OverStortinget forklarer
Sivilombudet kritiserer politiet etter klage om arrestopphold
En mann klaget over å ha sittet i egen avføring og urin under et arrestopphold på omtrent ti og en halv time. Sivilombudet konkluderer med mangelfull journalføring, begrunnelse og for lang klagebehandling, men tar ikke stilling til om mannen ble utsatt for menneskerettighetsbrudd.
Politiet hadde en klar foranledning til å vurdere om mannen skulle få dusje, uavhengig av om han selv ba om det. Det slår Sivilombudet fast i en uttalelse publisert 23. oktober 2026. Arrestjournalen inneholdt en merknad om avføringslekkasje, men ingen vurdering av om mannen burde få dusje eller hvorfor det eventuelt ikke var forsvarlig.
Mannen ble satt i sentralarresten på Grønland politistasjon i Oslo natt til 20. juni 2021. Ifølge klagen satt han i egen avføring og urin gjennom hele oppholdet, og et ønske om å dusje ble avslått. Arrestjournalen viser at avføringslekkasje ble registrert etter omtrent 45 minutter.
Oslo politidistrikt ga ikke mannen medhold i klagen. Politidirektoratet kom til samme resultat 27. januar 2025. Direktoratet viste da til at arrestjournalen ikke dokumenterte noe ønske om å dusje, og mente derfor at det ikke var sannsynliggjort at mannen hadde bedt om det.
Sivilombudets kritikk gjelder både dokumentasjonen av arrestoppholdet og måten klagen ble behandlet på. Ombudet avgjør ikke om oppholdet var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, artikkel 3, som forbyr tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling. Partene er uenige om faktiske forhold som etter ombudets syn best kan avklares gjennom direkte bevisføring, mens ombudets behandling er skriftlig.
For innsatte som overnatter i politiarrest, er hovedregelen daglig adgang til dusjrom. Sammen med opplysningen om avføringslekkasje ga dette politiet grunn til å vurdere mannens behov, mener ombudet. Hvis politiet kom til at dusj ikke kunne tilbys, skulle både vurderingen og begrunnelsen ha vært dokumentert i arrestjournalen.
De ansatte som arbeidet i arresten den natten, kunne ikke huske mannen. De mente i ettertid at dusjing trolig var blitt vurdert som uforsvarlig. Ombudet peker på at slike etterfølgende vurderinger ofte er umulige å imøtegå, og at staten er bedre i stand til å sikre bevis om forholdene under frihetsberøvelse.
Visepolitimesteren ved Oslo politidistrikt og Politidirektoratet har erkjent at journalen kunne vært mer utfyllende om muligheten til å dusje. Ombudets konklusjon går lenger: Journalen skulle ha inneholdt disse vurderingene. Manglene innebar at politiet ikke sikret den etterprøvbare dokumentasjonen regelverket krever.
Mannens klage bygget også på at behandlingen krenket EMK artikkel 3. Politidirektoratet har overfor ombudet opplyst at dette ble vurdert, selv om vurderingen ikke fremgikk av avgjørelsen. Direktoratet viste dessuten til at journalens beskrivelse av avføringslekkasjen var upresis, og at det derfor var uklart hvilken ydmykelse mannen var utsatt for.
Etter ombudets syn var begrunnelsen mangelfull. Klageren skal kunne forstå hvilke vurderinger som ligger bak resultatet, og sentrale innvendinger om menneskerettigheter må behandles i begrunnelsen. Ombudet understreker samtidig at kravene må tilpasses den enkelte saken, og at mange klager kan besvares kortere enn denne.
Også tidsbruken får kritikk. Oslo politidistrikt brukte om lag ti måneder, selv om hovedregelen er at slike klager skal være ferdigbehandlet innen én måned. Politidirektoratet brukte deretter i overkant av seks måneder uten å gi en fyllestgjørende forklaring på tidsbruken. Ingen av instansene ga mannen nødvendig informasjon underveis om forsinkelsen og når han kunne vente svar.