Sivilombudet: Statsforvalteren begrunnet ikke hvorfor bygget kunne godkjennes

Saken gjelder en enebolig med frittliggende garasje og en klager som mener boligen fortsatt bryter reguleringsplanens høydegrense. Sivilombudet har undersøkt begrunnelsen for Statsforvalterens avgjørelse, ikke avgjort om bygget faktisk er i samsvar med høydebestemmelsen.

I uttalelsen publisert 4. november 2026 konkluderer ombudet med at begrunnelsen ikke oppfyller forvaltningslovens krav. Statsforvalteren må ved den nye behandlingen uttrykkelig vurdere klagerens innvendinger om takoppbyggene på både nord- og sørfasaden og begrunne sitt standpunkt.

Bakgrunnen er at kommunen først ga byggetillatelse 10. februar 2025. Etter en klage opphevet Statsforvalteren tillatelsen 12. mai 2025, fordi takoppbyggene gjorde at boligen etter Statsforvalterens vurdering overskred reguleringsplanens maksimale gesimshøyde på 4 meter. Det var ikke søkt om dispensasjon fra høydebestemmelsen.

Tiltakshaveren endret deretter prosjektet og søkte på nytt. Kommunen ga en ny byggetillatelse 11. juli 2025. Også denne ble påklaget, men 29. januar 2026 stadfestet Statsforvalteren kommunens vedtak, altså lot tillatelsen stå.

Et sentralt stridspunkt er hvordan takoppbyggene skal regnes med når gesimshøyden beregnes. På sørfasaden var fasaden over altanen trukket 20 cm utover. Klageren mente Statsforvalteren ikke hadde vurdert om dette reelt endret oppbygget fra en ark, som skulle inngå i høydeberegningen, til en tverrfløy som kunne holdes utenfor.

Under ombudets undersøkelse forklarte Statsforvalteren at oppbygg som strekker seg utenfor fasaden, har samme gesimshøyde som bygningen ellers. Statsforvalteren mente derfor at det endrede prosjektet var i samsvar med reguleringsplanen. Den viste også til at oppbygget mot nord strakte seg utenfor fasaden, og opplyste at dette hadde samme utforming i det opprinnelige prosjektet.

Klageren innvendte at Statsforvalteren dermed hadde gitt motstridende vurderinger av det samme oppbygget mot nord. I den første avgjørelsen var dette regnet som en ark som skulle tas med i høydeberegningen. I den senere redegjørelsen ble det vurdert annerledes, selv om utformingen var uendret.

Statsforvalteren opplyste at alle klagerens innvendinger var vurdert, men at ikke alle vurderingene var nødvendige å omtale i vedtaket. Den erkjente samtidig at vedtaket med fordel kunne ha beskrevet endringene og forklart hvorfor tiltaket ikke lenger var i strid med høydebestemmelsen.

Ombudet er enig i at en begrunnelse ikke trenger å gjengi enhver vurdering. Men den må beskrive de sentrale faktiske forholdene som avgjørelsen bygger på. Her kunne verken klageren eller andre forstå ut fra vedtaket hvorfor dispensasjon fra høydegrensen ikke lenger ble ansett nødvendig, mener ombudet.

Ombudet fremhever også betydningen av sakens forhistorie: Når klageinstansen tidligere har opphevet en tillatelse på grunn av et bestemt forhold, og klageren mener det samme problemet består, må den senere begrunnelsen forklare de faktiske og rettslige vurderingene forholdsvis utførlig. Det skal gjøre avgjørelsen forståelig og mulig å etterprøve.

Statsforvalteren er bedt om å holde Sivilombudet orientert om utfallet av den nye behandlingen innen 11. desember 2026.