Fremskrittspartiet har gang på gang spurt hva klimapolitikken koster – hva det vil koste å nå målet som er satt om 70 pst. reduksjon. Vi har fått tre ulike svar. Det ene er: Vi vil ikke regne på det. Det andre er: Vi kan ikke regne på det. Og det tredje er: Vi har allerede regnet på det. La oss ta dem i rekkefølge. Først til at man ikke vil det – det sier man skyldes byråkrati. Her har vi altså vedtatt et monstrøst klimabyråkrati med forbud, påbud og reguleringer som vedtar forskrifter, sender søknader, ber om tillatelser, gir subsidier og lager kompensasjonsordninger. Det er byråkrati. Det interessante er at det vil man ikke vite hva koster. For det er en kostnad man ikke orker å ta, nemlig: Hva koster dette byråkratiet? Det andre argumentet mot at man ikke vil det, er at man allerede har gjort klimatiltakene. Ja, man trenger vel ikke å vite hva det koster, hvis man allerede har gjort det. Spist er spist, tapt er tapt, huset er brent ned. Hva bryr man seg vel om hva det egentlig kostet? Jo, for oss i Fremskrittspartiet er det faktisk et poeng å vite hva den politikken vi har gjort, koster. Så kommer vi til det andre svaret vi får, nemlig at man ikke kan, for man vet ikke hvilken klimapolitikk man har tenkt å føre. Det er et merkelig svar, for man har både klimastatus og klimaplan, hvor man raskt ramser opp ulike tiltak, og da vet man nøyaktig hvor mange tonn CO2 man har tenkt å fjerne. Hvis man vet det, må man jo faktisk vite hvilken politikk man har tenkt å iverksette, og hvis man vet det, må man kunne regne på hva den koster. Jeg vil fortsatt ha summen på alt det som ligger i klimaplanen og klimastatusen, og hva det koster å komme til 70 pst. – ellers så kan vi regne på det selv. Altså: Enova har en tiltakskostnad på 20 000 kr. Det vil si at hvis alt hadde kostet like mye som Enova, hadde vi måttet bruke 700 mrd. kr årlig. Så dyrt tror jeg ikke det er, men jeg vet faktisk ikke hva summen er. Så har vi svaret om at man jo har gjort dette. Det man har gjort, er å regne ut hva det koster å såkalt forsterke klimamålet fra 67–70 pst. i perioden 2030–2035. Man vet altså ikke hva klimapolitikken kostet i går, man vet ikke hva klimapolitikken koster i dag, og man vet ikke hva klimapolitikken koster i morgen, men i en fjern, fjern fremtid på en fjern, fjern galakse har man regnet seg frem til et tall. Hvordan det er mulig å finne det tallet når man ikke finner ut hva dagens politikk koster, er for meg underlig, men det er prisverdig at man tross alt gjør det. Av alle tall man kunne kommet opp med fra regjeringen, er akkurat det tallet det minst interessante, for man kommer aldri i den situasjonen at man skal redusere de norske utslippene fra 67–70 pst. i 2035. Så vi sitter fortsatt igjen uten svar, og Fremskrittspartiet vil fortsatt oppfordre alle til å bruke kalkulatoren. Jeg får ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet.

Jeg skjønner utmerket godt at man har behov for kompensasjonsordninger. Hvis man først tar fra folk pengene, har de jo ikke noen penger. Da må de jo ha noe for å klare å kjøpe drivstoff, betale strømregningene eller for å kunne omstille industrien. Så det er jo ikke det som er problemet. Problemet er at man av og til må tenke på hvorfor de problemene som man nå skal løse, oppsto. Man har lagd de problemene selv, og så kan man etterpå vise handlekraft ved å løse dem. Svaret på utfordringen jeg ga Arbeiderpartiet, fikk jeg ikke: Hva koster klimakuttene? Man har vedtatt å kutte utslippene med 70 pst. siden 1990, og Arbeiderpartiet sier at det er det redegjort for. Mitt spørsmål henger fortsatt igjen, så fortell hva det koster. Siden 1990 har vi kuttet utslippene med 12 pst., og man skal nå 70 pst. Hva koster det? Det spørsmålet svarer man ikke på, men later som om det finnes et svar et sted i papirene. Jeg har bladd og bladd og lest og lest, men jeg finner det ikke. Men Representanten Hussaini har funnet det, og da oppfordrer jeg ham til å komme med tallet: Hva koster det å kutte utslippene med 70 pst.?

