OverStortinget

Jeg vil også takke statsråden for redegjørelsen, selv om jeg er litt overrasket over at redegjørelsen lærte oss lite nytt. Så å si alt statsråden sa, visste vi jo fra før. Jeg skal likevel gi regjeringen ros for flere viktige grep i statsbudsjettet for 2026, som varsler flere grep framover. Det er bra at nyere satsinger som beredskapsteam videreføres, og at det statlige barnevernet styrkes. Det er også bra at regjeringen har begynt å teste ut et nytt og forsterket institusjonstilbud i barnevernet for unge lovbrytere, og at de tar sikte på å kriminalisere det å involvere mindreårige i kriminalitet. Det er på høy tid. Likeså er det bra at regjeringen har ambisjoner om å rulle ut én-til-én-oppfølging i flere kommuner som har særlige utfordringer med barne- og ungdomskriminalitet. Venstre foreslo dette allerede i 2023. Selv om det har tatt regjeringen lang tid å følge etter, er det gledelig at vi nå endelig kan enes om at dette er et viktig tiltak for å redde barn som står på kanten av stupet, ut av en kriminell løpebane. Det er likevel merkverdig at finansieringen av tiltaket overhodet ikke matcher ambisjonsnivået. Regjeringen setter av skarve 90 mill. kr til tiltak på landsbasis i ti byer, mens Oslo alene trenger 100 mill. kr. Da strekker ikke denne satsingen til. Da vil vi ikke lykkes med å snu den negative utviklingen. Hvorfor vil ikke justisministeren mer enn kun dette? I Oslo har Venstres sosialbyråd, Julianne Ferskaug, stått i spissen for å utvikle Oslo-modellen for én-til-én-oppfølging av ungdom som står i fare for å begå, eller allerede har begått, alvorlig og gjentatt kriminalitet. Venstre har fremmet forslag her i salen om at regjeringen lager en plan for å rulle ut denne modellen i hele landet. Vil statsråden ta den utfordringen? Storberget-utvalgets rapport heter betegnende nok «De er våre barn». Det tenker jeg det er helt avgjørende at vi tenker på når vi bør gjøre en kraftinnsats for å forebygge og bekjempe ungdomskriminalitet. Hva ville vi ha ønsket ble gjort for våre barn? Av de barna som utfører alvorlig og gjentatt kriminalitet, er det mange vi allerede har sviktet i mange ledd. Vi har sviktet dem i den tidlige innsatsen – i barnehagen, på skolen og i barnevernet – og i å fange opp deres hjemmesituasjon. Vi har sviktet i å gi dem håp når de oppfatter sin framtid som håpløs. Det disse barna vi allerede har sviktet, bør få av oss, er at vi iallfall nå tar et krafttak for å kompensere for den systemsvikten vi allerede har utsatt dem for. Vi må forhindre at de yngste barna opplever den samme svikten. Det er her Engen-Helgheim og FrP faller helt på utsiden av all fornuft. Vi vet at omsorgssvikt og vold avler vold. Forferdelig nok har 41 av de 55 barna som var registrert med ti eller flere lovbrudd i Oslo i 2023, selv vært fornærmet i minst én straffesak, 39 av dem i en voldssak. Et stort flertall har innvandrerbakgrunn. Venstre har i likhet med Storberget-utvalget foreslått at MST-CAN etableres i alle Bufetats regioner og i Oslo. Da kan man arbeide systematisk og målrettet med foreldrenes egne vansker og deres oppdragerpraksis. Vil statsråden i samarbeid med sine regjeringskollegaer ta denne utfordringen? Det finnes flere foreldreveiledningsprogrammer å velge mellom, og det er faktisk et gode, ikke en straff. Det er umulig å skjønne hvorfor regjeringen i det framlagte budsjettet nærmest gir blaffen i barnevernet i Oslo. Det er her de aller fleste barna med de aller største utfordringene bor. Allikevel sier regjeringen kjølig at Oslo selv må finne rom i sine budsjetter til å finansiere de dyreste og mest innsatskrevende tjenestene. De får null drahjelp. Den tryggheten som regjeringen gikk til valg på, gjelder tydeligvis ikke for barn som befinner seg i svært sårbare institusjoner i Oslo. Den tryggheten gjelder tydeligvis ikke barna i Oslo. Hvorfor er det slik at denne regjeringen ikke vil hjelpe barnevernet i Oslo? Hva galt har barna i Oslo gjort regjeringen? Det håper jeg statsråden vil våge å svare på. Vi trenger omfattende forebyggende tiltak med utekontakter, støttekontakter, fritidstilbud, mer politi i gatene og psykologer for å forhindre vold i nære relasjoner, i skoler og i nabolag. Selv om vi skulle gjøre alt riktig, vil allikevel noen falle utenfor, men akkurat nå har altfor mange sårbare barn blitt lett mat for de kyniske bakmennene. Vi har gjort jobben altfor lett for de kyniske kriminelle. Akkurat nå svikter vi altfor mange svake barn. De er ikke bare svake, de er blant de svakeste barna vi har, med færrest taleføre representanter til å tale deres sak. Det må denne regjeringen og dette stortingsflertallet på vår vakt umiddelbart ta tak i.