vedtatte statsbudsjettet er det virkelig grunnlag for å stille spørsmål ved den kollektive visdommen i denne sal. Historien gjentar seg, heter det. Jeg konstaterer at når det gjelder forsvar og beredskap, lever budsjettflertallet stadig i 1930-tallets dårskap.

I løpet av den relativt korte tiden jeg har vært stortingsrepresentant, har jeg møtt og snakket med både politifolk og ansatte i kriminalomsorgen og domstolene. Jeg har sågar lyttet flittig til innspill som har kommet i justiskomiteens høring, bl.a. fra Politiets Fellesforbund. Det er veldig slående hvordan disse innspillene står i fullstendig kontrast til den presentasjonen regjeringen kommer med av sitt eget budsjettforslag for justissektoren. Nylig stilte jeg spørsmål i spørretimen om bemanningsmål i politiet. En del av svaret jeg fikk der, var: «Det har for øvrig aldri vært flere ansatte i politiet enn det er nå.» Det var like imponerende som om Støre hadde stått her og fortalt oss at det aldri har vært flere ansatte i staten enn det er nå. En politibyråkrat er også en byråkrat. Realiteten er at ansatte per 1 000 innbyggere har gått ned siden Fremskrittspartiet satt i regjering. Realiteten er at Politiets Fellesforbund klart og tydelig sier at dette budsjettet ikke gir bedre eller mer politiarbeid. Realiteten er at kriminalomsorgen, selv om de tilføres midler, stadig er underfinansiert. Realiteten er at i en situasjon med granatangrep, gjeng- og ungdomskriminalitet og en sterkt presset kriminalomsorg vedtar flertallet et fullstendig tannløst statsbudsjett når det gjelder tryggheten til folk flest. Trygg styring? Denne høsten har vist alt annet, og da snakker jeg ikke bare om budsjettkaos, men også om – som en tidligere representant var inne på – totalslakten Riksrevisjonen gir av hvordan PST fungerer. Uttrykket «trygg styring» bør faktisk bli stedet hvor floskler drar for å dø. Jeg sa i trontaledebatten at jeg hadde lave forventninger til regjeringen på justissektoren, men jeg synes likevel de har klart å underlevere. Jeg hadde håpet på tjukk og god julegrøt, men fikk tynn suppe. Jeg må bemerke til foregående taler at jeg begynner å bli mektig lei av å høre stortingsrepresentanter gå opp på talerstolen og snakke om hva regjering a, b eller c gjorde på tidspunkt x, y eller z. Jeg synes faktisk statsråden sa det ganske bra. Hun gjorde et poeng ut av hva vi skal gjøre nå. Problemet er at regjeringen gjør nesten ingenting, og den er inne i sitt femte år. Resultatet er dessverre at jeg tror at Norge i 2026 vil bli et mindre trygt land.

Representanten talte varmt om beredskap i sitt innlegg. Selv sa jeg i trontaledebatten at jeg hadde relativt lave forventninger til regjeringen på dette området. Da jeg så at Sp valgte stadig å klistre seg til ytre venstre, hadde jeg likevel et lite håp om forbedring, men jommen sa jeg smør. I det budsjettet som er vedtatt, leveres det null til tilfluktsrom og null til opptrapping av Sivilforsvaret. Skal vi tro Politiets Fellesforbund, leveres det også null til styrking av politiet. Er det virkelig slik at Senterpartiet er så komfortable med et visjonsløst budsjett, eller er det stadig seieren med å ha fått gjenopprettet noen få lensmannskontorer ingen bruker, som holder dem gående?

Jeg har registrert en viss aversjon mot å bruke denne metoden med antall per tusen, men jeg registrerer at det mest konkrete innspillet vi fikk på høringen i justiskomiteen, fra – igjen – Politiets Fellesforbund, var å få midler til å komme opp på to per tusen, så de begrepene benyttes jo av politiet selv. Jeg registrerer også at Sverige, med sitt mål om tre per tusen, bruker dette begrepet. Kan det hende at Arbeiderparti-regjeringen har aversjon mot å bruke det fordi det er den samme regjeringen som har brakt det tallet ned?

Jeg har et oppfølgingsspørsmål, og det går nok lite grann på dette med virkelighetsforståelse. Statsråden har flere ganger i dag stått og sagt hvordan man prioriterer politiet. Er det noen man skal lytte til, er det den som vet hvor skoen trykker. Det har jeg grunn til å tro at Politiets Fellesforbund kjenner ganske godt, og jeg registrerer at det sies ganske kategorisk fra den kanten at statsbudsjettet ikke innebærer noen styrking av politiets virksomhet og evne til å bekjempe kriminalitet. Tar Politiets Fellesforbund rett og slett feil?

Da FrP styrte, hadde vi et klart mål om å heve politidekningen per innbygger til 2,0 per 1 000. Nye tall per 3. kvartal 2025 viser at FrP hevet politidekningen (eks. PST) fra 1,65 i 2013 til 2,06 i 2021, en økning på 25 pst., mens under Støre er politidekningen redusert fra 2,06 i 2021 til 1,96 i 2025, ned 5 pst. Også det siste året har det vært en nedgang. Hvordan kan statsråden forsvare dette, samtidig som Sverige skal opp på 3 per 1 000 i 2032?»

Det var veldig gjevt å bli valgt inn som stortingsrepresentant og å kunne reise til hovedstaden Oslo. Det var ikke like gjevt etter noen få dager å erfare at denne byen blir utsatt for granatangrep – trist, men ikke sjokkerende. Også i egen by sliter vi med knivangrep og macheter. Apropos det å slite med ting: Etter å ha fulgt debatten så langt sliter jeg med å se at regjeringen tar denne situasjonen på nødvendig alvor. Når en leser spesielt riksmedia, kan en få inntrykk av at dette først og fremst er et Oslo-problem. Nei, dette er et Norges-problem. I min egen by, Kristiansand, opplevde vi i forrige uke elleve ran på én kveld. Wergelandsparken, som skal være byens juvel, er blitt til et sprøyterom uten vegger og tak. Det er slåssing, det er utagerende mennesker, det er kniver, og det er macheter – og det er blitt hverdagskost. Antall utrykninger til nevnte park er firedoblet på bare tre år. I likhet med i Oslo opplever vi at barn rekrutteres over nett til alvorlig kriminalitet. En mann ble på bestilling bortført, mishandlet i en leilighet som var kledd med plast fra gulv til tak, og reddet i siste sekund. Det er da spørsmålet blir: Hvor lenge må vi vente, og hvor mye må skje, før vi får på plass ressurser og virkemidler – f.eks. visitasjonssoner, som regjeringen har somlet med siden februar? Det har i løpet av denne debatten fra flere partier vært pratet usedvanlig mye om hva tidligere regjeringer har gjort eller ikke gjort. Dem om det, men det har vært desto mindre prat om hva man faktisk skal gjøre i denne situasjonen. De eksemplene jeg har nevnt her nå, har oppstått og eskalert under Støre-regjeringen. Det er selvfølgelig bra at justisministeren tidligere i dag ga et realistisk oversiktsbilde over situasjonen, og Fremskrittspartiet har forventninger til statsbudsjettet, men med det som skjer der ute, og det som sies her inne, er de forventningene svært lave. De svenske tilstandene har kommet.