OverStortinget

La meg sitere den britiske forfatteren George Orwell. Han sa: Dersom frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke vil høre. I Norge liker vi å si at vi har et sterkt mediemangfold og en robust ytringsfrihet, men når vi snakker litt rett fra leveren, for å si det folkelig, er praksisen at begge deler er under press – ikke bare fra staten, men også fra en kultur der noen aktører får definere hva som det er akseptabelt å mene. Mediestøtten skal sikre mangfold, men er det tilfellet? Mesteparten av pengene går til de samme store redaksjonene som igjen deler mye av den samme forståelsen av verden. Noen vil si det er et ekkokammer som kaller seg mangfoldig, og når nye eller alternative stemmer søker støtte, får de gjerne høre at de er for polariserende eller ikke innenfor. Slik fungerer ikke et åpent ordskifte, slik fungerer et kontrollert et. Denne kontrollen kom ikke gjennom lover; den kom gjennom moralsk indignasjon, et effektivt våpen i norsk offentlighet. Noen posisjoner møtes med applaus uansett hva som sies, mens andre møtes med hevede øyebryn før argumentene i det hele tatt er lagt på bordet. Det er ikke slik et demokrati skal fungere. Som FrP-politiker kan man kjenne dette på kroppen. Når vi snakker om innvandring, kriminalitet eller statens makt, er det ikke uvanlig at debatten sporer av før den i det hele tatt har begynt – ikke fordi argumentene er dårlige, men fordi noen mener at slike spørsmål er ubehagelige. Men politikk handler ikke om komfort. Politikk handler om virkelighet. Ytringsfriheten er ikke til for å beskytte det behagelige. Den er til for å beskytte det kontroversielle. Hvis vi ikke tør å høre ubehagelig meninger, ender vi med et samfunn der det bare er den riktige indignasjonen som får plass, og slike samfunn blir ikke mer tolerante, de blir mer autoritære. Derfor mener jeg vi må gjøre tre ting: slippe til flere stemmer ved å redusere statens rolle som økonomisk filter for hvilke medier som får vokse gjenreise en kultur for reell uenighet – ikke personangrep, men politiske argumenter slutte å bruke moral som portvokter i stedet for kvalitet Et demokrati blir ikke sterkere av at alle mener det samme. Det blir sterkere av at ulike meninger brytes uten at noen stemples som moralsk mistenkelige bare fordi de utfordrer dagens sannheter. Hvis vi virkelig mener at vi vil ha ytringsfrihet og mediemangfold, må vi tørre å slippe kontrollen. Demokratiet tåler mer uenighet, spørsmålet er om offentligheten gjør det.