OverStortinget

I finansminister Jens Stoltenbergs bok fra 2016 advarer han mot det miljøindustrielle kompleks, som består av en allianse av industri, næringsorganisasjoner og miljøbevegelse som er på jakt etter fellesskapets penger. Støre-regjeringen har vært en fest for det miljøindustrielle komplekset. Aldri har det vært så lett å få tak i penger, og ingen bremser har vært satt på. Det er interessant at man nå ikke engang vil vite hva kostnadene er. Vi har vedtatt et nytt klimamål, som man ikke oppgir hva koster, og når vi spør, får vi ikke svar. Vi kan jo prøve å regne lite grann, men jeg vet ikke. Dersom vi skulle brukt den samme kostnaden vi har for å få miljødrivstoff på fly, ville det koste 175 mrd. kr årlig for alle andre kostnader. Dersom vi f.eks. sier at alle kostnadene ligger på samme nivå som det å ha planteolje i asfalten, vil den totale kostnaden bli over 200 mrd. kr i året. Dersom vi sa at alle miljøkostnadene skulle være de samme som det det koster å elektrifisere bygg- og anleggsbransjen, ville vi komme over 350 mrd. kr i året. Poenget er at vi ikke vet. Jeg vet også at det finnes tiltak som er vesentlig billigere enn det, men selv om vi bare hadde kjøpt kvoter – og det er det jo ingen som vil – kommer vi over 35 mrd. kr årlig. Når man ikke setter frem krav om hva det koster, ja, så åpner man for det miljøindustrielle kompleks, og man åpner opp for lobbyistene og de grønne flosklene. Lobbyister vet jeg jo litt om, så jeg har en slags idé om hvordan argumentene vil komme, og jeg skal oversette hva det betyr: Dersom lobbyistene sier at dette er lønnsomt på sikt, betyr det at det er ulønnsomt, og de trenger subsidier. Dersom de sier at vi ikke har råd til å la være, betyr det at det er svært ulønnsomt, og de trenger store subsidier. Dersom de sier at Norge må være et foregangsland, er kostnadene ekstreme, og man trenger monstersubsidier. Likevel: Endringer tvinger seg frem – «The times they are a-changin’», som Bob Dylan synger. Finansministeren har vært ute i Dagens Næringsliv og advart mot subsidiene. Regjeringens eget finanspolitiske råd advarer mot det de kaller for «tilkarringsvirksomhet». Nylig har oljeselskapene hoppet av elektrifiseringskarusellen og sagt at det blir for dyrt – de vil ikke være med lenger. I dag er Fornybar Norge ute i Dagens Næringsliv og sier at deres primære jobb er å skape verdier og ikke be om subsidier. På mange måter minner dette meg om den gangen vi hadde innvandringsdebatt, hvor heller ingen ville vite regnskapet eller kostnadene ved innvandring, men til slutt kom det jo frem. Jeg er for klimapolitikk, men jeg vil vite kostnadene. Jeg hater å krasje en fest, men det kan hende at det er nødvendig. Den klimafesten vi har hatt nå, er dominert av sinnelagsetikere, hvor man overgår hverandre i moralske besvergelser. Alle emosjonelle utbrudd er tillatt, og ingen grønn fetisj er for sær. Det eneste som ikke finnes, er en kalkulator. Med fare for å krasje festen tenker jeg at Fremskrittspartiet skal ta frem kalkulatoren, og på vegne av Fremskrittspartiet vil jeg dermed også ta opp forslagene nr. 1–4.