Vi har klimapolitikere som konkurrerer om å sette i gang mest mulig og hardest og tøffest klimapolitikk, men som ikke orker konsekvensene av den politikken. Derfor har man lagd et nytt begrep, nemlig kompensasjonspolitikk. Når industrien blir rammet av klimapolitikken, må vi ha en CO2-kompensasjonsordning for milliarder. Når forbrukerne rammes av den, må vi ha norgespris for milliarder. Arbeiderpartiet og Høyre, faktisk, vedtok i fjor at vi skal ha en opptrapping av drivstoffavgiften for å redde klimaet, men når vi får økte drivstoffpriser, må man kompensere for det også. Fiskebåtene må også ha en kompensasjonsordning fordi de må betale CO2-avgift. Ja, det har også vært forslag om at fylkeskommunene må få en kompensasjonsordning for at de kan kjøpe elektriske busser, og nå har vi da altså EU som like godt foreslår å lage et helt fond for å kompensere for denne klimapolitikken. Det man gjør, er altså å samle inn masse penger, legge dem på politikernes bord og si: Nei, trøste og bære, dere er blitt så fattige at nå vi dele ut pengene igjen til dere. – Sånn kan vi jo ikke ha det. Man samler inn og deler ut. Hvorfor ikke bare la folk beholde pengene i utgangspunktet selv? Jo, fordi det man ønsker å skape, er et inntrykk av en slags handlekraft. Først skal ha man ha handlekraft for å gjøre noe med klimaet, og så samler man inn masse penger. Så skal man ha handlekraft etterpå for å vise at vi skal redde folk fra konsekvensene av klimapolitikken. På den måten har man lagd en evig sirkel, nærmest en slags perpetuum mobile, en evighetsmaskin man kan ta patent på. Underveis i dette løser man ingen klimaproblemer, men man sysselsetter politikere. Fremskrittspartiet mener at vi skal la være å dra inn disse pengene fra folk, og at det bør være utgangspunktet for en god og ryddig klimapolitikk. Jeg vil gjerne utfordre Arbeiderpartiet tilbake. Det Arbeiderpartiet sier, her på talerstolen og i merknader, er at de vet kostnadene med de klimamålene som er. Da er mitt spørsmål til representanten fra Arbeiderpartiet, og gjerne også til komitélederen: Hva er kostnadene? Kan man komme og fortelle meg hva de kostnadene er? Jeg har også sett disse redegjørelsene som kommer fra departementet, som ikke forteller hva kostnadene er, og som ikke gir mening. Hvis det er så innlysende for Arbeiderparti-representantene, oppfordrer jeg dem til å komme opp og fortelle hva som er kostnadene med å nå klimamålet på 70 pst.

På vegne av stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Morten Stordalen, Kristoffer Sivertsen, Rikard Spets og meg selv vil jeg gjerne få lov til å legge frem representantforslag om kostnadsberegninger for å nå Norges klimamål. På vegne av stortingsrepresentantene Morten Stordalen, Rikard Spets, Pål Morten Borgli, Sylvi Listhaug, Kristoffer Sivertsen, Kristian August Eilertsen, Bjørn Larsen og meg selv legger jeg frem representantforslag om det neste oljeeventyret på norsk sokkel.

