OverStortinget

Det går en linje i moderne norsk historie fra krigsseilerne, via pionerdykkerne i Nordsjøen og via oljepionerene, til ofrene i Alexander Kielland-ulykken for 45 år siden. Det er ikke bare en hyggelig historie – her snakker vi om modige arbeidsfolk som er sendt ut av oss for å jobbe med å gjøre oss alle sammen rike. Vår rikdom, de pengene vi alle sammen her inne er så glade i å bevilge til det ene, andre og tredje gode formålet, er skapt av arbeidsfolkene som har stått på for Norge på havet. Likevel har ikke Norge vært spesielt gode til å ta vare på havets arbeidsfolk. Krigsseilerne måtte kjempe i tiår for å få de hyretilleggene de hadde krav på, nordsjødykkerne måtte til Strasbourg og tilbake for å få kompensasjon for ødelagt liv og helse, og oljepionerene og Alexander Kielland-ofrene venter ennå på sitt. Da flertallet i denne salen for ganske nøyaktig ett år siden vedtok at oljepionerene skulle ha en særskilt erstatningsordning, var det i visshet om at staten Norge hadde begått en urett og hadde et ansvar for de arbeidsfolkene som ofret liv og helse i Nordsjøen, og som ofret liv og helse for å gjøre oss alle sammen rike. De av oss som var med på det vedtaket, og familier til oljearbeidere over hele landet, jublet den dagen. Det ble feiret som en stor seier. Derfor fikk også mange seg en kalddusj da regjeringen og finansminister Stoltenberg la fram statsbudsjettet i høst, og det ble kjent at den kompensasjonen som var planlagt fra regjeringshold, var på 8 G. Grunnen til at det tallet er for lavt, handler egentlig ikke om kroner og øre og hvor mange penger hver enkelt skal ha. Det handler om en prinsipiell vurdering knyttet til det erstatningsoppgjøret som i sin tid ble nordsjødykkerne til del. De fikk i sin tid 65 G, og nå skulle de pionerarbeiderne som ikke jobbet under havet, men over havet, avspises med 8 G. For Rødt har utgangspunktet vært veldig enkelt hele veien: Vi mener at oljepionerene burde få 65 G. Derfor har vi, overraskende nok som eneste parti, satt av penger i vårt alternative statsbudsjett til å betale ut erstatningen på 65 G til oljepionerene. Derfor har vi i innstillingen og fra talerstolen tidligere ved partileder Marie Sneve Martinussen klargjort det helt tydelig at vi selvfølgelig støtter forslaget om 65 G. Det er beklagelig at det forslaget i dag ikke får flertall. Samtidig er det verste som kunne skjedd i dag – og det hadde det vært flaut å dra hjem til Stavanger og jul med i sekken – at denne salen ikke skulle bli enige om en eneste forbedring for oljepionerene: at alt skulle fisle ut fordi hvert parti hadde sitt eget forslag, og at den gjengen som satt her inne, ikke klarte å bli enige om noe som helst. Den historien hadde jeg ikke likt å fortelle til noen på Beverly andre juledag. Derfor er det en viss glede i at partiene her i alle fall har samlet seg om én klar marsjordre til regjeringen. Det er et flertall i denne salen, alle partier utenom Arbeiderpartiet og Høyre, som nå gir regjeringen en marsjordre om å komme tilbake til Stortinget med en tilleggskompensasjon til oljepionerene, i visshet om at flertallet her inne mener at 8 G er altfor lavt. Dette er en sak som har handlet om historisk urett, og det er en sak som har handlet om mange års kamp for rettferdighet. Det er en god ting at den første delen av rettferdigheten i dag kommer gjennom en kompensasjonsordning for oljepionerene. Det skal vi være glade for, men kampen er ikke over. Nå hviler et ansvar på alle oss her inne for å samle et ordentlig flertall i neste runde for en best mulig kompensasjonsordning for oljepionerene.