OverStortinget

Jeg har lyst til å kommentere litt rundt det min gode kollega Rune Støstad er inne på. Han sier det kanskje er vanskelig å stoppe. Ja, på lørdag den 6. desember er det for seint. Da har toget gått, da er det umulig å stoppe. I morgen er det mulig å stoppe. Det er det Stortinget nå gir klar instruks til regjeringen om, at EU/EØS-ambassadøren og de folkene våre som skal møte og representere Norge i morgen, skal få klar beskjed om at blant alle de vel 152 sakene – det er ganske mange som har ligget der, som jeg tror Senterpartiet har holdt litt på, så det blir hastebehandlet ganske mange nå – er det en liten justering: at vi må få utsatt frist. Jeg registrerer at begge ministrene prøver å skape et inntrykk av at det er ja eller nei til mattrygghet og ja eller nei til kadmium i maten. Det er ikke den debatten vi har lagt opp til. Vi har lagt opp til å lytte til næringen, som tydeligvis har en helt annen virkelighetsoppfatning av om det har vært en god prosess i forkant enn det ministeren og Støstad prøver å skape et inntrykk av. Vi lytter til næringen, sånn at de får tid til å omstille seg. Det har næringen bedt om. Det er respektløst, vil jeg si, og ganske overraskende av en landbruksminister ikke å være litt mer på tilbudssiden overfor de aktørene en minister representerer, og sørge for at de får den tiden de trenger til å omstille seg til å innføre de nye EU-kravene, noe jeg oppfatter at de fleste er opptatt av. Hvis en ser litt på intensjonen bak forslaget fra EU, vil jeg si at det egentlig kan oppfattes ganske logisk og forståelig, for i EU har de et helt annet kosthold enn i Norge. Fransk løksuppe er det mange som kjenner til, i Italia er det et forbruk av løk som er fire–fem ganger høyere enn i Norge, og noen europeiske land har også vannet med urenset avløpsvann ute på åkeren. Det er klart at man da får mye dritt – for å bruke det begrepet – inn i grønnsakene. Det gjør vi ikke i Norge. Vi bruker ferskt, rent vann fra Mjøsa, som er drikkevannskilde for store deler av befolkningen i Innlandet. Vi bruker ferskt vann fra innsjøer og elver, så vi har ikke den utfordringen og det problemet. Forslaget er ganske klart og tydelig. Vi har vurdert ordlyden. Det står ikke at vi oppfordrer regjeringen til å følge opp dette i morgen, at vi ber regjeringen prøve å følge det opp, eller en eller annen sånn rund formulering. Det står at regjeringen skal «sørge for» at vi får ett års utsatt frist. Det er minste motstands vei. Vi kunne ha prøvd å legge opp til en diskusjon om ja eller nei til å innføre det EU-direktivet. Vi kunne ha lagt opp til en diskusjon om å bruke mer penger på å subsidiere løkproduksjonen, siden vi nå har en stor risiko og ikke tør å fortsette med løk på grunn av det nye kravet. Vi valgte minste motstands vei. Det er en liten justering av fristen, som næringen selv har bedt om, for å få innføre de nye kravene. Vi ser fram til møtet på fredag og til den gode nyheten på lørdag om at dette er ryddet opp i.