Fremskrittspartiet stemte imot det klimanøytralitetsmålet som Senterpartiet i dag foreslår å oppheve. Det er derfor naturlig for Fremskrittspartiet å støtte forslaget. Vi merker også at flere har endret oppfatning, både i og utenfor denne sal, i tråd med det som var Fremskrittspartiets holdning den gangen. Da kan det være grunn til å reflektere i hvert fall litt over det mønsteret vi ser i klimapolitikken. Det vi ofte ser, er at de målene man vedtar, med en slags sinnelagsetikk kontra konsekvensetikk, betyr at vi får urealistiske mål, vi får mål som er uklare, vi har ingen konsekvensutredning om hvordan man skal nå målene, og vi har i hvert fall ingen kostnadsberegninger om hvor mye disse målene skal koste. Det er ofte gode ønsker som ligger til grunn, så jeg håper vi kan trekke lærdom av dette til den generelle klimadebatten og til alle de andre klimadebattene – en lærdom om at man skal sette seg realistiske mål, at man skal prøve å være presis, at man skal ha konsekvensutredninger, og at vi skal vite kostnadene for de målene man setter seg. Det at noen flere, både i og utenfor denne sal, har endret oppfatning siden sist, håper jeg vi kan trekke noe lærdom av. Jeg håper også at det kan være starten på en ny fase med større realitetsorientering i klimapolitikken.

Etter å ha hørt denne debatten, forstår vi at det pågår en strategisk tåkelegging fra Arbeiderpartiets side. Den er todelt. Den ene tingen man gjør, er å blande to ulike forslag fra Rødt. Rødt har et forslag om alternativ til elektrifisering og å stoppe elektrifisering. Det forslaget har Fremskrittspartiet ikke tenkt å støtte. Og så finnes det et forslag om å frigi den kraften som er reservert hos Statnett. Det forslaget har Fremskrittspartiet tenkt å støtte. Når man velger å blande disse to forslagene, er det fordi man ønsker å tåkelegge noe helt avgjørende, nemlig at Arbeiderpartiet har lovet kraft til Nord-Norge, som de ikke er i stand til å levere. Dette er et løfte, uansett hva Arbeiderpartiets representanter sier. Les VG 11. august 2023, hvor statsministeren sier at «det var uaktuelt for regjeringen å kun gå inn for elektrifisering av Melkøya alene», og at «det skal produseres minst like mye fornybar kraft som det Melkøya trenger». Vi er ikke i nærheten av å se noe slikt. Regjeringen har lovet kraft til næringslivet som de ikke har tenkt å levere. Det skaper usikkerhet å sette det øvrige næringslivet i en situasjon der de tror at det er kraft – at man kan starte næringsvirksomhet og få kraft – mens man ikke leverer på det helt klare og helt tydelige løftet fra regjeringen. Dette er problemet som gjør at man må ta debatten på nytt. Hadde det vært sånn at det var kraft til alle, både Equinor, Melkøya og alle andre i Finnmark, hadde ikke dette vært et problem. Men det er det altså ikke. Debatten vi må ta på nytt, begynner og slutter med at Arbeiderpartiet ikke leverer det de lovte den gangen de gikk inn for elektrifisering. Fremskrittspartiet var ikke med på forslaget å innføre elektrifisering, men vi er likevel villig til å prøve og se om vi kan få tak i nok kraft selv om vi ikke foreslår elektrifisering, og Arbeiderpartiet lovte kraft som de ikke kan levere. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om gasskraftverk; nytt gasskraftverk, forlengelse av det gamle gasskraftverket, vurdere kjernekraft, for å si det sånn: Hva som helst – bare skaffe nok kraft, bare holde det Arbeiderpartiet egentlig lovte.

