OverStortinget

Først en takk for en god analyse og en god redegjørelse fra utenriksministeren, som beskriver godt den tiden som både Europa og Norge står i, og som også sier mye viktig om Europas styrker og muligheter. Det norske samfunnet er utrolig tett innvevd i EU. Det tas politiske beslutninger i EU på løpende bånd som får store konsekvenser for Norge og for nordmenn. Kort sagt er det sånn at Norge som land står og faller med EU. Hvis EU lykkes, lykkes også Norge. Hvis Norge lykkes, er det ikke sikkert at EU lykkes, men det er i hvert fall en tett sammenheng mellom de to tingene. Spørsmålet må da være: Vil sjansen for at EU lykkes, noe som tross alt er ekstremt avgjørende for oss, øke dersom vi fortsetter som i dag og står på gangen – og i beste fall har et slags B-medlemskap, en EØS-avtale med lua i hånden? Eller vil det at vi går ut av EØS-avtalen og bruker de neste årene på å prøve å forhandle fram en ny handelsavtale med EU, gjøre at EU har større sjanse for å lykkes? Eller er sjansen for at EU kan lykkes, større dersom vi nå innleder en prosess for å begynne å forhandle om et fullt EU-medlemskap for Norge? Jeg mener at svaret på det er opplagt: Vi bør komme i gang med en debatt om å forhandle med EU om et fullt medlemskap. Det er bedre både for Norge og for EU. Noen tror at å være ensom er å være sterk. Sånn er det ikke. Samarbeid er det som gjør oss sterkere, og det er det som sikrer oss i årene framover. Problemet med å sette til side hele EU-debatten er ganske åpenbart, for EØS-avtalen er grunnleggende udemokratisk slik den er i dag. Vi har ikke engang et B-medlemskap, og vi risikerer å rykke nedover og nedover. En konsekvens av det er at de debattene som foregår i EU, de skjer ikke her. Det norske tankesettet, den norske diskusjonen og den norske politiske debatten blir akterutseilt når EU flytter seg. Når de sitter og diskuterer helse, naturpolitikk, klimapolitikk, energipolitikk og etter hvert forsvarskoordinering, regulering av tekgiganter og sikkerhetspolitikk i Europaparlamentet, eller når det jobbes med i Kommisjonen, så skjer det ingenting i denne sal. Det skjer ingenting i de politiske partiene i Norge. Det diskuteres ikke i sentralstyrer og landsstyrer. Den svenske debatten ligger langt foran den norske. Den påvirkes av det som skjer i Europa, men det gjør ikke den norske. Her er det lite som gjenspeiler det som skjer. Vi må ta inn over oss at vi har et fjerde forvaltningsnivå i Norge som vedtar en rekke lovreguleringer og ordninger som påvirker Norge, men vi er ikke med. Vi diskuterer ikke det som skjer i dette forvaltningsnivået. Et av områdene dette virkelig er tydelig på, er grønn omstilling. Andre land i Europa er fullt i gang med å tenke sirkulært, med å tenke fornybart. De gjør de tiltakene som skal til for å ta landene sine fra fossilt til fornybart. Den norske regjeringen har ingen sånne planer. Her skal vi utvikle istedenfor å avvikle oljenæringen. Vi skal utsette omstillingen så lenge det går an, og nøye oss med å være en stabil leverandør av fossil energi til EU. Vi risikerer å ende opp som Europas forlatte bensinstasjon. Vi i MDG mener at vi får mer makt dersom vi deltar. Det er et sterkt sikkerhetsargument her – beredskap. Det er ikke sånn at vi er oss selv nok. Vi trenger samarbeid for å stå opp mot de hybride truslene som kommer fra Russland. Vi er nødt til å delta i kampen mot de antidemokratiske kreftene som nå er på frammarsj i mange land, også i Europa. Vi er nødt til å delta i diskusjonen om hvordan vi skal regulere de multinasjonale selskapene, tekgigantene osv., som man først og fremst kan gjøre gjennom felles regulering i EU. Europa og Norge står i en kamp for frihet og demokrati. Norge er nødt til å være med fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Det er det mest ansvarlige valget, og det er det som er det tryggeste valget for nordmenn og for Norge akkurat nå.