OverStortinget

Det skjer noe farlig i europeisk politikk. Ytre høyre flytter grensene for hva som er akseptabelt, ofte med mer moderate høyrepartier som haleheng. Utsagn som for få år siden hadde blitt møtt med avsky, blir nå møtt med nikk og håndtrykk. I land etter land får høyreradikale partier mer makt og misbruker den til å innskrenke friheten og retten til å leve som man vil. Norge står i en utenrikspolitisk skvis som har blitt vesentlig trangere de siste årene. Putin truer i øst, og USA er en stadig mer uforutsigbar alliert, noe som vises grotesk tydelig i omtalen av Europa i USAs nye sikkerhetsstrategi. Strategien omtaler behovet for å gjenopprette Europas vestlige identitet og styrke amerikansk makt. Samtidig varsler strategien at USA skal samarbeide med MAGA-allierte bevegelser i Europa, og at USA ikke lenger anser Russland som en direkte trussel. Det er dette utenrikspolitiske landskapet Norge opererer i. Dette er også det landskapet der Senterpartiet, FrP, KrF, SV og Rødt insisterer på at det fremdeles er lurt for et lite og sårbart land å stå utenfor EU. EU-motstanderne argumenterer langs flere spor. Noen snakker om EU som et Brussel-basert byråkratisk monster som verken bryr seg om eller forstår norske forhold. Noen mener at EU er et slags kynisk, liberalistisk marked til ulykke for arbeidsfolk, den fattige verden og Norge. De tar feil. EU er ikke perfekt. Det finnes ingen perfekte internasjonale institusjoner, men EU er det internasjonale fellesskapet som står Norge nærmest – geografisk, økonomisk, politisk, kulturelt, historisk og sikkerhetspolitisk. Senest i natt leverte også EU og viste at man klarer å bli enige, denne gangen om et lån til Ukraina på 90 mrd. euro, som sikrer Ukrainas evne til å forsvare seg selv den nærmeste tiden. På Stortinget er det en verdikonservativ fløy som er mot EU av nasjonalistiske hensyn. På den andre siden er man mot fordi Europa ikke passer inn i den norske venstresidens solidaritetsbegrep. Jeg mener ja-partiene må tørre å ta tydeligere standpunkt og tørre å forsvare EU. Det er bevegelse, og jeg er glad for at Høyre er i ferd med å komme tydeligere på banen. Jeg etterlyser at også Arbeiderpartiet inntar et EU-positivt standpunkt. MDG har vært gjennom sin første statsbudsjettforhandling, og vi fikk flere utenrikspolitiske seire jeg er svært stolt av. Enigheten resulterte i 2 mrd. kr mer til klimafinansieringsfondet. Disse pengene kan bidra til utslippsreduksjoner tilsvarende 10 pst. av Norges årlige utslipp. Vi fikk en hjelpepakke til Gaza på 1,1 mrd. kr. Etter folkemordet til Israel er de humanitære behovene nå enorme. Disse pengene er ikke nok, men de vil hjelpe mye. Regjeringen skal også ta initiativ til et internasjonalt forbud mot import av bosettervarer. Langsiktig og forpliktende samarbeid mellom demokratiske stater der menneskerettighetene respekteres, er en bunnplanke for Miljøpartiet De Grønnes politikk. Norge må fortsette å forsterke innsatsen for avspenning og fredelig konfliktløsning, samtidig som vi avskrekker andre fra å angripe oss ved å styrke vår egen forsvarsevne. Vi lever i et skjebnefellesskap og er helt avhengig av mer langsiktighet og mer internasjonal solidaritet for å sikre alle et godt liv og en bedre framtid for nålevende og framtidige nordmenn. I vår urolige verden er flere titalls millioner mennesker på flukt. For De Grønne er global solidaritet svaret – først med å forebygge flukt og nød gjennom fredsarbeid, bedre fordeling og kraftfulle miljøtiltak, og så må vi møte dem som må flykte, med medmenneskelighet og et menneskerettighetsbasert system forankret i FN. Å søke trygghet er en menneskerettighet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge er den farligste på 80 år. Løsningen på det kan ikke være å være oss selv nok. Løsningen er mer samarbeid – med naboland, med EU og med andre internasjonale institusjoner, om forsvar, om beredskap, om energipolitikk, om helsepolitikk og om klimapolitikk.