Jeg tenker jeg først vil minne om at Fremskrittspartiet stemte imot loven som implementerte dette i sin tid. Det er imidlertid ikke loven vi behandler i dag, eller et forslag om å endre loven, men et forslag fra Senterpartiet som det er veldig lett å ha betydelig sympati for. Fremskrittspartiets utgangspunkt er at vi erkjenner EUs utgangspunkt. Enten har man kvoter, eller så har man CO2-avgift. Problemet i norsk politikk er at man har hatt begge deler for mange næringer. Regjeringen vil ta bort CO2-avgiften på fly med den begrunnelsen at det er dobbel virkemiddelbruk som ikke gir klimaeffekt. Finansdepartementet beskriver i sin budsjettproposisjon hvordan det å ha både CO2-avgift og kvoteplikt ikke gir miljøeffekt, og Fremskrittspartiet har derfor også foreslått å fjerne CO2-avgiften for petroleumssektoren. Denne doble virkemiddelbruken er det som lager konkurranseulemper for Norge. Fremskrittspartiet har derfor et forslag om å ta bort CO2-avgiften i det øyeblikk man implementerer ETS 2 i Norge. Fremover er det varslet at CO2-avgiften skal øke betydelig. Dette redegjør regjeringen for. Vi mener derfor at det kan være naturlig å fjerne CO2-avgiften og i det minste låse norske klimaavgifter på EUs nivå, sånn at vi i hvert fall ikke får et dårligere nivå fremover, etter hvert som CO2-avgiften skal øke. Subsidiært ønsker vi å støtte Senterpartiets forslag, som på mange måter vil ivareta det samme. Men på kort sikt ville nok vårt forslag ha medført en reduksjon av pumpeprisen. Så kan det være grunn til å ha sagt at når pumpeprisen på diesel og bensin kommer til å øke – for det gjør den – kan ingen partier, verken Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet, si at de er overrasket over det, sånn de var da boligskatten økte. Vi sier derfor helt klart: Det blir en økning. Dere må ta ansvar for det, og man kan ikke sitte og si at dette kom som en overraskelse, og at det ikke var meningen at bensin- eller dieselprisen skulle øke med 6–7 kr. Så nå er det sagt. Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag og varsler subsidiær støtte til Senterpartiets forslag.

Jeg er veldig glad for at representanten innrømmer at det norske klimamålet er en konkurranseulempe for norsk næringsliv. Den avtalen Høyre inngikk med Arbeiderpartiet i vår, inneholdt også en regel om at man ikke skulle kjøpe FN-kvoter. I så måte forstår jeg det slik at Høyre nå går bort fra den avtalen og bryter den. Det gjenstår uansett et spørsmål. Helt uavhengig av hva EU gjør, må jo Høyre ha en mening om hvorvidt dette er et realistisk mål, for det kan jo ikke være sånn at man mener man skal støtte EU helt uavhengig av om det er realistisk. EU har redusert klimautslippene betydelig mer enn det Norge har klart på de 35 årene vi har holdt på, så fortsatt gjenstår mitt spørsmål til representanten Søreide: Mener representanten det er realistisk å kutte med 70 pst. innen 2035?

I regjeringens plan for Norge står det at klimamålene skal nås. Disse klimamålene er sikret med Høyres støtte og ble økt i fjor. Det er mål vi ikke aner kostnadene av, og uansett hvor mye vi spør, får vi aldri svar på hvor mye dette skal koste. Vi ligger overhodet ikke an til å nå de gamle målene, men de nye målene for Norge er satt til å være minst 70 pst. reduksjon innen 2035. Det interessante er at EU har vedtatt at deres mål skal være minst 66,25 pst. innen 2035. Norge har altså lagt seg på en annen linje enn EU og påfører norsk næringsliv høyere kostnader. Mitt spørsmål til representanten er: Mener representanten nå at det fortsatt er realistisk å nå det klimamålet, eller var det en tabbe å vedta et mål som er over EUs mål?

