OverStortinget

I løpet av den relativt korte tiden jeg har vært stortingsrepresentant, har jeg møtt og snakket med både politifolk og ansatte i kriminalomsorgen og domstolene. Jeg har sågar lyttet flittig til innspill som har kommet i justiskomiteens høring, bl.a. fra Politiets Fellesforbund. Det er veldig slående hvordan disse innspillene står i fullstendig kontrast til den presentasjonen regjeringen kommer med av sitt eget budsjettforslag for justissektoren. Nylig stilte jeg spørsmål i spørretimen om bemanningsmål i politiet. En del av svaret jeg fikk der, var: «Det har for øvrig aldri vært flere ansatte i politiet enn det er nå.» Det var like imponerende som om Støre hadde stått her og fortalt oss at det aldri har vært flere ansatte i staten enn det er nå. En politibyråkrat er også en byråkrat. Realiteten er at ansatte per 1 000 innbyggere har gått ned siden Fremskrittspartiet satt i regjering. Realiteten er at Politiets Fellesforbund klart og tydelig sier at dette budsjettet ikke gir bedre eller mer politiarbeid. Realiteten er at kriminalomsorgen, selv om de tilføres midler, stadig er underfinansiert. Realiteten er at i en situasjon med granatangrep, gjeng- og ungdomskriminalitet og en sterkt presset kriminalomsorg vedtar flertallet et fullstendig tannløst statsbudsjett når det gjelder tryggheten til folk flest. Trygg styring? Denne høsten har vist alt annet, og da snakker jeg ikke bare om budsjettkaos, men også om – som en tidligere representant var inne på – totalslakten Riksrevisjonen gir av hvordan PST fungerer. Uttrykket «trygg styring» bør faktisk bli stedet hvor floskler drar for å dø. Jeg sa i trontaledebatten at jeg hadde lave forventninger til regjeringen på justissektoren, men jeg synes likevel de har klart å underlevere. Jeg hadde håpet på tjukk og god julegrøt, men fikk tynn suppe. Jeg må bemerke til foregående taler at jeg begynner å bli mektig lei av å høre stortingsrepresentanter gå opp på talerstolen og snakke om hva regjering a, b eller c gjorde på tidspunkt x, y eller z. Jeg synes faktisk statsråden sa det ganske bra. Hun gjorde et poeng ut av hva vi skal gjøre nå. Problemet er at regjeringen gjør nesten ingenting, og den er inne i sitt femte år. Resultatet er dessverre at jeg tror at Norge i 2026 vil bli et mindre trygt land.