OverStortinget

Jeg tror vi allerede kan slå fast at trygghet og usikkerhet er de ordene som oftest har gått igjen i denne salen. Det er kanskje ikke så rart. Det er noe dypt menneskelig i å søke til trygghet, enten som enkeltmenneske eller som samfunn. Vi vet også som politikere at trygghet som ord slår godt an i befolkningen. Jeg tør påstå at den viktigste tryggheten vår er tryggheten om at dem vi er glad i, og oss selv, i og for seg, får den helsehjelpen vi trenger, når vi trenger den – at både ungene våre, foreldrene våre og partneren vår får hjelp når det trengs som mest. De aller fleste i Norge får helsebehandling i verdensklasse i vår felles helsetjeneste. Det skal vi være stolte av, og vi skal gi all mulig honnør til de dyktige fagfolkene våre som står på sent og tidlig. Samtidig er det viktig hele tiden å tenke at vi må komme oss videre. Vi må videreutvikle oss, fordi verden rundt oss forandres. Det at folk blir eldre og lever lenger, er utelukkende positivt. Det at folks forventninger har økt, er et tegn på en levestandard som har bedret seg. Medisiner og fagkunnskap har utviklet seg, så det man tidligere døde av, overlever man i dag. Alt dette er selvfølgelig bare bra, men det stiller noen krav til helsetjenestene våre som er annerledes enn det de var for over 20 år siden. Derfor er jeg glad for at regjeringen og helseministeren vår er så tydelig på tre ting: Punkt én: Vår offentlige helsetjeneste skal fortsatt være gullstandarden, og alle skal få den hjelpen de trenger, uansett størrelse på lommeboka eller hvor de bor. Derfor er det viktig å få ventetidene ytterligere ned. Punkt to: Vi må sikre nok ansatte i helsetjenesten og ikke minst at de fagfolkene som er der, og står i front hver eneste dag, har arbeidsvilkår som gjør at de vil bli værende der. Punkt tre: Vi må organisere helsetjenestene våre på en måte som gjør at folk ikke blir kasteballer mellom ulike systemer, og det skal en helsereform hjelpe oss med. Det er et stort ansvar som hviler på oss i denne salen de neste fire årene. Jeg er sikker på at vi sammen skal finne gode løsninger for vår felles helsetjeneste, slik at tryggheten for folk kan opprettholdes, og at vi fortsatt kan være stolt av å ha en av verdens beste helsetjenester om fire år. Et annet ord på t som er viktig når vi prater om velferdsstaten, er tillit. Et skattefinansiert offentlig helsetilbud må ha tillit blant befolkningen, en tillit til at pengene blir brukt riktig. De siste dagene har jeg opplevd at den tilliten er under press, fordi det åpenbarer seg en så radikal forskjell i lønn mellom fagfolkene på gulvet og enkelte direktører. Vi skal ikke detaljstyre lønnen i helseforetakene, men jeg må innrømme at jeg er svært tilfreds med at Arbeiderpartiet i dag har sendt inn et forslag om en gjennomgang, og at vi presiserer viktigheten av moderasjon i lederlønningene. Like viktig som trygghet, er tryggheten om at pengene brukes riktig, og da er tillit et nøkkelord. Til slutt: En gjenganger i denne salen de siste årene har vært ønsket om å skille drift og investering for sykehusene våre. Det har sågar tidvis virket som at det skal løse alle problemer, uten at jeg noen gang har hørt hvordan det isolert sett skal gi mer penger til sykehusene våre. Det må tross alt være det som er det viktigste: at sektoren tilgodeses med nødvendig økonomi, som gjør at vi kan ha trygghet i tjenestene våre. Jeg har allerede nevnt helsereformen. For oss i Arbeiderpartiet er det selvfølgelig at vi skal se på alle aspekter av vår felles helsetjeneste når vi først åpner den døren. Jeg skjønner at ikke alle ser de samme selvfølgelighetene som vi gjør. Derfor skal det ikke være noen som helst tvil: Vi har også på dette feltet lagt inn forslag vi håper på flertall for, nemlig at vi skal se på minst én modell av ulike modeller som kommer opp, som skal se på dette skillet mellom drift og investering. Jeg gjentar: Det aller viktigste må være å sørge for at Arbeiderpartiet fortsatt får gjennomslag for sine gode budsjetter framover, som sikrer mer penger til sykehusene. Helt til slutt: Uansett hvordan dette går – det kommer til å gå bra, jeg må bare si det – ser jeg fram til et godt samarbeid i helsekomiteen. Det fortjener vår felles helsetjeneste, og det er vårt ansvar.