Jeg synes det har vært en veldig interessant debatt og faktisk en god debatt. Men det er en del ting jeg tenker det er nødvendig å presisere, særlig når det gjelder statsstøtte. Hele ideen med et næringsliv er at en skal skape verdier og ikke forbruke verdier. Hele ideen med en energiproduksjon er at den skal gi overskudd av energi og ikke forbruke energi. Det er det som er utgangspunktet for Fremskrittspartiets politikk. I forrige alternative statsbudsjett kuttet Fremskrittspartiet 1,5 mrd. kr til Enova. Det ble kjeftet på og latterliggjort i hele valgkampen, og så kommer Jens Stoltenberg med sitt budsjett og kutter 1,8 mrd. kr – mer enn det Fremskrittspartiet turte å kutte i fjor. Årsaken er selvfølgelig at vi ikke kan ha et næringsliv som lever med sugerør i statskassen. Det må kunne klare seg selv. Når det gjelder elektrifiseringsprosjektene på norsk sokkel, er det jo ikke sånn at man kan komme å si at de påleggene som kom om å redusere utslipp på norsk sokkel, hadde noe med markedsøkonomi å gjøre. Det var et politisk pålegg om reduksjon for oljeselskapene, og oljeselskapene måtte da prøve å finne måter å gjøre det på. Måten med elektrifisering betød at man flyttet utslipp til et annet land og flyttet penger fra norske strømbetalere over i statskassen, og det mener jeg faktisk at man politisk sett må kunne reflektere over. Fremskrittspartiet foreslo å stoppe elektrifiseringsprosjekter på norsk sokkel som også oljeselskapene ba om at skulle stoppes. Det var noe uenighet blant dem, men de prosjektene vi foreslo stoppet, ba oljeselskaper om at skulle stoppes. Også Finansdepartementet sier i sitt statsbudsjett at en CO2-avgift på kvotepliktig sektor ikke gir reelle utslippskutt på globalt plan. Derfor er det for så vidt interessant, når man snakker om usikkerhet, at regjeringen og energiministeren var opptatt av at man skulle utrede dobbel virkemiddelbruk, altså rett og slett vurdere om man skulle ta bort CO2-avgiften på norsk sokkel, og så kommer man til statsbudsjettet, og da øker man den. Det er altså det helt motsatte signalet, og den økningen gir som sagt ingen reelle utslippskutt av CO2, og den gir heller ingen penger direkte til statskassen som kan brukes. Det er ren symbolpolitikk. Så er det selvfølgelig sånn at Norge bør kutte. Vi melder oss ikke helt ut, men man må jo være litt realistisk her. I perioden fra 1990–2030, hvor man sier at Norge skal kutte med 55 pst., har Kina lagt opp til å øke med 300 pst. og India med 250 pst. Det er jo ikke sånn at Norge er et foregangsland som det kommer en kø av folk og går etter. Tvert imot er det sånn at Norge holder på å ødelegge sin egen økonomi ved å ha høyere klimamål enn EU og høyere klimamål enn alle andre land vi liker å sammenligne oss med.

Karbonfangstprosjektet er blitt dyrere enn det som opprinnelig var planlagt, da vi satt i Solberg-regjeringen. Det viktigste her er likevel ikke det. Det viktigste er at vi har stor tro på teknologi. Vi har stor tro på muligheter. Vi tror faktisk det er viktig å få redusert utslippene, men vi har ingen tro på subsidier, vi har ingen tro på planøkonomi, og vi har ingen tro på at denne sal kan sitte og velge næringer eller teknikker eller prosesser som skal få ned utslippene. Der har vi mer tro på naturlig drivkraft, at hvis det er et marked, vil det komme karbonfangst og -lagring, men det vil også være naturlig å få et marked for alle andre viktige grønne prosjekter. Så vi er ikke mot å redusere utslipp, men vi er mot å bruke subsidier, for vi tror rett og slett ikke at det virker.

