OverStortinget

I denne salen snakker vi ofte om de store nasjonale målene – grønn omstilling, velferd og trygghet for alle – men la oss være ærlige: Disse målene blir aldri virkelighet hvis vi ikke gir kommunene og fylkene muligheten til å levere. Det er der hverdagen skjer, det er der barn får undervisning, eldre får omsorg og veiene blir brøytet når vinteren kommer. I dag står mange kommuner og fylker i en økonomisk skvis. De skal levere stadig mer med stadig mindre. De skal håndtere demografiendringer, økte kostnader og krav til kvalitet, samtidig som budsjettene strammes inn. Resultatet er at skoleklasser blir større, hjemmetjenesten får mindre tid til hver enkelt og lokale tilbud legges ned, og det er innbyggerne som betaler prisen. Det handler ikke om tall i et regneark. Det handler om tryggheten til en eldre dame som lurer på om hun får besøk i dag, det handler om læreren som står foran 30 elever og vet at hun ikke klarer å se alle i dag, det handler om ungdommen som mister fritidstilbudet sitt og føler seg litt mer alene. Vi kan ikke fortsette å skyve ansvaret nedover og late som om kommunene skal løse alt med effektivisering. De har effektivisert i årevis, og nå er det ikke mer å hente uten at det går ut over kvaliteten. Derfor må vi ta politiske valg. Skal vi ha sterke lokalsamfunn, må vi gi dem økonomiske muskler. Det betyr økte rammer, forutsigbarhet og en finansieringsmodell som faktisk speiler oppgavene de har. Når kommunene og fylkene svikter, svikter vi fellesskapet, og fellesskapet er hele poenget med politikken vår. Derfor er jeg stolt over og glad for at vi i denne budsjettenigheten styrker kommunesektoren med over 8 mrd. kr. Min hjemkommune, Haugesund, får 20 mill. kr ekstra, og Rogaland får over 80 mill. kr ekstra. Fylkespolitikerne i Høyre og FrP har i årevis klaget over at Arbeiderpartiet ikke ser og prioriterer kommuner, fylkeskommuner eller kollektivkrisen, men nå håper jeg det er slutt på klagingen, for vi leverer. Vi gir fylkene økte økonomiske muskler. Vi gir dem muligheten til å satse på det som betyr mest i folks hverdag – at bussene og båtene skal gå, og at folk skal komme seg til jobb, skole og fritid, trygt og forutsigbart. Mitt håp er enkelt: at pengene brukes der de trengs mest, til å holde hjulene i gang og til at fellesskapet skal være i bevegelse. Fylkespolitikerne vet hvor skoen trykker, og nå må de bare lette på trykket der det faktisk er behov for det. Dette er politikk i praksis, det er fellesskap i handling, og det er sånn vi bygger et Norge som fungerer for hele landet vårt.