Det er å la olje- og gassnæringen få lov til å utvikle seg, lete etter nye felter og holde på med det de er veldig gode til. Vi har stor tro på at de kan overleve videre. Jeg har ingen tro på et slags skremmebilde her om at hvis vi ikke gjør en del ting i norsk miljøpolitikk, vil man boikotte norsk olje og gass. Det har jeg ingen tro på. Den gassen vi produserer, er svært ettertraktet. Den er svært velkommen i Europa, og det samme er oljen. Måten vi blir konkurransedyktig på, er ved å ha rammebetingelser som sørger for at vi utnytter også den siste oljen, og den beste måten vi kan gjøre det på, er ved å ta bort CO2-avgiften på norsk sokkel, på olje- og gassvirksomhet.

Jeg må nok korrigere virkelighetsbeskrivelsen. Vi fremmet ikke noe forslag om Melkøya i trontaledebatten. Vi fremmet forslag om å stoppe elektrifisering av nye felt, og vi fremmet forslag om en utredning som skulle kartlegge mulighetsrommet for elektrifisering av norske felt. Forslaget om Melkøya er det andre som har fremmet. Det ligger til behandling i komiteen nå, og jeg tenker at det er «fair enough» for alle sammen at vi tar den debatten når innstillingen fra komiteen foreligger.

I tillegg til det statsbudsjettet vi diskuterer, har regjeringen også lagt frem en såkalt plan for Norge, bestående av fem kapitler. Det var ikke et eget kapittel om klima og miljø – heldigvis, får vi kanskje si. Kanskje det betyr at regjeringen ikke skal plage folk og næringsliv med nye, overraskende grep – men overraskelsene kan uansett komme. Det som står i regjeringens plan, og for så vidt i budsjettet, er at Norge skal nå sine klimamål. Jeg tenker at det er det eneste vi er helt sikre på at regjeringen ikke kommer til å klare. Det er nemlig slik at målene man styrer etter i dette budsjettet, er helt urealistiske. Det er ikke mulig å oppnå dem med det budsjettet man har her. Det er også slik at vi ikke kjenner kostnadene for å nå de målene, for det redegjøres det ikke for i budsjettet. Man vedtar noe, men vi kjenner ikke totalsummen av å nå klimamålet. Det vi ser, er at man også, som det tredje punktet, har en politikk hvor man flytter enten utslipp ut av landet eller penger ut av landet. Da får vi en del merkelige eksempler. I Oslo er det slik at man må importere søppel fra Storbritannia – man har gjort det. Man pakker altså søppel i baller og legger det på loss i Storbritannia og frakter det med båt til Norge. I Norge lastes det over i lastebiler og kjøres opp til Klemetsrud-anlegget og brennes. Samtidig er det lastebiler med norsk søppel som kjører forbi Klemetsrud-anlegget og til Sverige, for der har de ikke CO2-avgift. Fiskebåtene drar til Danmark, eller enda lenger, for å bunkre. Det er også en måte å flytte både penger fra fiskere og utslipp ut av landet på, uten at det gjør noe med den store runden. Elektrifiseringen av sokkelen er også et slikt eksempel. Man flytter altså penger fra strømkundene, og så flytter man utslippene til Tyskland. Man flytter penger i så stor grad at man må ha en egen kompensasjonsordning også der. Ja, selv de som tjener penger på strømmen, Statkraft, skal ha en kompensasjonsordning så de kan kjøpe seg en elbil. Det er vel dette som kalles sirkulær økonomi, og det er kanskje også det vi skal leve av etter oljen. Regjeringens politikk tyder mye på det Ronald Reagan sa, litt omskrevet til norsk: Regjeringen mener altså at hvis det fungerer, skal vi skattlegge det, hvis det fortsatt fungerer, må vi regulere det, og hvis det slutter å fungere, skal vi subsidiere det. Fremskrittspartiet har lagt frem et forslag som skal gi større frihet for folk og næringsliv til å jobbe med sitt næringsliv og nå de målene man ønsker.

Det er ikke Finansdepartementet som skriver at den doble virkemiddelbruken ikke har klimaeffekt, men Energidepartementet skriver at den kan bidra til å stenge ned felt tidligere. Dette forliket medfører en økning i denne avgiften. Det er ikke det eneste området hvor vi blir usikre. Tre ulike statsråder har reist rundt i verden og fortalt tre forskjellige ting om norsk oljevirksomhet og utfasing. 18. november sier Bjelland Eriksen at veikart for å avvikle fossil energi kan være en god idé, men han vil ikke slutte seg til en uttalelse om det. To dager senere, 20. november, slutter Barth Eide seg til en slik uttalelse i EØS-rådet. Dagen etter det igjen er Aasland i EU på nytt, og nå snakker han om at man skal fortsette med leting og utvinning. Alle disse tingene skaper usikkerhet om hva regjeringen egentlig mener. Kan statsministeren bidra til å fortelle hvilken minister som har rett, eller har kanskje statsministeren en fjerde måte å fortelle dette på?

Det nye budsjettforliket bidrar til å spre usikkerhet for en viktig næring. I statsbudsjettet sto det at regjeringen ville utrede å fjerne CO2-avgiften på norsk sokkel, fordi den doble virkemiddelbruken kunne medføre at oljefelt stenges ned tidligere enn de ellers ville. I forliket øker man den avgiften man hadde tenkt å fjerne. Den har ingen klimaeffekt. Den bidrar ikke til at Norge når Parisavtalen, og den gir heller ingen proveny i statsbudsjettet, men den bidrar til at felt vil bli stengt ned tidligere, til å forkorte den norske oljealderen. Regjeringen skaper usikkerhet ved på den ene siden å vurdere å fjerne en avgift og rett etterpå ønske å øke avgiften og dermed medføre tidlig nedstenging. Hvilken forutsigbarhet skal oljenæringen regne med fra denne regjeringen?

I finansminister Jens Stoltenbergs bok fra 2016 advarer han mot det miljøindustrielle kompleks, som består av en allianse av industri, næringsorganisasjoner og miljøbevegelse som er på jakt etter fellesskapets penger. Støre-regjeringen har vært en fest for det miljøindustrielle komplekset. Aldri har det vært så lett å få tak i penger, og ingen bremser har vært satt på. Det er interessant at man nå ikke engang vil vite hva kostnadene er. Vi har vedtatt et nytt klimamål, som man ikke oppgir hva koster, og når vi spør, får vi ikke svar. Vi kan jo prøve å regne lite grann, men jeg vet ikke. Dersom vi skulle brukt den samme kostnaden vi har for å få miljødrivstoff på fly, ville det koste 175 mrd. kr årlig for alle andre kostnader. Dersom vi f.eks. sier at alle kostnadene ligger på samme nivå som det å ha planteolje i asfalten, vil den totale kostnaden bli over 200 mrd. kr i året. Dersom vi sa at alle miljøkostnadene skulle være de samme som det det koster å elektrifisere bygg- og anleggsbransjen, ville vi komme over 350 mrd. kr i året. Poenget er at vi ikke vet. Jeg vet også at det finnes tiltak som er vesentlig billigere enn det, men selv om vi bare hadde kjøpt kvoter – og det er det jo ingen som vil – kommer vi over 35 mrd. kr årlig. Når man ikke setter frem krav om hva det koster, ja, så åpner man for det miljøindustrielle kompleks, og man åpner opp for lobbyistene og de grønne flosklene. Lobbyister vet jeg jo litt om, så jeg har en slags idé om hvordan argumentene vil komme, og jeg skal oversette hva det betyr: Dersom lobbyistene sier at dette er lønnsomt på sikt, betyr det at det er ulønnsomt, og de trenger subsidier. Dersom de sier at vi ikke har råd til å la være, betyr det at det er svært ulønnsomt, og de trenger store subsidier. Dersom de sier at Norge må være et foregangsland, er kostnadene ekstreme, og man trenger monstersubsidier. Likevel: Endringer tvinger seg frem – «The times they are a-changin’», som Bob Dylan synger. Finansministeren har vært ute i Dagens Næringsliv og advart mot subsidiene. Regjeringens eget finanspolitiske råd advarer mot det de kaller for «tilkarringsvirksomhet». Nylig har oljeselskapene hoppet av elektrifiseringskarusellen og sagt at det blir for dyrt – de vil ikke være med lenger. I dag er Fornybar Norge ute i Dagens Næringsliv og sier at deres primære jobb er å skape verdier og ikke be om subsidier. På mange måter minner dette meg om den gangen vi hadde innvandringsdebatt, hvor heller ingen ville vite regnskapet eller kostnadene ved innvandring, men til slutt kom det jo frem. Jeg er for klimapolitikk, men jeg vil vite kostnadene. Jeg hater å krasje en fest, men det kan hende at det er nødvendig. Den klimafesten vi har hatt nå, er dominert av sinnelagsetikere, hvor man overgår hverandre i moralske besvergelser. Alle emosjonelle utbrudd er tillatt, og ingen grønn fetisj er for sær. Det eneste som ikke finnes, er en kalkulator. Med fare for å krasje festen tenker jeg at Fremskrittspartiet skal ta frem kalkulatoren, og på vegne av Fremskrittspartiet vil jeg dermed også ta opp forslagene nr. 1–4.

Senterpartiet stemte imot det nye forsterkede målet i klimaloven, på samme måte som Fremskrittspartiet. Det er bra. Det lover jo godt for at man kanskje kan finne et samarbeid om energi- og klimaspørsmål. Senterpartiet får sjansen allerede i denne debatten, for vi har fremmet forslag om å stoppe elektrifiseringen med kraft fra land til Heidrun, Grane og Snorre, og jeg håper representanten Vedum kan bekrefte at han vil støtte forslaget. Senterpartiet har riktignok hatt et annet klimamål. De skulle redusere med 63,75 pst. Jeg skal ikke spørre hvordan man kom seg frem til det tallet, eller hva det koster, men jeg spør heller om det er sånn at Senterpartiet vil nå klimamålet for enhver pris. Grunnen til at jeg spør om det, er jo at man skal forhandle budsjett med MDG. Da vet vi at det fort kan komme grønne avgifter. Vil Senterpartiet være en garantist for at det ikke kommer slike økninger på grønne avgifter?

Jeg deler representanten Solbergs vurdering av at når man skal se på kostnader, må man ta med alle kostnader, også hva som skjer dersom man ikke gjør noe. Poenget er å få alle kostnadene på bordet så vi har noe å forholde oss til. Jeg registrerer at representanten henviser til EU istedenfor selv å gi en vurdering av hvor realistisk dette målet er. Det blir litt en sånn gjettekonkurranse om hvor EU-landene er. Hvis nå Høyre skulle tenke selv – dette er et hypotetisk spørsmål – og gjøre seg opp en egen mening om hva som er realistisk å få til, helt uavhengig av EU, mener representanten da at det er realistisk å nå 70 pst. eller 75 pst?

Stortinget har vedtatt en klimalov hvor Norge skal redusere utslippene med 70–75 pst. i forhold til 1990 innen 2035. Vi vet på dette tidspunktet ikke hva EU kommer til å gjøre, men det ville være ironisk hvis vi havner med et mål som er over EUs mål. Jeg ønsker at representanten Solberg gir en vurdering av hvor realistisk hun mener dette målet er. Vi har mange ganger fra Fremskrittspartiet prøvd å finne ut hva dette målet kommer til å koste. Vi har stilt en rekke spørsmål, men vi får aldri svar på det. Mitt spørsmål til representanten Solberg er derfor: Vil Høyre gå for dette målet, uansett pris, uansett kostnad, eller er det sånn at Høyre kanskje må melde pass og si at dette blir for dyrt?